Arbo skal ha vært den første norske arkitekt som søkte utdannelse i Stockholm. Etter endt utdannelse, studiereiser og kortere opphold i Stockholm og Kristiania, bosatte Arbo seg i Drammen. Her virket han som arkitekt resten av sitt liv, de første årene praksis sammen med arkitekt B. Walstad. Arbo tilhørte en av Drammens mest velstående og innflytelsesrike familier. Gården Gulskogen, som Arbo overtok i 1910, hadde vært familiens residens i generasjoner. Takket være sin posisjon var Arbo sikret de fleste og betydeligste byggeoppdragene i Drammen og omegn. Arbos virksomhet omfattet offentlige bygninger, men det var privatboliger som utgjorde hans største produksjon. Utover i 1930-årene ble Arbos virksomhet mer begrenset til offentlige bygg og større anlegg som boligblokker, skoler og forretningsgårder.
Arbo utfoldte en betydelig virksomhet som formgiver. Han har tegnet møbler, innredingsdetaljer og andre gjenstander. Denne virksomhet er knyttet sammen med hans interesse for bevaringsarbeidet i distriktet. I den sammenheng har Arbo utført oppmålinger, undersøkelser og ominnredningsforslag.
Arbos arbeider er i de første tre tiårene av 1900-tallet preget av tidens formspråk der man hentet forbilder fra nordisk 1600 og 1700-talls arkitektur. Innflytelse fra eldre svensk arkitektur er påtagelig i mange av Arbos arbeider. Man sporer karolinske herregårder i hans villaprosjekter med lave fløyer og paviljonger. Også den eldre Drammensarkitekturen, sentrert om Gulskogen, har virket inspirerende. Bruk av høye valmtak med arker, lave rundbuede døråpninger og nisjer i tykke vegger, er typisk for Arbo Et godt eksempel er overlegeboligen for Drammens Sykehus (1914). Drammens Frimurerlosje (1925) er utformet som typisk nybarokk. Etter 1930 distanserte Arbo seg fra de historiserende stilretninger, og hans bygninger var fra nå av preget av funksjonalismens ideer. Stilbruddet er tydelig i hans konkurranseutkast til Jubileumsutstillingen i Drammen 1929; rettvinklede bygningskropper med nesten flate tak og helt uten dekorative detaljer.
