Ved Finne-Grønns første separatutstilling hos Blomqvists Kunsthandel, Oslo i 1928 kunne man spore innflytelse både fra fransk kunst og fra læreren Halfdan Strøm på kunstakademiet. Utover i 1930-årene kom han etter hvert fram til en mer personlig avklaret uttrykksmåte. Han malte en rekke bestillingsportretter, blant annet portretter av H.M. Kong Haakon og kongefamilien, friere portretter av sin kone og barna, figurkomposisjoner og landskap fra Tjøme, Hvasser og Brunlanes. I 1939 viste han landskap hvor en stram planinndeling var oppnådd ved kraftige avgrensete fargekontraster som i Sensommer, Potetopptakning og Kveld på Brunlanes (Nasjonalgalleriet). Under krigen bodde han på Hunder ved Lillehammer og malte landskap og genrebilder av sine barn. Han fikk også tilknytning til Ramsøy i Høvåg og malte siden en rekke bilder fra miljøet blant fiskere, loser, jordbrukere og badegjester på den værharde øya.
Finne-Grønn er mer figurmaler enn landskapsmaler. Selv i landskapsbildet glir mennesker, dyr eller hus inn som en vesentlig del av billedflatens komposisjon. Formspråket har aldri vært nonfigurativt, men abstrahering og geometri har skaffet orden i hans fabulerende rikdom av stoff. De rene fargeplan har en spesiell myk stofflighet innen en stram fargeholdning. Et høydepunkt var Sommerettermiddag fra 1950, i en artistisk gjennomført fiolett helhetstone, og Søndag fra 1960, et fast komponert bilde med kresent fargevalg. Nasjonalgalleriets Søndag er en forenklet og avklaret studie. En vektig del av Finne-Grønns produksjon representerer de mange portretter, blant annet for Oslo Håndverk- og Industriforening. Her har han gjerne lagt vekt på en karakteriserende fargeholdning eller en sterk modellering av formen. Sin sans for form har Finne-Grønn dessuten gitt uttrykk for i enkelte skulpturarbeider, blant annet Kunstnerens hustru fra Høstutstillingen 1945, Sjøpapegøye fra 1964 og en fast formet Flodhest i messing fra 1969.
