Rohde praktiserte i to år i Tyskland etter endt utdannelse. Deretter var han assistent hos arkitekt Egill Reimers i Bergen. Fra 1915-17 var han engasjert av kommunen i Gumbinnenn, Østpreussen, til gjenreisningsarbeidet etter krigen. I de følgende år var han igjen assistent ved Reimers’ kontor, lærer ved kunsthåndverkskolen, og hadde dessuten noen selvstendige byggeoppgaver. I 1932 startet han egen praksis i Bergen. Fra 1940 var han ansatt som distriktsarkitekt for Møre og Romsdal, medarbeider i Brente Steders Regulering 1943 og fra 1946 statens distriktsarkitekt for Vestlandet.
Rohde tilhørte en gruppe arkitekter i Bergen fra mellom- og etterkrigstiden som ønsket å skape en ny stedegen arkitektur med røtter i den vest-norske tradisjonsbundne byggeskikk. Flere av Rohdes bygninger i 1920-årene som for eksempel Årstadvn. 18, ligger nær opp til Bergens bebyggelse og lystgårder i byens omegn fra tiden omkring 1800. Bygningen har mansardtak tekket med pannesteiner, hvitmalt sukledning, smårutede vinduer, søyler og klassisistiske bygningsdetaljer. Villaene hans fra 1930–40-årene er tilpasset den vestnorske gårds- og seterbebyggelses form og materialbehandling. De har oftest en rektangulær hovedform med mindre tilbygg som innpasser bygningene i det sterkt skrånende terrenget. Grunnmurer, utvendige skorsteiner, hagemurer og terrasser ble ofte murt opp av bruddstein fra byggetomten. I eksteriøret arbeidet Rohde med kontrastvirkninger mellom tre og stein/mur. Bordkledningen fikk også naturfarger. Noen deler ble malt i en blanding av råtjære, linolje og engelsk rødt, mens andre ble behandlet med jernvitriol for å få samme gråtone som ubehandlet, værbitt bordkledning. Edith Lepsøes villa på Hop (1934) og Mjellems villa på Bønes ved Nordåsvannet (1939) er gode eksempler på denne stedstilpassete villa-arkitektur. Villaen han oppførte på Nesttun sammen med F. Konow Lund (1939-40), har høye murer av slemmet teglstein satt i kontrast til den bordkledde øvre del. Rohde samarbeidet med Konow Lund også ved restaureringen av Rosenkrantztårnet, Nykirken og Korskirkens spir. R.s. administrative oppgaver som distriktsarkitekt sammen med enkelte store oppdrag, som gjenreisningen av Nykirken og oppførelsen av «Busstasjonen» i Bergen, gjorde at han fikk mindre tid til andre oppgaver. Blant hans senere arbeider kan nevnes prestegården i Grytten (1957), som viser at han fremdeles tok utgangspunkt i norske byggetradisjoner, her i langt større grad enn de øvrige arkitekter som bygde i området.
