omskjæring

Omskjæring av penis er beskrevet tilbake til år 4300 fvt. Globalt er tradisjonen fortsatt svært utbredt, hvor inngrepet enten skjer på religiøst, tradisjonelt vis, eller på «moderne vis» med kirurgisk behandling innenfor helsevesenet.

I visse vestlige land, som USA, Canada og Australia, har det blitt sett på som «normalt» og utført som rutinemessige, «forebyggende» inngrep, men dette er i forandring. I 1975 var omtrent 80 prosent av alle gutter i USA omskåret. Dette har raskt sunket ned mot 50 prosent i dag. Tilsvarende tall for Canada og Australia er 25–30 prosent. Dette har sannsynligvis skjedd på basis av en økende debatt om det tvilsomme medisinske grunnlaget for denne praksisen og økt fokus på kjønnslemlestelse generelt.

De vanligste motivene for omskjæring i globalt perspektiv er fortsatt religiøse og kulturelle normer og påbud. Det gjelder så vel innen islam som jødedommen, og i mange andre kulturer.

Personer som har omskåret penis kan oppleve medisinske og seksuelle plager senere. Det er ikke unormalt å oppleve smerter, nedsatt sensibilitet og unormale sammenvoksninger av huden. Flere som er omskåret lever uten merkbare plager.

Praktiseringen varierer betydelig både med hensyn til tidspunktet, og ikke minst måten den blir foretatt på. Jødene foretar vanligvis omskjæringen på barnets åttende levedag (brit mila), mens muslimene foretar omskjæringen på forskjellige alderstrinn. Åttende levedag er regnet som det gunstigste tidspunktet, da blodforsyningen til forhuden er på det laveste da.

Inngrepene foretas i noen kulturer av egne, ikke medisinsk utdannede «omskjærere», mens andre foretrekker at det blir gjort av kirurger.

I Norge trådte Lov om rituell omskjæring av gutter i kraft 1. januar 2015 og pålegger regionale helseforetak å sørge for at spesialisthelsetjenesten tilbyr omskjæring. Ifølge loven er det kun leger som har lov til å omskjære. Alternativt kan inngrepet utføres av en annen dersom en lege er til stede og står som ansvarlig. Dette er mest aktuelt ved omskjæring av jødiske barn der tradisjonen krever at en jødisk omskjærer, en mohel, forestår handlingen.

Loven ble innført etter en lengre tids debatt og har til formål å bringe rituell omskjæring inn i ordnede og trygge rammer. Helse- og omsorgsdepartementet anslo i 2011 at om lag 2000 norske guttebarn omskjæres hvert år. Det store flertallet av disse er muslimer, mens antallet jødiske omskjæringer er rundt ti i året. Hvor mange som får utført inngrepet i utlandet på tradisjonelt vis eller innen helsevesenet der, foreligger det ingen sikre data på.

Inngrepet foregår ved at man strekker forhuden maksimalt, med frigjøring av forhuden fra penishodet. Deretter klippes eller skjæres hele forhuden bort i nivå med kanten av penishodet. Så syes sårkanten slik at det ikke skal blø. Vanligvis gror såret raskt. Hevelse av sårområdet er vanlig, men hevelsen forsvinner hurtig. Det oppstår sjeldent komplikasjoner i forbindelse med inngrepet, dersom det utføres på medisinsk forsvarlig vis, innenfor helsevesenet.

Det aktuelle området av penis er rikt på nerver. Inngrep kan derfor medføre negative konsekvenser for seksualfunksjonen. Moderne kirurgisk teknikk er dermed klart å foretrekke dersom inngrepet skal gjøres. Mange steder i verden utføres inngrepet under utilfredsstillende forhold, som hyppigere medfører komplikasjoner i form av infeksjoner, arrvevsdannelse, amputasjon og andre varige problemer.

Omskjæring av nyfødte, friske barn er et kontroversielt fagetisk tema. Et økende antall fagfolk i vår kultur vegrer seg mot å utføre operative inngrep på «kulturelle og religiøse indikasjoner». Det foreligger svært få eller ingen medisinsk dokumentasjon for at omskjæring på friske barn skal ha noen medisinske fordeler. Ut fra et faglig ståsted vil mange leger i dag karakterisere omskjæring av penis på et «ikke-medisinsk» grunnlag som kjønnslemlestelse, på lik linje med omskjæring av vulva.