Store norske leksikon

overflateanatomi

Overflateanatomi er læren om de indre organenes beliggenhet i forhold til den utvendige kroppsoverflaten, og en viktig del av den makroskopiske anatomien. Kunnskap om dette har stor betydning ved undersøkelsen av en pasient, for eksempel for å lokalisere og vurdere omfanget av en skade i bevegelsesapparatet.

Strengt tatt vil overflateanatomien anvendes ved undersøkelse av alle indre organer, projisert på hudoverflaten som gjerne inndeles i regioner (regiones). Utbyttet av en slik undersøkelse er i stor grad avhengig av det tekniske utstyret man har til disposisjon (for eksempel ultralyd, røntgen eller CT), siden anvendelse av slikt gjør det mulig å oppdage patologi i kroppens forskjellige organregioner. Men på sikt kan dette bety at legen mister noe av håndlaget og erfaringen med å «føle» seg frem på kroppens overflate.

Metoder

Inspeksjon bør være den selvfølgelige og innledende fasen i undersøkelsen. Merk eventuell hevelse, asymmetri eller fargeforandringer. Samtidig er metoden ved overflateanatomien nær knyttet til funksjonsundersøkelsen. I særlig grad gjelder dette ved undersøkelser av ledd.

Palpasjon er gjerne neste trinn som gir undersøkeren informasjon om underliggende strukturer, ved at man ved skånsomt trykk med hendene lokaliserer og avgrenser et underliggende organ. Det er særlig viktig å gå frem med varsomhet hos barn, og det er gjerne en dårlig undersøkelse som frembringer smerte hos pasienten. Varme hender er viktig. En god regel er: ved palpasjon av skjelettet (og indre organer) – eliminer muskulaturen og la pasienten ligge avslappet; ved palpasjon av muskulaturen – bruk muskulaturen (la pasienten kontrahere musklene isometrisk).

Perkusjon er i vår teknifiserte tid blitt en nesten glemt teknikk. Den går ut på at man med en finger banker på kroppsoverflaten (man legger sin egen finger fast an mot huden og banker på den med den andre hånden). Ved hjelp av lyden som da oppstår kan man angi tette (høy tone) og mindre tette (dyp tone) underliggende vevsdeler, og dermed avgrense et organ som ligger an mot innsiden av kroppsoverflaten.

Regioner

Det er vanlig å dele kroppen inn i områder eller regioner. De er som regel avgrenset av lett palperbare deler av skjelettet.

Hodet

Viktige palperbare punkter/områder i hodet ( caput ) kan være:

Halsen

Strukturer på halsen ( collum ) som kan palperes er:
  • fremre, øvre del av skjoldbrusken («adamseplet», prominentia laryngea). Den fremstikkende bruskdelen kommer tydelig frem når pasienten svelger
  • skjoldbruskkjertelen (glandula thyreoidea) ligger under og rundt skjoldbrusken. Den kan i normal tilstand ikke palperes, men kan ved inspeksjon fremstå som en tydelig hevelse fortil på halsen (over halsgropen) dersom kjertelen er forstørret
  • den skrå halsmuskelen (musculus sternocleidomastoideus) lar seg lett palpere, særlig når pasienten snur hodet til siden
  • stammene til armnervefletningen kan palperes innerst i vinkelen mellom oversiden av kragebeinet og baksiden av den skrå halsmuskelen
  • tverrtaggene på den øverste halsvirvelen C1 (atlas) lar seg palpere på hver side i vinkelen mellom underkjevegrenen og ørebeinsknuten
  • øvre plevragrense som ligger 2–3 centimeter over kragebeinet inntil halsen

Brystet

Det er vanlig å dele inn overflaten av brystet ( thorax ) på følgende måter:
  • i to like deler ved en vertikal fremre medianlinje
  • ved sternallinjen som kan legges vertikalt langs hver side av brystbeinet
  • ved medioklavikularlinjen som går vertikalt gjennom midten av kragebeina
  • ved fremre akselfold, som er den vertikale forlengelsen av musculus pectoralis major
På brystoverflaten palperes På brystoverflaten perkuteres
  • lungene i høyde med 6. ribbein i medioklavikularlinjen, med 8. ribbein i fremre akselfold (nøytral respirasjon). Nedre lungegrense kan ha en differanse på 5–8 centimeter mellom maksimal inspirasjon og ekspirasjon
  • hjertet ligger bak brystbeinet og kan vanligvis kan avgrenses av fire punkter: 1) på 2. venstre ribbeinsbrusk 1–2 centimeter inntil venstre brystbeinkant, 2) på 3. høyre ribbeinsbrusk 1–2 centimeter inntil høyre brystbeinkant, 3) på 6. høyre ribbeinsbrusk 1–2 centimeter inntil høyre brystbeinkant, 4) på 5. venstre intercostalrom 9 centimeter inntil venstre brystbeinkant.

Ryggen

Det er vanlig å dele inn overflaten av ryggen ( dorsum ) slik:
  • i to like deler ved en vertikal bakre medianlinje
  • ved skapularlinjen som går vertikalt gjennom nedre hjørne (angulus inferior) av hvert skulderblad
På ryggoverflaten palperes På ryggoverflaten perkuteres
  • lungene i høyde med 10. ribbein (inntil ryggsøylen, ved nøytral respirasjon)

Buken

Buken ( abdomen ) avgrenses vanligvis fra brystet ved en horisontal linje i høyde med lendevirvelen L3, som tangerer den nedre ribbeinsbuen (subcostallinjen) på hver side. Linjen krysses av de forlengede vertikale medioklavikularlinjene, slik at det mellom subcostallinjen og ribbeina/brystbeinet dannes tre felt:
  • hypokondriet (regio hypochondriaca dextra & sinistra) på hver side, med epigastriet (regio epigastrica) imellom
  • under dette feltet ligger umbilikalregionen (regio umbilicalis) med navlen (umbilicus) i høyde med lendevirvlene L3-L4 (variabel), og med en lateralregion (regio lateralis dextra & sinistra) til hver side. Regionen er avgrenset fra epigastriet øverst av subcostallinjen, nederst av en horisontal linje mellom den øvre fremre hoftespissen (spina iliaca anterior superior) på hver side av bekkenet.
  • også det nederste området er delt i tre felt: det midtre (ned til symfysen) kalles underlivsregionen (regio pubica); på hver side ligger lyske- eller inguinalregionen (regio inguinalis)
På bukoverflaten palperes
  • nyrenes nedre pol, som noen ganger kan kjennes med to hender ved et samtidig trykk bakfra og ved dyp inspirasjon
  • aortas pulsering dypt i bukens midtlinje
På bukoverflaten perkuteres
  • leveren med nedre kant etpar fingerbredder under høyre costalbue (høy tone)
  • magesekken mellom nedre del av brystbeinet og ribbeinsbuene (dyp tone)

Overekstremitetene

En palpasjon av de enkelte delene av overekstremitetene er særlig viktig ved en funksjonsundersøkelse. Særlige palpasjonspunkter kan være:

  • skulderhøyden (acromion) som danner en karakteristisk knekk/vinkel baktil på skulderen
  • akromioklavikularleddet som kjennes umiddelbart lateralt for kragebeinets laterale, fortykkede ende. Kjennes best når pasienten hever og senker skulderen
  • overarmsbeinets leddhode (caput humeri) kan palperes fra innsiden av armhulen
  • i albuen er beinete landemerker: albuespissen (olecranon) samt overarmsbeinets to kondyler
  • i håndleddet kan den laterale enden til både radius og ulna kjennes,
  • av blodkar kan pulseringen av arteria brachialis langs innsiden av overarmen, og arteria radialis på håndleddets lateralside tydelig kjennes. Vena mediana cubiti i albueleddets bøyeside er ofte brukt ved prøvetaking eller injeksjoner i blodbanen.

Underekstremitetene

Viktige palpasjonspunkter i underekstremitetene kan være:

  • sittebeinsknuten (tuber ischiadicum) i bekkenet, som dekkes av musculus gluteus maximus, og kjennes vanligvis godt når pasienten ligger avslappet på magen. Muskelen selv palperes ved kontraksjon, og glir ellers unna når pasienten står med beinet bøyd
  • tuberculum pubicum er en liten beinknute på oversiden av underlivsbeinet (os pubis), omtrent 3–5 centimeter fra symfysen. Den danner det mediale festet for lyskebåndet, og har betydning ved undersøkelse av brokk
  • den store lårbeinsknuten (trochanter major) er et viktig landemerke på lårbeinets øvre laterale ende. Trochanter minor på innsiden av beinet kan vanligvis ikke palperes.
  • over kneet kan tuberculum adductorium, et utspring som er senefeste for musculus adductor magnus, palperes litt baktil på oversiden av mediale femurepikondyl.
  • kneskålen (patella) er et viktig landemerke for underekstremiteten
  • leddspalten i kneleddet palperes best når kneet er bøyd; da er sideligamentene mindre spent
  • skinnebeinsknuten (tuberositas tibiae) kjennes godt fortil under kneskålen, som feste for ligamentum patellae og store deler av lårmuskulaturen
  • det øvre leggbeinshode (caput fibulae) kjennes lateralt, litt baktil, 3–4 centimeter under kneleddspalten. Det videre distale forløpet av knokkelen «forsvinner» under fibularismusklene.
  • leggbeinets nedre ende, den laterale ankelknoken (malleolus lateralis), kan lett palperes. Den ender i en spiss hvor båndforbindelsen til hælbeinet (ligamentum calcaneofibulare) kan palperes når foten vris innover,
  • skinnebeinet (tibia) kan vanligvis palperes medialt i hele sin lengde, hvor det ender i den indre ankelknoken (malleolus medialis), som ligger litt høyere enn den laterale.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Anatomi

Per Holck
Professor em. i anatomi; Dr.med.; Universitetet i Oslo