psykoterapi

I Norge kan fastlegen tilby behandling for lettere psykiske lidelser og henvise til spesialisthelsetjenesten ved mer alvorlige tilstander. Fastlegen vil samarbeide med tjenestene for psykisk helse i kommunen, som for eksempel kommunepsykolog. Flere fastleger har etterutdanning i psykoterapi og kan ha høy kompetanse i for eksempel kognitiv terapi.

I spesialisthelsetjenesten (psykisk helsevern) gis psykoterapi som regel ved en poliklinikk på et distriktspsykiatrisk senter (DPS), men det finnes også offentlige sykehuspoliklinikker utenfor DPS med spesialiserte psykoterapitilbud for spesifikke lidelser. Spesialister i klinisk psykologi eller psykiatere med avtale med det offentlige (private avtalespesialister) er en del av spesialisthelsetjenesten, og kan tilby psykoterapi til pasienter henvist fra offentlige poliklinikker.

Det finnes også spesialister uten avtale med Helfo (ikke avtalespesialister) og som derfor driver en helt privat praksis. For å motta tilbud hos disse trenger man ikke henvisning fra fastlege.

Flere grupper av helsepersonell kan være behandler eller terapeut i det offentlige helsevesenet. Psykoteterapiutdanning er del av spesialiseringen og etterutdanning til både kliniske psykologspesialister og psykiatere (leger). Høyskoleutdannede grupper som sykepleiere og sosionomer kan få klinisk spesialisering og fordype seg i en terapiform.

«Psykoterapeut» er ikke en beskyttet tittel. Det er bare autorisert helsepersonell med spesialisering i psykoterapi som har kvalitetssikret kompetanse i psykoterapi.

Den enkleste formen for psykoterapi innebærer å gi råd og veiledning, helst knyttet til konkrete avgrensede livsproblemer. Ved støtteterapi søker man å gi pasienten psykologisk støtte til å øke mestringsfølelsen og styrke selvbildet. Rådgivning og støtte kan kombineres med annen behandling i alle faser av et behandlingsforløp. Etter lang tids inngående psykoterapi vil man i enkelte tilfeller fortsette med støtteterapi for å følge opp og bevare bedring.

«Kognitiv» betyr «det som har med tankeprosesser å gjøre». Bak denne terapiformen ligger det en teori om at tankeprosesser kan bli fastlåste og uhensiktsmessige og føre til plager og sykdom. I kognitiv terapi arbeider man typisk med å identifisere og endre slike skadelige tankemønstre.

Atferdsterapi overfører samme type teori og praksis til fastlåste og uhensiktsmessige atferdsmønstre. Oftest gis kognitiv terapi i kombinasjon med atferdsterapi, såkalt kognitiv atferdsterapi («KAT» eller «CBT», cognitive behavioral therapy). Disse terapiformene innebærer som regel en avgrenset mengde behandlingstimer med stor vekt på egenaktivitet hos pasienten mellom timene.

Kognitiv atferdsterapi har vist seg spesielt effektiv mot angst- og tvangslidelser. Identifisering og utfordring av fastlåste tanker og atferd og trygg eksponering mot det man frykter eller unngår, er viktige elementer i den virksomme terapien. Effekten av disse terapiformene har høy grad støtte fra forskning.

Psykodynamisk terapi bygger på psykoanalysen slik den har blitt utviklet av Sigmund Freud og hans etterfølgere. Sentralt i denne terapiformen er at forstyrrelser i spesifikke utviklingsfaser gjennom ubevisste mentale prosesser har stor betydning for utformingen av psykiske plager.

Innen psykodymanisk terapi er psykoanalysen den mest kjente og gjennomgripende metoden. Den vanligste formen er likevel korttids psykodynamisk terapi. Vegetoterapi og karakteranalyse er andre varianter med tilsvarende teoretisk opphav.

Fordi barn har begrenset abstraksjonsevne, benytter man ulike terapeutiske tilnærminger, for eksempel leketerapi. Forståelsen av leken kan være basert i ulike teoretiske tilnærminger, for eksempel psykodynamisk, kognitiv eller behavioristisk.

I gruppeterapi vil flere personer med samme type problem få behandling som del av en gruppe. Det finnes forskjellige retninger for gruppepsykoterapeutisk praksis. Behandlingsformen er vanlig ved offentlige poliklinikker. Gruppeterapi brukes også som tilleggsbehandling ved noen kroppslige sykdommer. Det finnes pasient- eller brukerdrevne grupper, uten terapeut.

Ved familieterapi rettes behandlingen mot problemer i familier eller parforhold. Det finnes ulike retninger og teknikker. Ved familieterapi antar man at personens problemer er uttrykk for funksjonsforstyrrelser i hele familien eller det sosiale systemet personen er en del av.

Interpersonlig terapi har som mål å bedre kommunikasjonen (og relasjonen) med andre mennesker, spesielt rundt pasientens følelser og behov. Terapien bygger både på kognitiv og psykodynamisk teori og praksis.

Mentaliseringsbasert terapi (MBT) er mest brukt i behandling av personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Mentaliseringsbasert terapi bygger på en teori om at svikt i evnen til å mentalisere (forståelse av andres tenkning og intensjoner) gir opphav til følelsesmessig instabilitet og problemer med egen identitet.

Dialektisk atferdsterapi (DBT) er en er en variant av kognitiv atferdsterapi som brukes i behandling av kronisk suicidalitet, selvskading og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Teorien legger til grunn at svikt i å regulere egne følelser gir atferdsproblemer.

Alternative psykologiske behandlingsformer praktiseres oftest av terapeuter som ikke er utdannede psykologer eller leger og er i svært liten grad tilbud ved offentlige poliklinikker i Norge. Noen eksempler er gestaltterapi, tankefeltterapi og andre alternative behandlingsformer.

Uansett teknikk eller teoretisk tilnærming ser det ut til at visse grunnleggende forutsetninger være oppfylt for at terapien skal være virksom. En god relasjon mellom terapeut og pasient er sentralt:

• Forholdet mellom terapeut og pasient må være preget av trygghet, åpenhet og aksept.
• Terapeuten må rette oppmerksomheten mot og anerkjenne tegn på bedring og endring.
• Pasienten må oppleve at forståelsen og innsikten i egne problemer styrkes gjennom terapien.

Disse faktorene bidrar til å gi pasienten håp og tro på endring.

Hyppighet og varighet av psykoterapi avhenger av problemets art og metoden som brukes. Intensiteten av terapien kan påvirke effekten av psykoterapien.

Ved «klassisk» psykoanalyse møtes terapeut og pasient flere timer i uken gjennom flere år. I andre terapiformer, som atferdsterapi eller kognitiv terapi, inngår man gjerne en avtale om et totalt timeantall, for eksempel ti timer. Støtteterapi kan gå over mange år med lange opphold mellom timene. Ren rådgivning er oftest begrenset til noen få samtaler.

Ved et avgrenset problem, som en fobi, kan en person få betydelig bedring etter relativt få sesjoner med kognitiv atferdsterapi. Ved depresjoner vil lengden av terapien avhenge av depresjonens dybde og av eventuelle tilleggsproblemer.

Ved personlighetsforstyrrelser kan det være nødvendig med lengre tids behandling. Det er delte meninger om hvilken effekt psykoterapi kan ha ved de mest alvorlige formene for personlighetsforstyrrelser, som paranoid og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Flere terapiformer er rettet mer spesielt mot emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Mildere personlighetsforstyrrelser som avhengig og unnvikende personlighetsforstyrrelse kan ha god hjelp av psykoterapi.

Ved psykotiske tilstander har psykoterapi liten dokumentert effekt alene, men anvendes i kombinasjon med medikamentell behandling, miljøterapi og psykoedukative tiltak. Støtteterapi er vanligst, men det er også god erfaring med kognitiv terapi.

Som for alle andre effektive behandlingstiltak kan også psykoterapi ha bieffekter, og bruk av feil metode kan ha betydelige negative effekter. Både Helsetilsynet og enkelte helseforetak har utarbeidet behandlingsveiledere og pasientinformasjon som angir anbefalte psykoterapiformer for ulike psykiske lidelser.