alfabet

Alfabet, alfabet (oversikt, utvikling) (bilde)

(av alfa og beta, de to første bokstaver i det greske alfabet), det sett av symboler eller skrifttegn som gjengir lydene i et språk. I de fleste alfabeter er tegnene ordnet i en fast rekkefølge. Hvert av tegnene representerer gjerne en konsonant eller en vokal, eventuelt en gruppe konsonanter eller vokaler, en kombinasjon av konsonant pluss vokal, eller en stavelse.

Den tidlige utviklingen fra billedskrift til alfabet er uviss. De gammelegyptiske hieroglyfene inkluderte et alfabet på 24 konsonanter som ble brukt sammen med billedskrift, men aldri i selvstendig bokstavskrift. Det eldste rene alfabetiske system som er kjent, er det nordsemittiske alfabetet, som stammer fra syrisk-palestinsk område fra tiden 1700–1500 f.Kr. Det eksisterer en rekke teorier om mulige forbindelser mellom hieroglyfene og dette alfabetet, men noen gradvis utvikling har ikke vært mulig å fastslå.

Fra det nordsemittiske alfabetet utviklet det seg omkring 1000 f.Kr. fire hovedgrener av alfabetet i middelhavsområdet: kanaaneisk, arameisk, sørsemittisk og gresk. De fleste alfabeter i verden har utviklet seg fra disse fire.

Kanaaneisk alfabet

Det kanaaneiske alfabet delte seg i to hovedgrener: fønikisk og tidlig hebraisk alfabet.

Det fønikiske alfabetet ble brakt med fønikerne over hele middelhavsområdet. En utløper, tifinagh, har overlevd blant tuaregene i Sahara; andre varianter av fønikisk er utdødd.

Det tidlige hebraiske alfabet ble allerede på 500-tallet f.Kr. fortrengt av det arameiske alfabetet, selv om det overlevde i stilisert form på jødiske mynter frem til 135 e.Kr. En annen variant, det samaritanske alfabet, brukes fortsatt til liturgiske formål av samaritanske jøder.

Arameisk alfabet

Fra det arameiske alfabetet stammer mange alfabeter, som praktisk kan deles i to grener: semittiske og ikke-semittiske alfabeter.

Semittiske alfabeter

Til den semittiske gren hører hebraisk med blant annet hebraisk kvadratskrift og det arabiske alfabet.

De tidligst kjente skrifter i hebraisk kvadratskrift er fra 200-tallet f.Kr. Den ble standardisert like før kristen tid, og det er herfra det moderne hebraiske alfabet har sin opprinnelse. Det består av 22 konsonanter, fire av dem blir også brukt til å gjengi lange vokaler. Tegnene benyttes samtidig som tallbetegnelser. Vokalene kan markeres med egne tegn over eller under konsonantene. Alfabetet skrives fra høyre mot venstre. Se hebraisk.

Det arabiske alfabetet oppstod trolig på 300-tallet e.Kr., men den eldste kjente innskrift er fra 512 e.Kr. I den moderne verden er det arabiske alfabetet det nest mest utbredte. Det har 28 konsonanttegn. Vokalene kan markeres med egne tegn over eller under konsonantene, som i hebraisk kvadratskrift. Alfabetet skrives fra høyre mot venstre. Se arabisk.

Ikke-semittiske alfabeter

Til den ikke-semittiske gren hører blant annet det mongolske, det armenske og det georgiske alfabetet og den indiske brahmi-skriften.

Mongolene fikk sitt alfabet fra de tyrkiskspråklige uigurene på Dsjengis-khans tid (1200-tallet). Det består av 16 konsonanttegn og 7 vokaltegn. Alfabetet skrives ovenfra og nedover. Det mongolske alfabetet ble på 1500-tallet tatt i bruk av mandsjuene.

Det armenske og det georgiske alfabetet, som begge skrives fra venstre mot høyre, ble konstruert på 400-tallet e.Kr. av St. Mesrob på grunnlag av det arameiske og det greske alfabetet. Det armenske alfabetet har 8 vokaltegn og 30 konsonanttegn, mens det georgiske alfabetet har 5 vokaltegn og 30 konsonanttegn.

Indisk brahmi-skrift oppstod trolig på 600-tallet f.Kr. Den viser tydelig arameisk innflytelse i formen på mange bokstaver, og ble opprinnelig skrevet fra høyre mot venstre, selv om rekkefølgen senere ble snudd. De eldste kjente innskrifter er fra 200-tallet f.Kr. Skriften finnes i to hovedtyper, en nordindisk og en sørindisk. Den mest kjente nordindiske variant er devanagari, som utviklet seg på 600–800-tallet. Devanagari, som brukes til å skrive sanskrit og senere også bl.a. hindi, har 14 tegn for vokaler og diftonger og 34 for enkeltkonsonanter. Når en vokal følger en konsonant i uttalen, skrives vokalen som et tillegg foran, etter, over eller under konsonanttegnet. Fra og med 1000-tallet oppstod mange nye alfabeter fra devanagari, som newari, bengali, oriya, assami, gujarati, bihari og gurumukhi.

De sørindiske alfabetene omfatter bl.a. kannada, telugu, tulu-malayalam og tamil. De indiske alfabetene har egne talltegn som kom til Europa via araberne, og er kjent som «arabiske tall». Nulltegnet (0) er en indisk oppfinnelse. Med buddhismens ekspansjon spredte sørindiske varianter av brahmi-skriften seg til Sørøst-Asia og Indonesia, hvor flere nye alfabeter oppstod, bl.a. det burmanske og thai-alfabetet. Se India (skrift).

Sørsemittisk alfabet

Det eneste sørsemittiske alfabetet som fremdeles er i bruk, er det etiopiske, som består av 29 konsonanttegn og skrives fra venstre mot høyre. Vokalene uttrykkes gjennom små modifikasjoner av konsonanttegnene. Det etiopiske alfabetet utviklet seg fra det sabeiske alfabet (brukt i det bibelske Saba), ett av mange alfabeter som var i bruk på Den arabiske halvøy fra begynnelsen av det første årtusen f.Kr. og gikk av bruk ved islams fremvekst.

Gresk alfabet og europeiske alfabeter

Det greske alfabetet oppstod fra nordsemittisk skrift omkring 1000 f.Kr. Den viktigste nyvinningen var tilføyelsen av vokaltegn. Tegn for konsonanter som ikke fantes i gresk, ble tatt i bruk som vokaltegn. I de eldste greske innskrifter er skriveretningen fra høyre mot venstre. Senere gikk man over til bustrofedon (gr. 'som oksen drar plogen'), dvs. vekselvis fra høyre mot venstre og fra venstre mot høyre, med medfølgende speilvending av bokstavene. Fra omkring 500 f.Kr. skrives det bare fra venstre mot høyre. Det moderne greske alfabet har 7 vokaltegn og 17 konsonanttegn. Se gresk.

Det greske alfabetet spredte seg bl.a. til Lilleasia, Egypt og Italia. I Egypt ble en modifisert utgave av det greske alfabetet tatt i bruk for å skrive koptisk på 100-tallet e.Kr. I Italia gav det greske alfabetet opphav til bl.a. det etruskiske alfabet. De eldste etruskiske innskrifter er fra 700-tallet f.Kr. Det ble først skrevet fra høyre mot venstre, deretter i bustrofedon, og til slutt fra venstre mot høyre. Det etruskiske alfabet fikk sin endelige form omkring 400 f.Kr., med 4 vokaltegn og 16 konsonanttegn.

Romerne antas å ha tilpasset det etruskiske alfabet til latin på 600-tallet f.Kr. Det latinske alfabetet hadde opprinnelig 5 vokaltegn og 16 konsonanttegn. X er en nydannelse som ble satt på slutten av alfabetet, etter V. Y og Z ble overtatt direkte fra gresk på 100-tallet e.Kr. og satt etter X. W og skillene U/V og I/J stammer fra middelalderen; tidligere skrev man bare V og I. Senere har forskjellige bokstaver blitt tilføyd etter behov i de ulike språk, i norsk f.eks. Æ, Ø og Å.

Det kyrilliske alfabetet har sitt navn etter slavernes apostel Kyrillos (ca. 826–869), og brukes f.eks. i russisk, bulgarsk, serbisk, ukrainsk og mange andre språk i det tidligere Sovjetunionen (kolasamisk, mordvinsk, tadsjikisk osv.), og i mongolsk. Det hadde opprinnelig 43 tegn, mens de moderne varianter av alfabetet har færre, det russiske f.eks. 33. Se russisk.

Runene viser klart slektskap med et nordetruskisk, alpint alfabet. Det er kjent i nordiske innskrifter fra og med 200-tallet e.Kr. Skriveretningen varierte mellom bustrofedon og fra venstre mot høyre. Med innføringen av kristendommen ble runene gradvis fortrengt av det latinske alfabet. Se runer.

Alfabetet i den gotiske bibeloversettelsen fra 300-tallet e.Kr. ble skapt av biskop Wulfila. De fleste bokstavene er av gresk opprinnelse, men noen er tatt fra runealfabetet.

Andre alfabeter

Det finnes noen alfabeter i bruk som ikke kan settes i direkte forbindelse med det nordsemittiske alfabetet med hensyn til form; ideen har trolig likevel opprinnelse i denne tradisjon. De viktigste slike alfabeter er de to japanske og det koreanske.

Japanerne tok i bruk kinesiske skrifttegn i de første århundrene e.Kr. På 800-tallet utviklet man en bokstavskrift, kana, med to varianter, hiragana og katakana. Bokstavene står med et par unntak for en vokal eller en konsonant pluss en vokal. Bokstavene representerer likevel ikke alltid hele stavelser i japansk; tostavelsesordet Nippon, Japan, skrives med fire og ikke to bokstaver: ni-p-po-n. Moderne japansk skrives med en komplisert kombinasjon av kinesiske tegn, hiragana og katakana. Se japansk.

Det koreanske alfabetet ble tatt i bruk i 1446 etter at man i flere hundre år hadde skrevet koreansk med kinesiske skrifttegn. Alfabetet, konstruert av en gruppe lærde utpekt av kong Saycong, består av 28 bokstaver, og er meget systematisk. Bokstavene ordnes i blokker som representerer stavelser. Alfabetet kalles hankul i Sør-Korea og cosen mwuncca i Nord-Korea. I Nord-Korea skrives koreansk utelukkende med alfabetisk skrift, mens man i Sør-Korea delvis kombinerer det med kinesiske tegn. Se koreansk.

Litteraturliste

Det fonetiske alfabet (bokstaveringsalfabet)

	Norsk system	Engelsk system	Internasjonalt system
A	Anna	Alfred	Alpha
B	Bernhard	Benjamin	Bravo
C	Cæsar	Charlie	Charlie
D	David	David	Delta
E	Edith	Edward	Echo
F	Fredrik	Frederick	Foxtrot
G	Gustav	George	Golf
H	Harald	Harry	Hotel
I	Ivar	Isaac	India
J	Johan	Jack	Juliette
K	Karin	King	Kilo
L	Ludvig	London	Lima
M	Martin	Mary	Mike
N	Nils	Nellie	November
O	Olivia	Oliver	Oscar
P	Petter	Peter	Papa
Q	Quintus	Queen	Quebec
R	Rikard	Robert	Romeo
S	Sigrid	Samuel	Sierra
T	Teodor	Tommy	Tango
U	Ulrik	Uncle	Uniform
V	enkelt.v	Victor	Victor
W	dobbelt-v	William	Whisky
X	Xerxes	X-ray	X-ray
Y	yngling	Yellow	Yankee
Z	Zakarias	Zebra	Zulu
Æ	ærlig*	–	–
Ø	ørn*	–	–
Å	Åse*	–	–

*De norske bokstavene Æ, Ø og Å er ikke standardisert; man kan derfor se andre ord oppgitt.