Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814, saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 30te Marts 2007 nr. 364.
Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814. Dagen etter ble den undertegnet og overrakt til prins Christian Frederik, som ble valgt til konge.
Forarbeidene til Grunnloven var flere utkast som ble lagt fram for Riksforsamlingen. Det viktigste var utarbeidet av Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen. Dessuten er Grunnloven påvirket av bl.a. den franske, engelske og amerikanske forfatning. Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Også læren om grunnleggende menneskerettigheter har satt preg på Grunnloven, både i dens opprinnelige form og senere tilføyelser.
Med hensyn til maktfordelingsprinsippet opererer Grunnloven etter sin ordlyd med et skarpt skille mellom den utøvende myndighet (Kongen og en regjering som er utpekt av ham personlig, Grunnlovens Del B), den lovgivende og bevilgende myndighet (Stortinget, Del C) og den dømmende makt (uavhengige domstoler med Høyesterett som siste instans, Del D). Til tross for ordlyden har innføringen av parlamentarisme på slutten av 1800-tallet ført til at Kongen reelt sett har mistet sin makt og ikke lenger utpeker regjeringen. Etter konstitusjonell sedvanerett har det siden da vært Stortingets sammensetning som er avgjørende for hvilke partier som har regjeringsmakten. Etter en endring i 2007 er dette slått fast også i Grunnlovens tekst i § 15, som pålegger regjering og enkeltstatsråder plikt til å gå av etter mistillitsvedtak i Stortinget.
En del av Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter har stått i Del E siden 1814. Det gjelder § 96, som i tillegg til å slå fast at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom, også inneholder forbud mot tortur. Det samme gjelder forbudene mot tilbakevirkende lover (§ 97) og vilkårlig fengsling (§ 98) samt bestemmelsen om full erstatning ved ekspropriasjon (§ 105 - bestemmelsen henger sammen med at eiendomsretten i Grunnloven anses som en menneskerettighet). En opprinnelig bestemmelse om trykkefrihet i § 100 ble i 2004 utvidet til generelt å gjelde ytringsfrihet. I nyere tid har Grunnloven fått en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene (§ 110 c) samt bestemmelser om retten til arbeid (§ 110), samenes rettigheter (§ 110 a) og retten til godt miljø og naturressurser (§ 110 b).
Grunnlovens §§ 76 til 81 innholder bestemmelser om hvordan lover vedtas. Bestemmelsene ble endret i 2007 i forbindelse med at Odelstinget og Lagtinget avskaffes med virkning fra 1. oktober 2009. Sammen med konstitusjonell sedvanerett har Grunnloven trinnhøyde over alle andre lover. Det innebærer at hvis det er motstrid mellom en grunnlovsbestemmelse og en bestemmelse i en vanlig lov, provisorisk anordning, forskrift, forvaltningsvedtak etc., går Grunnlovens bestemmelse foran. I den forbindelse har domstolene, særlig Høyesterett, prøvelsesrett, dvs. at domstolen kan prøve om en lov m.v. er i strid med Grunnloven og derfor må settes til side.
Endringer i Grunnloven skjer formelt ved grunnlovsvedtak etter Gronnlovens § 112. Reglene om grunnlovsvedtak er slik utformet at det i praksis er en komplisert prosess å endre Grunnloven. Grunnlovsvedtak treffes av Stortinget i plenum, minst 2/3 av representantene må være til stede, og minst 2/3 må stemme for hvis endringen skal vedtas. Prosessen kompliseres ytterligere ved at et forslag om grunnlovsvedtak ikke kan vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt.
Grunnlovens tekst fins på Lovdata