Kongeriget Norges Grundlov utgjør sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges konstitusjon.
Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814. Dagen etter ble den undertegnet og overrakt til prins Christian Frederik, som ble valgt til konge. Grunnloven var det sentrale dokument ved etableringen av Norge som selvstendig stat i 1814.
Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Det er i 2012 fremmet et omfattende forslag til revisjon av Grunnloven med sikte på at menneskerettighetene skal spille en enda mer fremtredende rolle.
Grunnlovens tilblivelse
Forarbeidene til Grunnloven var flere utkast som ble lagt fram for Riksforsamlingen. Det viktigste var utarbeidet av Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen, det såkalte Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Selve utkastet til grunnlov ble utarbeidet av en konstitusjonskomité bestående av 15 av Riksforsamlingens medlemmer og ledet av Falsen.
Allerede høsten 1814 ble Grunnloven revidert første gang. Etter at Norge hadde tapt en kort krig med Sverige (jf. Mossekonvensjonen) ble det innkalt et overordentlig (ekstraordinært) Storting, som gjorde de forandringer i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen med Sverige, som samtidig ble etablert. Grunnlovsendringene ble vedtatt 4. november 1814, den såkalte novembergrunnloven. På grunn av den ekstraordinære situasjonen ble Grunnlovens egne regler i § 112 for hvordan grunnlovsendringer skal gjennomføres, ikke fulgt. Sverige forpliktet seg på sin side til å respektere den norske Grunnloven. Jf. Riksakten.
Grunnlovens idégrunnlag
Grunnloven er påvirket av bant annet den franske og amerikanske forfatning. Blant de grunnleggende statsrettslige prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Også læren om grunnleggende menneskerettigheter har satt preg på Grunnloven, både i dens opprinnelige form og senere tilføyelser. Det er i 2012 fremmet et omfattende forslag til revisjon av Grunnloven med sikte på at menneskerettighetene skal spille en enda mer fremtredende rolle, se nedenfor.
Med hensyn til maktfordelingsprinsippet opererer Grunnloven etter sin ordlyd med et skarpt skille mellom den utøvende myndighet (Kongen og en regjering som er utpekt av ham personlig, Grunnlovens Del B), den lovgivende og bevilgende myndighet (Stortinget, Del C) og den dømmende myndighet (uavhengige domstoler med Høyesterett som siste instans, Del D, med særlige regler om Riksrett i §§ 86 og 87).
Til tross for Grunnlovens ordlyd har innføringen av parlamentarisme på slutten av 1800-tallet ført til at Kongen reelt sett har mistet sin makt og ikke lenger utpeker regjeringen. Etter konstitusjonell sedvanerett har det siden da vært Stortingets sammensetning som er avgjørende for hvilke partier som har regjeringsmakten. Etter en endring i 2007 er dette slått fast også i Grunnlovens tekst i § 15, som pålegger regjering og enkeltstatsråder plikt til å gå av hvis et mistillitsforslag blir vedtatt i Stortinget. Utviklingen har dermed gått i retning av at den utøvende myndighet (regjeringen) er avhengig av den lovgivende myndighet (Stortinget) i større grad enn man forestilte seg i 1814. Dette forsterkes også av at Stortinget har den bevilgende myndighet.
En del av Grunnlovens bestemmelser om menneskerettigheter har stått i Del E siden 1814. Det gjelder § 96, som i tillegg til å slå fast at ingen kan dømmes uten lov eller straffes uten dom, også inneholder forbud mot tortur. Det samme gjelder forbudene mot tilbakevirkende lover (§ 97) og vilkårlig fengsling (§ 98) samt bestemmelsen om full erstatning ved ekspropriasjon (§ 105 - bestemmelsen henger sammen med at eiendomsretten i Grunnloven anses som en menneskerettighet). En opprinnelig bestemmelse om trykkefrihet i § 100 ble i 2004 utvidet til generelt å gjelde ytringsfrihet. I nyere tid har Grunnloven fått en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene (§ 110 c) samt bestemmelser om retten til arbeid (§ 110), samenes rettigheter (§ 110 a) og retten til godt miljø og naturressurser (§ 110 b).
Grunnlovens bestemmelser om lovgivning
Grunnlovens §§ 76 til 81 innholder bestemmelser om hvordan lover vedtas i Stortinget. Bestemmelsene ble endret i 2007 i forbindelse med at Stortingets to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, ble avskaffet med virkning fra 1. oktober 2009. Etter den nye ordlyden i § 76 skal alle lover vedtas to ganger på Stortinget, og det skal gå minst tre dager mellom de to vedtakene. Om endringer i selve Grunnloven gjelder det egne regler, se nedenfor.
Trinnhøyde og prøvelsesrett
Sammen med konstitusjonell sedvanerett har Grunnloven trinnhøyde over alle andre rettskilder. Det innebærer at hvis det er motstrid mellom en grunnlovsbestemmelse og en bestemmelse i en vanlig lov, provisorisk anordning, forskrift, forvaltningsvedtak etc., går Grunnlovens bestemmelse foran. I den forbindelse har domstolene, særlig Høyesterett, prøvelsesrett, dvs. at domstolen kan prøve om en lov m.v. er i strid med Grunnloven og derfor må settes til side. Se nedenfor om forslaget til å grunnlovfeste domstolenes rett og plikt på dette området.
Grunnlovsendringer
Endringer i Grunnloven skjer ved grunnlovsvedtak etter bestemmelser i Grunnlovens § 112. Reglene om grunnlovsvedtak er slik utformet at det i praksis er en komplisert prosess å endre Grunnloven. "Grunnlovsfedrene" så for seg at Grunnloven i størst mulig grad skulle forbli uendret, såkalt grunnlovskonservatisme. Dette kommer blant annet til uttrykk i en bestemmelse i § 112 om at en grunnlovsendring aldri må "modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand". Grunnlovsvedtak treffes av Stortinget i plenum. Minst 2/3 av representantene må være til stede, og minst 2/3 må stemme for hvis endringen skal vedtas. Prosessen kompliseres ytterligere ved at et forslag om grunnlovsvedtak ikke kan vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt. Grunnlovsendringer skal i motsetning til vanlige lover ikke sanksjoneres av Kongen.
Det har forekommet to ganger at Grunnloven er blitt endret uten at prosedyren i § 112 er blitt fulgt. Den ene gangen gjaldt det novembergrunnloven av 1814, se ovenfor. Den andre gangen gjaldt det de endringer som ble foretatt i 1905 som følge av oppløsningen av unionen med Sverige. I begge situasjoner forelå det forhold som gjorde at avvikene fra § 112 kunne forsvares ut fra konstitusjonell nødrett.
Mulig fremtidig revisjon av Grunnloven
I 2009 oppnevnte Stortinget et utvalg som skulle utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med sikte på å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs rang. Utvalget leverte sin rapport 10. januar 2012. Rapporten inneholder en rekke forslag som vil bli behandlet etter stortingsvalget 2013, og ventelig før eller under grunnlovsjubileet i 2014. Overskriften til Grunnlovens kap. E, "Almindelige Bestemmelser", foreslås endret til "Menneskerettighederne", og en rekke bestemmelser om konkrete menneskerettigheter foreslås inntatt i loven. Blant disse bestemmelsene er forbud mot dødsstraff, prinsippet om at enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven, prinsippet om at alle er like for loven, og at ingen må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet samt foreningsfrihet.
Det forslås også å grunnlovfeste at familien er en grunnleggende enhet i samfunnet, at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, samt retten til utdanning. Videre foreslås grunnlovfestet en plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet. Domstolenes rett og plikt til å prøve om lover og andre vedtak av statens myndigheter strider mot Grunnloven, foreslås også grunnlovfestet.
Grunnlovens språk
Grunnloven er skrevet i et alderdommelig språk. Det gjelder også de endringer som er gjort i teksten, helt opp til vår tid. Det betyr at den som fremmer et grunnlovsforslag i dag, må sørge for å "oversette" det til gammel rettskrivning. Også dette kan sees som et utslag av grunnlovskonservatisme, se under "Grunnlovsendringer" ovenfor. Det er en vanlig misforståelse at det er språkformen fra 1814 det her dreier seg om, men det er ikke tilfelle. Den nåværende norm for Grunnlovens språk ble vedtatt av Stortinget i 1903 og stemmer med konservativt sakprosaspråk fra slutten av 1800-tallet. Det er denne 1903-varianten som fremdeles er normgivende.
Hensiktsmessigheten med å bruke et så gammelmodig språk i Grunnloven har vært diskutert. Språket gjør teksten vanskelig å lese, og den som i dag skal utforme en grunnlovsbestemmelse i et over 100 år gammelt språk, vil lett gjøre feil. Det er mulig at Grunnloven, og iallfall nye bestemmelser i den, vil få en mer moderne språkdrakt i fremtiden. I 2012 ble det oppnevnt et eget utvalg, Grunnlovsspråkutvalget, som 17. september samme år avleverte en rapport om utarbeidelse av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk.
Menneskerettighetsutvalget har levert alle sine forslag i to varianter, dels en 1903-versjon, og dels en moderne bokmålsversjon. Stortinget vil så kunne velge.
Anbefalte lenker
- Grunnlovens tekst fins på Lovdata.