Aaslaug Aasland

Aaslaug Aaasland vokste opp i et radikalt og frisinnet hjem. Hun var en vilter og viljesterk jentunge som likte å danse, men ikke å gå på skole. Ferdig med folkeskolen erklærte hun at noe mer skolegang ikke kom på tale. Den unge Aasland skaffet seg kontorpost, og da hun senere fant frem bøkene igjen, betalte hun for egen utdanning. Hun tok eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium i 1911 og examen artium som privatist i 1916. Deretter begynte Aasland å studere jus ved universitetet og ble jurist i 1922.

Umiddelbart etter eksamen drog hun til Alta som sorenskriverfullmektig. I 1924–1931 var hun leder av Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser, og i 1931–1936 var hun inspektør ved Landskvinnefengselet og Tvangsarbeidshuset for kvinner. Hun ble utnevnt som Norges andre kvinnelige fabrikkinspektør i 1936 og satt i denne stillingen til 1945, da hun en kort tid var direktør for Bredtveit kvinnefengsel.

Høsten 1945 dannet Einar Gerhardsen sin andre regjering, og Kirsten Hansteeen (NKP) gikk av som konsultativ statsråd for sosiale saker. Aaslaug Aasland overtok da hennes plass og ble de neste 8 årene regjeringens «kvinnelige alibi». Hun ble så kjent som en politiker som i uvanlig stor grad maktet å få til samarbeid og tverrpolitisk oppslutning om sine prosjekter.

Aasland var konsultativ statsråd i 1945–1948, konstituert statsråd i 1948–1951 og statsråd i 1951–1953. Hun trakk seg fra regjeringen Torp i november 1953.

Men sin yrkesfaglige bakgrunn var Aasland godt rustet for de oppgavene hun fikk som regjeringsmedlem. Den første store utfordringen var å arrangere hjemreisen for 28 000 evakuerte finnmarkinger. Deretter kom avvikling av fangeleirene og tilbakesending av krigsfangene til deres respektive hjemland. Hun ble også «de sosiale trygders statsråd». Pensjons- og trygdeordningene ble bygd ut, husmorvikar-ordningen kom på plass, de psykisk utviklinghemmede kom på regjeringens dagsorden, og Radiumhospitalet fikk internasjonal anerkjennelse som senter for forskning og behandling. Samtidig med administrasjon av et krevende departement klarte Aasland også å virkeliggjøre planene for en skole for kommunal og sosial opplæring: Norges kommunal- og sosialskole åpnet i 1950.

Med sin bakgrunn fra fengselsvesenet hadde sosialpolitikeren Aaslaug Aasland forståelse for og medfølelse med folk som var kommet av sporet og ikke klarte å leve opp til normale forventninger. I sin kriminalpolitikk representerte hun tanker og synspunkter som senere skulle komme til uttrykk i Inger Louise Valles kriminalmelding. Det å bli innesperret, sa hun en gang, å bli «satt bak en låst dør som en ikke kan komme gjennom uten ved andres hjelp, det er en fryktelig påkjenning for det enkelte menneske».

Som den første kvinnelige statsråd med eget departement var Aaslaug Aasland seg meget bevisst sin kvinnepolitiske rolle. Selv om hun aldri stod på barrikadene som teoretisk feminist, praktiserte hun kvinnesak og understreket behovet for kvinners politiske deltakelse. Svaret kom kort og konsist da hun en gang ble spurt om det var nødvendig at kvinner deltar i samfunnsarbeidet: «Det er klart. De samme lover som gjelder for det enkelte menneske og for et hjem, gjelder også i samfunnet. Hvordan tror De det ville være i hjemmene, dersom det bare var fedre der?»

• statsråder i Norge
• Norges historie fra 1905 til 1939
• Norge i etterkrigstiden

• Norderval, Ingunn: Aaslaug Aasland i Norsk biografisk leksikon.
• Nordby, Trond (red.). Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985. Kunnskapsforlaget.
• Norderval, Ingunn: «Fire flotte damer», i Nytt om kvinneforskning nr. 1/1993