barnets beste (menneskerettigheter)

Den helt sentrale internasjonale menneskerettsbestemmelsen om barnets beste finner vi i FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 3 første ledd, som lyder:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn er også inntatt i nasjonale lover som omhandler spørsmål av betydning for barn, for eksempel barneloven og barnevernloven.

I mai 2014 ble prinsippet om barnets beste inntatt i Grunnloven. Ved dette ble viktigheten av prinsippet om barnets beste gjort enda mer synlig i Norge. Det heter i Grunnloven § 104 annet ledd:

«Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Grunnlovsbestemmelsen er utformet etter mønster av Barnekonvensjonen artikkel 3 første ledd. Menneskerettighetsutvalget – utvalget som fremsatte forslaget til hvordan grunnlovsbestemmelsen kunne se ut – fremhevet at praksis blant annet etter Barnekonvensjonen «vil være nyttige bidrag til fortolkningen av en grunnlovsbestemmelse om barnets beste».

I 2015 uttalte Høyesterett i en kjent dom (Rt. 2015 s. 93, ofte kalt «Maria-dommen») at Barnekomiteens syn på prinsippet om barnets beste utgjorde «et naturlig utgangspunkt ved tolkningen av artikkel 3 nr. 1 – og dermed også ved tolkningen av Grunnloven § 104 andre ledd». Dette viser at det ikke er vanntette skott mellom Barnekonvensjonen og Grunnloven. Tvert imot er det slik at barnets beste-prinsippet i Barnekonvensjonen har betydning for innholdet i barnets beste-prinsippet i Grunnloven.

FNs barnekomité – komiteen som overvåker at statene gjennomfører barnekonvensjonen som de skal – utarbeidet i 2013 en egen generell kommentar som utdyper hva som nærmere ligger i prinsippet om barnets beste. Dette er komiteens 14. generelle kommentar. Komiteen fremhevet at prinsippet inneholder tre ulike elementer. Barnets beste er

1. en substansiell rettighet
2. et tolkningsprinsipp
3. en prosedyreregel

1) At barnets beste er en substansiell rettighet innebærer at statene, i spørsmål som berører barn, har en plikt til å trekke inn og vektlegge barnets/barns interesser som et grunnleggende hensyn.

2) At barnets beste er et tolkningsprinsipp innebærer at dersom en lovbestemmelse som berører barn kan forstås på flere måter, skal man velge den løsningen som i størst mulig grad ivaretar barnets interesser.

3) At barnets beste er en prosedyreregel innebærer at før det tas avgjørelser som har betydning for et konkret barn, for en bestemt gruppe barn eller for barn generelt, skal det foretas en vurdering av den mulige positive eller negative innvirkningen avgjørelsen har for berørte barn. Prinsippet om barnets beste innebærer dessuten at det eksplisitt må fremkomme av begrunnelsen for en avgjørelse at spørsmålet om hva som er barnets/barnas beste har blitt vurdert. Mer konkret vil dette si at det må fremgå hva som er ansett å være i barnets beste interesse, hvilke kriterier dette bygger på, og hvordan hensynet til barnets beste har blitt avveid mot andre relevante hensyn.

Disse prosedyrekravene bidrar til å strukturere beslutningsprosessene og dermed til å sikre at viktige momenter som gjelder barn trekkes inn i enkeltsaker i praksis.

• FNs barnekonvensjon
• barneloven
• barnets beste – medisinsk prinsipp

• FNs barnekomités generelle kommentar om hensynet til barnets beste (på engelsk)