Erling Falk

Erling Falk vokste opp på Hemnesberget i Nordland med foreldre som var aktive radikale venstrefolk. Faren møtte som vararepresentant på Stortinget i 1898–1900, og moren ble i 1907 en av landets første kvinnelige herredsstyrerepresentanter.

Falk fikk først privatundervisning og gikk deretter på middelskolen i Trondheim og Mosjøen, før han høsten 1905 begynte på Kongsgård gymnas i Stavanger. I stedet for å være opptatt av norsk nasjonalisme omkring 1905, fulgte Erling Falk med på internasjonale begivenheter, som den russiske revolusjon samme år. Han leste også filosofer som Nietzsche og Schopenhauer, foruten Hans Jægers Anarkiets Bibel. Rundt slike interesser samlet han en krets av medelever, og han var redaktør av gymnassamfunnets håndskrevne avis. Han gikk opp til examen artium som privatist i 1906, men strøk til skriftlig prøve.

I 1906 dro Falk til USA, hvor han jobbet og studerte blant annet jus og økonomi. Under oppholdet fikk han en svært kritisk innstilling til europeisk, og særlig britisk, imperialisme. Cromwell, Lincoln og Lenin var blitt hans politiske helter og whig-historikeren Thomas Macaulay hans yndlingsstilist. De siste årene i USA kom han i kontakt med fagorganisasjonen International Workers of the World og ble påvirket av deres militante syndikalisme, anti-militarisme og karakter av å være en masseorganisasjon ledet av en liten intellektuell kjerne.

Erling Falk returnerte til Norge i 1918, hvor han fortsatte han å lese jus og sosialøkonomi for å få en administrativ stilling i en industribedrift. Men med de mer formelle og mindre spesialiserte forholdene i Norge enn i USA, viste det seg vanskelig å nå dette målet uten å være utdannet ingeniør. Han lot seg i stedet immatrikulere ved universitetet i Kristiania (Oslo).

Med oppsving i forretninger og gode inntekter meldte Erling Falk seg inn i Kristiania Arbeidersamfund, Det Norske Studentersamfund og Den sosialdemokratiske Studenterforening. Til å begynne med inntok han en tilbaketrukket og lyttende posisjon. Men gjennom deltakelse i Edvard Bull den eldres private studiesirkel over Gustav Bangs bok om kapitalismen, knyttet han seg etter hvert til en gruppe på 7 studenter, med Viggo Hansteen, Trond Hegna, Aake Anker Ording og Arne Ording i spissen. Under ledelse av Falk overtok de redaksjonen av det nye tidsskriftet Mot Dag, som ble utgitt av Kommunistisk Studentforening (det nye navnet på Den sosialdemokratiske Studenterforening).

For å skape en bredere appell for tidsskriftet, trakk Falk inn Sigurd Hoel som redaktør. Våren 1922 trådte han selv inn som Hoels medredaktør. Samtidig organiserte den nå 13 mann sterke redaksjonskretsen seg som Den kommunistiske forening Mot Dag, tilsluttet Arbeiderpartiet. Mot Dags indre krets ble aldri flere enn vel et dusin medlemmer, som forpliktet seg til å ofre alt, inkludert privatliv og private formuer, for organisasjonen. Med sin målbevisste rekruttering av akademikersønner appellerte Falk sterkt til en deklassert stand som følte seg intellektuelt overlegen i forhold til det nyrike, kulturløse industriborgerskapet.

Fra starten inntok Falk og Mot Dag en venstreposisjon som, sammen med den felles påvirkningen fra syndikalismen, brakte ham inn på Martin Tranmæls side i striden om Moskva-tesene. Falk formulerte det vesentlige i Tranmæl-fløyens prinsipielle plattform, det såkalte Kristianiaforslaget. Etter at Bukharin, representanten for Den kommunistiske internasjonale (Komintern), hadde uttalt at Arbeiderpartiet måtte «velge mellom Erling Falk og et godt forhold til Internasjonalen», ble forslaget vedtatt med to stemmers overvekt på partiets landsmøte i februar 1923. På Kominterns eksekutivmøte i Moskva i juni samme år var Falk formann for Arbeiderpartiets delegasjon og førte an i debatten med lederne Zinovjev, Bukharin og Radek i «spørsmålet om Mot Dag».

Frem til krakket på Wall Street 1929 hadde verken Falk eller resten av Mot Dag studert Karl Marx. I økonomiske spørsmål hadde Falk heller vært inspirert av John Maynard Keynes og hans spådommer om følgene av Versaillesfreden. Gjennom en spesiell interesse for den polske sosiologen Gumplowicz hadde Falk også vært talsmann for en form for «svart magi». Ellers hadde han stått for en allmenn filosofisk materialisme som reduserte alt menneskelig til prosesser av fysisk art, og som lå nærmere Darwin enn Marx. Under et opphold i Tyskland i 1928 fikk Falk fornyet interesse for psykoanalysen og Sigmund Freuds teori om «rasjonalisering», som han mente lot seg smelte sammen med Marx’ teori om ideologisk overbygning.

Først den forsterkede økonomiske depresjonen fra 1929 inspirerte Falk til å studere Karl Marx’ Kapitalen, som han begynte å oversette. Oversettelsen, som kom til å omfatte bind 1 og 2 og første del av bind 3, ble fra 1930 utgitt i hefter på Fram forlag. På grunnlag av studiet av Kapitalen, skrev Falk til slutt innføringsboken Hvad er marxisme? (1937). I tidsskriftet Mot Dag forfektet han fra 1931 en marxistisk økonomisk-politisk linje mot keynesianske og andre reformistiske teorier om bekjempelse av krise og arbeidsledighet. Han hevdet også at kampen mot fascismen måtte ha et revolusjonært perspektiv, og han var en sterk motstander av arbeiderbevegelsens annektering av fascistiske agitasjonsmetoder i kampen mot fascismen.

Fra 1931 var Falk en drivkraft bak Mot Dags dannelse av en rekke sosialistiske «fag»foreninger (Sosialistiske Arkitekters Forening, Sosialistiske Legers Forening med flere). Samme år startet Arbeidermagasinet utgivelsen av Arbeidernes Leksikon, med Jakob Friis som redaktør. Da tiltaket ble boikottet av Arbeiderpartiet, fikk Friis store vansker med å fullføre det. Dermed ble Falks nære medarbeider Trond Hegna engasjert som medredaktør, og i 1933 tegnet Arbeidermagasinet en kontrakt med Falk, der han garanterte å gjøre verket ferdig til en fastsatt tid ved hjelp av Mot Dags medlemmer. På denne måten gikk redaksjonen i praksis over til Hegna og spesielt Falk, som skrev lite selv, men som fra og med bind 2 hadde overoppsyn med de fleste artiklene.

Det siste året før Johan Nygaardsvold dannet den første varige arbeiderpartiregjeringen i mars 1935, var Falk mer og mer alvorlig rammet av sykdom. Hans siste plan var å danne avdelinger av en «Marxistisk Forening» rundt i landet, men det ble ikke noe av. På grunn av svekket helse ble Falk fritatt fra alt arbeid i Mot Dag fra høsten 1935, noe som førte til en krise i organisasjonen. Det endte med at Falk mer eller mindre ble tvunget til å melde seg ut, og at det dermed ble åpnet for at medlemmene kunne tre inn igjen i Arbeiderpartiet. I juni 1936 ble Mot Dag endelig oppløst.

Da Nygaardsvold dannet sin mindretallsregjering 1935, inntok Falk samme holdning som ved Hornsruds regjeringsdannelse 7 år tidligere – avventende, men ikke negativ: Regjeringen måtte arbeide i sosialistisk retning og dermed bli kastet. Uansett hadde Falk tillit til Nygaardsvolds personlige integritet og gode politiske sans. Hvis det ikke var mulig å oppnå en kollektiv sikkerhet som omfattet Sovjetunionen, mente Falk at norsk nøytralitet var det eneste forsvarlige. Han hevdet også at det var bedre å bygge ut et åndelig enn et militært vern mot Hitler.

Under vinterkrigen i Finland i 1939–1940, trodde ikke Falk et øyeblikk at den «skikkelige» Nygaardsvold ville være med på noe eventyr med vestmaktene. Han tok standpunkt mot russlandshetsen i forbindelse med Stalin-Hitler-pakten i august 1939. Han forsvarte så vel sovjetstyrkenes innmarsj i Polen som Sovjetunionens krav til Finland som nødvendige ut fra trusselen fra Tyskland.

Etter oppløsningen av Mot Dag fikk Falk en gunstig avtale med Tiden forlag om å fullføre oversettelsen av Kapitalen og ellers virke som konsulent for forlaget. Han flyttet til Vestfold for en tid, men i 1938 bosatte han seg på Bygdøy ved Oslo. Selv om hans helse var i langsom bedring, ble det våren 1939 slått fast at han hadde en hjernesvulst. Falks søster, som fra 1929 hadde bodd hos ham og vært den eneste kvinnen i hans voksne liv i Norge, flyttet nå til en annen søster i Bergen. I et halvt år bodde Falk på pensjonat, dels i Oslo, dels i Bergen. 8. april 1940 forlot han landet med tog til Stockholm og en påtenkt hjerneoperasjon der.

I Stockholm traff Erling Falk gamle kjente blant flyktningene, som erkefienden Tranmæl. Falk sluttet seg til motstandslinjen ut fra en oppfatning om at Tyskland ville tape krigen som følge av at USA og Sovjetunionen ville alliere seg mot Hitler. Falk gjennomgikk to operasjoner, en i slutten av april og en 12. juli 1940.

Etter den siste operasjonen frisknet Erling Falk til før han fikk et voldsomt tilbakefall og døde en drøy uke senere. Ved bisettelsen talte Helge Krog, Martin Tranmæl og en representant for det svenske Clarté. Etter krigen ble Falks aske brakt til Oslo, der han er begravd på Vestre Gravlund sammen med sin søster.

• Racerne, Menneskenes fordeling over jorden, 1925
• Utviklingslæren, 1925
• oversettelse Karl Marx: Kapitalen, bind 1, 2 og deler av bind 3, 1930–38
• Hvad er marxisme?, 1937 (revidert utgave ved E. Schreiner, 1946)

• Mot Dag
• arbeiderbevegelse
• mellomkrigstiden
• Norges historie fra 1905 til 1939

• Berntsen, Harald: Erling Falk i Norsk biografisk leksikon.
• Bull, Trygve: Mot Dag og Erling Falk, 4. utgave, 1987.