Helsingfors

Helsingfors er Finlands viktigste sentrum for administrasjon, handel og kultur, og handel og servicenæringer er de viktigste næringsveiene. Helsingforsregionen er en av de raskest voksende storbyområdene innen EU. Byen er også en viktig industriby med i overkant av 10 prosent av landets industri. Industrien er svært allsidig med blant annet betydelig høyteknologisk industri, men også skipsverft, støperier, tekstil-, maskin-, papir- og næringsmiddelindustri samt den kjente keramiske fabrikken Arabia. Størst konsentrasjon av arbeidsplasser finnes i områdene sentrum, Böle, Drumsö, Mejlans og Sockenbacka.

Havnen er god og romslig, men må holdes åpen av isbrytere i 2–3 vintermåneder. Helsingfors er Finlands viktigste importhavn med omtrent halvparten av landets import. Om lag en tredjedel av eksporten går også over byens havn. Havneanleggene omfatter blant annet Västra hamnen, som tar mye av den transatlantiske godstrafikken, og Södra hamnen (kyst- og persontrafikk). Det er forbindelse til Tallinn, Stockholm og Travemünde som flere rederier trafikkerer, blant annet Silja Line, Viking Line, Tallink og Eckerö Line.

Helsingfors er videre landets viktigste jernbaneknutepunkt. Alle store byer i Finland har jernbaneforbindelse til Helsingfors, men også Moskva og St. Petersburg har daglig togforbindelse.

Byen har to lufthavner: Helsingfors-Vanda med internasjonal flytrafikk og Helsingfors-Malm. Den førstnevnte ligger 19 km nord for Helsingfors og er landets største lufthavn. De interne kommunikasjonene omfatter blant annet et tunnelbanesystem.

Byen er sete for landets regjering og andre sentrale forvaltningsorganer og kulturinstitusjoner. Universitetet, grunnlagt i Åbo (finsk: Turku) 1640 og flyttet til Helsingfors i 1828, er landets største. Det finnes teknisk høyskole (i forstadskommunen Esbo), både finsk- og svenskspråklig handelshøyskole, veterinærhøyskole, militær høyskole og en rekke andre læreanstalter. Til de viktigste kulturinstitusjonene hører Sibelius-akademiet, nasjonalmuseet og andre kunstsamlinger, det svenske teateret, det finske teateret, operaen, riksarkivet med mer. Byen har også olympiastadion fra de olympiske sommerleker i 1952.

I 2018 åpnet det nye hovedbiblioteket ODE som et nytt tilskudd til stammen av kulturbygg rundt Medborgartorget i Tölöviken. Fra før ligger konserthuset Finlandiahuset, Nasjonalmuseet, Musikkhuset, Riksdagshuset og museet for moderne kunst Kiasma her.

Helsingfors er en moderne by med svært få eldre bygninger. Bebyggelsen har gradvis vokst seg utover hele halvøya og spredt seg til de omkringliggende øyer og selve fastlandet. Den eldste delen av byen ligger på halvøyas østside. Her er Salutorget med Stadshuset (rådhuset), presidentpalasset og Uspenskijkatedralen samt Senatstorget med Storkyrkan (domkirken), universitetet, universitetsbiblioteket og Heliga treenighetskyrkan. Av andre bygninger i nærheten kan nevnes Finlands bank og Riddarhuset. Helsingfors har seksti bydeler som hver deles inn i mindre områder, men for å forenkle administrasjonen deles byen også inn i åtte stordistrikter.

Byens administrative sentrum domineres av bebyggelse i nyklassisistisk stil utformet blant annet av arkitektene Carl Ludvig Engel og J. A. Ehrenström. Langs Södra Esplanadgatan og Alexandersgatan ligger moderne kontor- og forretningsgårder. Rundt Järnvägstorget ligger kunstmuseet Ateneum, utenfor står W. Aaltonens statue av Aleksis Kivi. Den største forretningsgaten er Mannerheimvägen, her ligger Svenska teatern, posthuset med rytterstatuen av Mannerheim utenfor, Riksdagshuset, Nasjonalmuseet, Michael Agricola-kyrkan og det nye museet for samtidskunst Kiasma. De nyere bydelene rommer fremragende eksempler på moderne byplanlegging; blant annet har Hagalund (finsk: Tapiola) i Esbo vakt internasjonal oppmerksomhet for sin varierte boligbebyggelse og sine friområder og offentlige bygninger.

Store arealer er lagt ut til parker og kolonihager. I denne sammenheng er det bygd ut mange store idrettsanlegg og friområder som Djurgården med Olympiastadion (til olympiske sommerleker 1952), Sanduddens friluftsbad, Sibeliusparken og Tölöområdet. Rundt fastlandet finnes øyer som Högholmen med zoologisk hage, Blåbärslandet og Rönnskär sjøbad, Sveaborg med tradisjonsrike festningsanlegg og historisk museum.

Helsingfors ble grunnlagt av Gustav Vasa i 1550 for å konkurrere med hansabyen Reval (Tallinn) om handelen fra Russland. Helsingfors er den yngste hovedstad i Norden, og byen lå opprinnelig et annet sted enn der den ligger i dag, ved Forsby (finsk: Koskela) i Helsinge län (derav navnet), nå del av Helsingfors, ved utløpet av Vanda å (finsk: Vantaanjoki). Beliggenheten var mindre heldig for skipsfarten, og hele byanlegget ble derfor flyttet i 1640 noen kilometer mot sørvest til området mellom det nåværende Senatstorget og Norra hamnen. Byens vekst ble hemmet av flere bybranner: I 1654, i 1713 da byen ble brent av tilbaketrekkende svenske soldater og i 1808 ved den nye russiske erobringen. Helsingfors var lenge bare en småby; i 1810 hadde den 4000 innbyggere.

På midten av 1700-tallet kom en økonomisk oppblomstring i forbindelse med anlegget av festningen Sveaborg, og etter at Finland i 1809 var blitt en del av Russland, ble Helsingfors i 1812 gjort til hovedstad i det selvstendige storfyrstedømmet. Hensikten var å svekke de båndene til Sverige som Åbo representerte. Etter at Åbo brant i 1827, ble også universitetet flyttet til Helsingfors. Omkring 1840-årene stod det nye Helsingfors ferdig med sine bygninger i nyklassisk stil. Byen fikk jernbaneforbindelse med Tavastehus 1862 og St. Petersburg 1870. Under frihetskrigen i 1918 ble byen beleiret av russerne, og under vinterkrigen 1939–1940 ble byen flere ganger utsatt for russiske bombeangrep.

Siden slutten av 1800-tallet har byen hatt sterk innvandring fra innlandet, noe som har ført til at andelen av svenskspråklige har gått gradvis tilbake. Helsingfors arrangerte olympiske sommerleker 1952 og var etter andre verdenskrig – som hovedstad i et nøytralt land – vertskap for mange internasjonale konferanser.

• Finland
• Finlands geografi
• Finlands historie