Nord-Koreas øverste folkeforsamling har sete i Pyongyang.
Statsminister Kim Jong-un vinker fra balkongen etter en militærparade til ære for hans bestefar, Kim Il Sungs, fødsel 100 år tidligere. 15. April, 2012.
Kim Jung-un
Av /SCANPIX.

Etter forfatningen av 1972, revidert åtte ganger, senest 2024, er Nord-Korea en enhetsstatlig demokratisk folkerepublikk.

Forfatningen understreker landets revolusjonære og kommunistiske tradisjoner. Den ideologiske basis er ideen om juche, selvforsynthet og uavhengighet, slik den målbæres av det statsbærende partiet, Det koreanske arbeiderparti.

Det statsbærende partiet

Det koreanske arbeiderparti, under ledelse av Kim Il Sung, kom til makten i den sovjet-okkuperte nordlige delen av den koreanske halvøya i 1946. Nord-Korea ble proklamert som en egen stat i 1948, kort etter etableringen av den sørkoreanske staten.

Kim Il Sung ble landets øverste leder i 1947 og president i 1972. Han styrte til sin død i 1994 og innførte et mer personlig og lederorientert styresett enn noen annen kommunistisk statsleder. Så lenge han levde, ble han i alle offisielle sammenhenger omtalt som «den store leder» (widaehan suryong); ifølge en grunnlovsendring i 1998 er han, selv etter sin død, «republikkens evige president» og omtales som «menneskehetens sol».

Etter Kim Il Sung overtok sønnen Kim Jong Il, hvis formelle maktbase i statsapparatet var som Formann i den Nasjonale Forsvarskommisjon, samt i 1997 også generalsekretær i Arbeiderpartiet. I pakt med landets politiske kultur omtaltes også han som en usedvanlig begavet leder. Kim Jong Il døde 17. desember 2011, og da overtok hans sønn Kim Jong Un.

Folkeforsamling og kabinett

Ifølge landets politiske ideologi ligger makten hos det arbeidende folk, som utøver makten gjennom den øverste folkeforsamling og folkeforsamlinger på lavere administrative nivåer. Den øverste forsamling har 687 medlemmer og velges i allmenne valg for fem år. Stemmerettsalderen er 17 år. Forsamlingen har prinsipielt lovgivende og bevilgende myndighet, og den velger statsoverhodet og andre sentrale ledere, blant annet medlemmene av forsamlingens presidium, og de øverste dommere. I praksis skjer de fleste personvalg etter forslag fra landets øverste leder Kim Jong Un.

Presidenten i den øverste folkeforsamlings presidium er også landets titulære statsoverhode. Tittelen er symbolsk og forsamlingens myndighet er mer formell enn reell. Folkeforsamlingen møtes noen få dager i året og overlater det meste av arbeidet til presidiet.

Kabinettet fungerer som landets regjering, og ledes av landets øverste leder, Kim Jong Un. Kabinettet har ansvar for en rekke kommisjoner og ministerier, og det er formelt ansvarlig overfor den øverste folkeforsamling

Det koreanske arbeiderparti nominerer, gjennom «den demokratiske front for gjenforening av fedrelandet», kandidater til alle valg til folkeforsamlingene. Disse velges uten motkandidater; valgdeltakelsen er offisielt nær 100 prosent. Partiets øverste organ er partikongressen. Den fungerer gjennom en sentralkomité som den velger, og som deretter velger et politbyrå. Politbyrået velger et presidium, og dette er partiets og statens viktigste maktorgan. Generalsekretæren i sentralkomiteen er samtidig formann i politbyråets presidium og dermed partiets reelle leder. Som tradisjonen har vært i kommunistiske land, driver partiet en rekke masseorganisasjoner det bruker for å skape oppslutning om regimet.

Administrativt

Landet er inndelt i ni provinser (do), tre spesielle administrative regioner (chibu) og to direktestyrte byer (chikhalsi) – hovedstaden Pyongyang og grensebyen Rason, og disse igjen i 190 byer (si) og fylker (kun). De har et styringssystem tilsvarende det nasjonale, med valgte folkeforsamlinger som de formelt øverste organer. Formelt har disse organene myndighet, men reelt liten makt.

Rettsvesen

Den sentrale domstol leder domstolsvesenet og fører tilsyn med lavere domstoler; dens medlemmer velges av den øverste folkeforsamling. På lavere nivåer er det provinsretter og lokale folkedomstoler. Alle domstoler er sammensatt med både juridiske dommere og legdommere, såkalte «folkets bisittere». Verken domstoler eller prokuratorer er uavhengige av de politiske myndigheter. Parallelt med domstolene er det et eget prokuratorsystem, med en generalprokurator som øverste leder. Generalprokuratoren blir valgt av den øverste folkeforsamling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg