Søren Jaabæk

I Halse og Harkmark herred var Jaabæk ordfører i periodene 1842–1852 og 1860–1890. Som ordfører møtte han i amtstinget og var også der aktiv i mange saker, spesielt når det gjaldt skolen og veiene. Jaabæk var stortingsrepresentant i perioden 1845–1891. Han gikk alltid inn for en konsekvent sparepolitikk, og som medlem av gasje- og pensjonskomiteen (fra 1862) stemte han mot pensjon til embetsmennene. Det var særlig dette som skaffet ham tilnavnet «Neibæk», og «jaabækianisme» ble ofte brukt i samme betydning som smålighet.

Prisfallet og den økonomiske krisen som rammet norsk jordbruk i 1860-årene, brakte Jaabæk frem i første rekke som bøndenes fører. Det ble nå en bred oppslutning om hans sparelinje. I 1865 stiftet han bondevennene, som utviklet seg til en landsomfattende bevegelse, der han ble valgt til formann i 1868. Hovedorganet for bondevennene var Folketidende, startet av Jaabæk i Mandal i 1865.

Fra slutten av 1860-årene dannet samarbeidet mellom Jaabæk og Johan Sverdrup grunnlaget for dannelsen av partiet Venstre. Gjennom hele sin følgende politiske virksomhet var Jaabæk en trofast tilhenger av Sverdrup, selv om Jaabæk ble stående på sidelinjen da partiet kom til makten.

I 1865 mente Jaabæk «grasrota» måtte gjøre et fremstøt. Han dannet landets første bondevennforening i Mandal, og samme år begynte han å gi ut et eget blad, Folketidende. Bladet hadde et tilgjengelig språk, og Jaabæk unngikk fremmedord etter beste evne. Tonen han førte mot politiske motstandere kunne skarp, og uttrykkene var til dels provoserende. Dette forsøket på politisk organisering på velgerplan fikk stor respons. Mellom 1867 og 1873 sluttet mer enn 300 foreninger seg til «Jaabækrørsla» og til «Overbestyrelsen» i Mandal. Tallet på innskrevne medlemmer nådde nær 30 000 på det meste.

Til manges forundring feide denne bevegelsen som en stormvind over landet. Jaabæks tanke med foreningene var i første rekke en velgermobilisering, og særlig etter stortingsvalget i 1868 kom han til tinget med en stor flokk av bondevenner bak seg. Men like fort som det blåste opp, like fort la stormen seg etter 1873. De fleste foreningene gikk nærmest i dvale. Historikeren Jacob Worm-Müller hevder at foreningene ble overflødige, «da bondevenn- og venstrepolitikken falt sammen». Andre har fremhevet at bondevennenes klassepolitikk hadde sammenheng med landbrukskrisen i 1860-årene, og at gode konjunkturer etter 1870 gjorde organisering av misnøyen mindre aktuell. Mye av det som er skrevet om dette, er farget av skribentenes ståsted og ikke alltid like treffende.

Det er likevel enighet om at det foregikk en kamp om makt og om linjevalg innen opposisjonen mot den sittende embetsmannsregjeringen. Og den som da tok førerskapet, var Johan Sverdrup, en stor taler og taktiker, men på en mer moderat kurs enn den som var Jaabæks. Sverdrup spilte også på de nasjonale strengene, noe Jaabæk var lite opptatt av. Han var vel heller antimilitarist, selv om han godtok at en forsvarsmakt var nødvendig.

Jaabæk støttet etter hvert Sverdrup i kampen om de to merkesakene, jury og årlige storting, men under inntrykk av den økonomiske depresjonen på 1860-tallet fryktet Jaabæk at dette ville komme til å koste for mye, noe som fikk ham til å stemme mot. Da den økonomiske situasjonen bedret seg i slutten av tiåret, var tiden moden for et nærmere samarbeid mellom Jaabæk og Sverdrup, og dermed var grunnlaget lagt for dannelsen av Venstre. Gjennom hele sin følgende politiske virksomhet var Jaabæk en trofast tilhenger av Sverdrup, selv om Jaabæk ble stående på sidelinjen da partiet kom til makten.

Den såkalte alliansen mellom Jaabæk og Sverdrup i 1869 var ingen formell avtale. Når det er hevdet av flere at Jaabæk var så uselvisk og smålåten at han frivillig hyllet Sverdrup som fører for «det norske Venstre», så er det neppe dekkende for det spillet som foregikk. De to var svært ulike både i bakgrunn og i partistrategi. Men Jaabæk innså at hans tropper ikke lenger var trofaste støttespillere, og at dersom kampen mot det konservative riksstyret skulle føre frem, måtte Sverdrup være lansebrodden.

Det er ulike forklaringer på hvorfor troppene sviktet og Jaabæk kom på kollisjonskurs med ledende bondevenner. Noen har lagt mest vekt på de skiftende konjunkturene i bondenæringen. Andre, særlig historikeren Dagfinn Slettan, ser et hovedpunkt i Jaabæks radikale ideer og til dels ubetenksomme utspill, som støtte mange tilhengere bort. Lenge hadde de heller ikke sans for hans «høyere politikk», det vil si kampen for statsrådssaken og parlamentarismen. Et vendepunkt var 1871, da alle bondevennforeninger fikk seg forelagt til høring en «Mistillids Udtalelse mod Regjeringen». Respons og tilslutning var lunken. Noen svarte ikke, andre mente at en slik sak måtte modnes mer.

Uten støtte fra grasrota mistet Jaabæk interessen for foreningsarbeidet og holdt seg mest til den lojale amtsbestyrelsen i Lister og Mandals Amt (Vest-Agder). Folketidende gikk også inn fra 1879. Årene frem til 1884 var politisk fylt av styrkeprøven mellom storting og regjering. I stormløpet mot statsminister Frederik Stang og deretter Christian Selmer, som endte med riksretten i 1884, var nok Jaabæk aktiv, men «føreren» var han ikke.

Embetsmannskritikk, sparetanke og forslag til reduksjon av skattene hadde gjort Jaabæk populær, men når han angrep prestene og skrev respektløst om dem i bladet, syntes folk han gikk for langt. I samsvar med sin liberalisme ville han gjøre kirken fri fra staten og ha bort konfirmasjonstvangen. Dermed ble han anklaget for å være kristendomsfiende. Dette var ikke riktig, for han var kirkegjenger, satte Jesu liv og lære høyt og roste misjonens arbeid. I brev til sine barn formante han dem til å søke Gud i bønn. Men han mente prestene skygget for evangeliet når de lot seg lede av sine politiske anskuelser som kongelige embetsmenn.

Hans tro var nok til dels farget av et liberalt syn, som den gang var i miskreditt hos mange. Jaabæk foretrakk den grundtvigianske retning fremfor den pietistiske. Han var heller ikke på linje med de store vekkelsene i 1870-årene, der Lars Oftedal var sterkt i vinden; de var overfladiske og følelsesbetonte, mente han. Slik kom han på kant med både bedehus og kirkefolk. Og da han ble nektet å være fadder ved barnedåp, gikk han til retten, foruten at han reiste injuriesak mot presten Julius Riddervold, som hadde angrepet hans forhold til kristentroen. Jaabæk vant i underretten, men tapte i Høyesterett og ble idømt sakskostnader. At han ennå ikke var venneløs, viste seg da han fikk en innsamlet folkegave på et langt større beløp.

Disse sakene gikk likevel inn på Jaabæk, og kanskje enda mer på kona Elen. Men Søren var familiekjær, og hjemmet var hans havn mellom de politiske stormene. Privatbrevene til familien forteller om en omsorgsfull far og ektemann. Hans datter Thora var sekretær og hjelper, mens den eldste sønnen emigrerte til Minnesota. Utvandringsstrømmen til Amerika ble fordømt av mange, men Jaabæk forsvarte den. Når «Mor Norge» ikke kunne tilby arbeid til alle sine sønner og døtre, var det bra at det frie Amerika ville ta imot dem, mente han.

Da Johan Sverdrup hadde dannet regjering i 1884, så Jaabæk det som sin plikt å støtte ham, trass i deres kontroverser. Han, kongeforakteren, stemte til og med for å øke kronprinsens apanasje! Han gikk ikke med i den beske kritikken som snart rammet Sverdrup, og ved Venstres splittelse ble han regnet blant «de moderate», et upassende ord om ham som på mange måter var den mest radikale i Stortinget. Han var blitt gammel og tunghørt, og han deltok lite i debattene. I Arbeiderkommisjonen av 1885 gikk han med den fraksjonen som ville ha lovfestet normalarbeidsdag, også det i strid med en konsekvent liberalisme, men i tråd med den velvilje han alltid hadde vist overfor de rettvise arbeiderkravene.

• Om det norske, danske og svenske Skydsvæsen, med Grundtræk for en vordende hensigtmæssigere Ordning af det norske Skydsvæsen (1860)
• redaktør i Folketidende, Mandal (1865–1879)
• Englands Historie for det norske Folk, seks bind, Mandal (1870–1879) (først trykt i Folketidende)
• Varme Piller til Brug imod de kolde Rivninger som Novemberforeningen fremavler (1880)
• oversettelse av Félicité-Robert de Lamennais: For Friheden. «En Troendes Ord» (1881)
• Kongers og Kejseres Levevis, to bind (1882–1886)
• Den højeste Magt i Staten, Mandal (1883)
• Sang og Hvile, Mandal (1883)

• Jaabæks politiske korrespondanse, familiebrev, notater med mer finnes i Statsarkivet, Kristiansand (privatarkiv Dep. 431–500)

• Byste (marmor) av Mathias Skeibrok (1880); Stortinget, Oslo
• Portrettrelieff (bronse) av Lars Utne (1909); på bautastein i Mandal

• Portrett av ukjent fotograf (1858)