Sibir

Sibir består av tre naturgeografiske hovedregioner: Det vestsibirske lavlandet, Det sentralsibirske platået og Foldefjellene i sør og øst.

Det vestsibirske lavlandet er et av de største sammenhengende lavlandsområdene i verden. Området dreneres av elvene Ob og Irtysj, men avløpsforholdene er dårlige særlig i de sentrale strøkene og i nord. De nordligste områdene preges av tundra med tele nesten hele året. Jordsmonnet er surt og vasstrukkent, og vegetasjonen er sparsom med moser og lav og store myr- og sumpstrøk. I områdene lenger sør ligger et barskogbelte med hovedsakelig furu, gran og bjørk.

Det sentralsibirske platået ligger lenger øst mellom elvene Jenisej og Lena. Størstedelen av området ligger under 900 meter over havet, men med en del fjellpartier opp om lag 1500 meter over havet. De sørlige områdene i Vest- og Øst-Sibir preges av en rekke foldefjell, blant andre Altaj, Jablonovy-, Stanovoj-, Verkhojansk- og Tsjerskijfjellene. Fire av verdens ti lengste elver renner gjennom Sibir fra sør mot nord. Disse er Amur, Lena, Jenisej og Ob.

Sibir har et kaldt, kontinentalt klima som influeres av polare forhold. I hele området ligger middeltemperaturen for januar under 0 °C, i Nordøst-Sibir er middeltemperaturen nede i –40 til –50 °C. Sommertemperaturene varierer fra 10–20 °C i sør til cirka 8 °C ved den arktiske kysten. Årsnedbøren er cirka 250–400 millimeter for størstedelen av området, men enkelte strøk langs den arktiske kysten får bare cirka 25 millimeter nedbør.

Sibir utgjør ingen egen administrativ enhet, men består av en rekke føderasjonssubjekter – det vil si «delstater» i Den russiske føderasjonen. Disse er:

• Tjumen
• Kurgan
• Novosibirsk
• Omsk
• Tomsk
• Kemerovo
• Altaj-regionen
• Krasnojarsk
• Zabajkalsk
• Irkutsk
• Amur
• de etnisk definerte delrepublikkene Khakasija, Tyva, Burjatia og Altaj

Disse føderasjonssubjektene har til sammen et flatemål på rundt 7 042 522 kvadratkilometer, noe som utgjør 41 prosent av Russland. Den samlede befolkningen er litt under 24,6 millioner, som er 16,7 prosent av Russlands befolkning.

Den opprinnelige befolkningen i Sibir besto av en rekke forskjellige mindre folkegrupper, blant andre khantyer, mansier, nenetsere i nordvest, evenker, kakuter og tsjuktsjier lenger øst og burjater, khakasser og tuvinere lenger sør. Til sammen regnes det i dag med om lag 20 etniske grupper i Sibir med et samlet antall på rundt 1,5 millioner, hvorav jakutene er den største gruppen med cirka 440 000.

Den opprinnelige befolkningen livnærte seg av jakt og fangst. Innvandring av russere (kosakker) begynte på slutten av 1500-tallet i de vestlige delene. Befestede byer ble bygd ut på strategiske steder ved de store elvene – Tjumen i 1585, Tobolsk i 1587, Tomsk i 1604, Krasnojarsk i 1628, Jakutsk i 1632 og Okhotsk ved Stillehavet i 1649. Russerne handlet pels og skinn med urbefolkningen, men begynte også å dyrke opp jorden i det små. Etter hvert begynte utvinning av metaller og mineraler.

Fra 1826 begynte tsaren å anvende Sibir som forvisningsområde. Forviste intellektuelle sammen med en liten klasse industrientreprenører bidro til å gi Sibir en egen bevissthet. Med utbyggingen av den transsibirske jernbanen (1891–1905) begynte en målrettet kolonisering for å lette på overbefolkningen i europeisk Russland.

Moderne landbruk i stor skala ble bygd ut, og Vest-Sibir ble en stor leverandør av korn og smør – også til eksport. Tungindustriell utbygging ble gitt høy prioritet fra 1930-årene i stor grad ved hjelp av et svært omfattende tvangsarbeidssystem (se Norilsk) i tilknytning til fangeleirer. Under andre verdenskrig ble industri flyttet fra krigssonen østover til Ural og Sibir.

Fra 1960-årene fant det sted omfattende utbygging av olje- og gassfelt i Vest-Sibir (se Khanty-Mansisk autonome område og Jamal-Nenets autonome område). Sibir har enorme mineral- og andre naturressurser: kull, petroleum og naturgass, diamanter og gull.

• Russlands geografi
• Russlands historie
• Transsibirske jernbane