trettiårskrigen

De habsburgske keiserne hadde lenge hatt som mål å bygge opp et samlet, eneveldig «overrike», noe som ville styrke huset Habsburgs makt og inntektsgrunnlag og (kanskje) redusere risikoen for interne stridigheter mellom riksdelene. Mange av lokalfyrstene reagerte mot dette og viste det gjennom sin politikk i riksdagen, hvor de med vekslende hell prøvde å legge hindringer i veien for ethvert forsøk fra keiserens side på å sentralisere og styrke riksinstitusjoner som den felles armeen, de riksomfattende overdomstolene og det felles rettssystemet. En viktig kilde til konflikt var også den ujevne fordelingen av utvinnbare naturressurser som metaller og salt, som var viktige innsatsfaktorer i datidens krigføring (jern, kobber og bly for støping av kanoner og ammunisjon, trekull og mineraler som kaliumnitrat og svovel til produksjon av krutt, og salt som en del av forsyningene til soldatene).

Indre politiske og økonomiske vansker hadde på midten av 1500-tallet midlertidig fått slutt på kampen om hegemoniet i Mellom-Europa mellom Frankrike og habsburgerne. Men partene voktet på hverandre og motsatte seg enhver maktøkning hos motparten.

Spania hadde fra slutten av 1560-årene vært i krig med protestantene i de spanskstyrte nordlige nederlandske provinsene, som ville frigjøre seg fra det spanske katolske styret, men partene hadde inngått en tolvårig våpenstillstand i 1609. Det var ventet at krigen skulle bryte ut igjen, og både den spanske og den østerrikske grenen av huset Habsburg ønsket å sikre seg et fotfeste i provinsene langs Den engelske kanal. For bevare uhindret flyt av gods, handlende og tropper langs de viktige transportrutene gjennom kontinentet ønsket både keiseren og den spanske kongen å beholde en korridor (Camino Español, ‘den spanske veien’) fra Nord-Italia til Nederlandene, men den franske kongen ville forhindre dette.

På den iberiske halvøy var rivaliseringen mellom Spania og Portugal som datidens viktigste kolonimakter fortsatt et brennbart tema, og den midlertidige personalunionen mellom de to rikene (1580–1640) gjorde ikke situasjonen bedre. Nederlenderne hadde dessuten begynt å interessere seg for handel med eksotiske varer fra fjerntliggende områder og dermed spise seg inn på tradisjonelt spanske og portugisiske markeder.

I Sverige hadde det relativt nyetablerte Vasa-dynastiet behov for å sikre sitt maktgrunnlag, blant annet ved å skaffe seg flere fotfester på den andre siden av Østersjøen, i Baltikum, Polen og Pommern. De kom da i konflikt med keiseren, som også hadde aspirasjoner i området. Nederland og England ønsket heller ikke at keiseren etablerte seg i det viktige handelsområdet rundt Østersjøen.

På hjemmebane var den fortsatte dansk-norske kontrollen over Båhuslen, Jemtland/Herjedalen og de sørsvenske landskapene Skåne, Halland og Blekinge en torn i øyet på den svenske kongen Gustav 2. Adolf, og de to landene hadde nylig vært i krig (Kalmarkrigen, 1611–1613) om herredømmet på Nordkalotten. Svenskene hadde forregnet seg på mulighetene for å vinne norske og danske territorier gjennom bruk av blant annet skotske hjelpetropper (Skottetoget), og det eneste de fikk ut av denne krigen var retten for svenske skip til å passere Øresund uten å betale toll.

Den danske kongen Christian 4. hadde på sin side behov for å styrke sin posisjon i de nordtyske delene av riket, etter at flere arveoppgjør i løpet av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet hadde splittet de gamle danske besittelsene der i mange små hertugdømmer som til dels motsatte seg danskekongens overhøyhet.

Det var et lokalt opprør i 1618–1619 fra de overveiende protestantiske stendene i Böhmen mot det østerrikske styret under en strengt katolsk konge/keiser som regnes som starten på krigen, selv om de første militære konfrontasjonene ikke fant sted før i 1620.

Keiserne Rudolf 2. og hans bror og etterfølger Matthias hadde gitt de bøhmiske protestantene full religionsfrihet. Da den barnløse Matthias’ nevø og arving Ferdinand i 1617 ble valgt til konge av Böhmen og to år senere etterfulgte onkelen som tysk-romersk keiser, innførte han raskt kraftige begrensninger i disse rettighetene. Samtidig markerte han den østerrikske overhøyheten med nye administrative pålegg og kontrolltiltak som de bøhmiske stendene oppfattet som direkte rettet mot deres hevdvunne friheter.

I mai 1618 svarte de med en dramatisk aksjon, da de gikk til angrep på tre katolske medlemmer av Ferdinands lokale regentråd og fysisk kastet dem ut av vinduene på slottet i Praha. Ofrene for denne såkalte defenestrasjonen overlevde, men keiseren slo tilbake da den bøhmiske stenderforsamlingen i 1619 gjorde åpent opprør, idet de avsatte ham som bøhmisk konge og isteden valgte den protestantiske fyrsten Fredrik, som var pfalzgreve ved Rhinen og tysk-romersk kurfyrste, leder for den protestantiske union og svigersønn til den skotske og engelske kongen, protestanten Jakob 1..

«Vinterkongen» Fredrik forsøkte å forsvare de bøhmiske protestantenes rettigheter på slagmarken, men hans bøhmiske tropper og tyske leiesoldater ble grundig slått av den keiserlige straffeekspedisjonen (ledet av hærførerne Tilly og Wallenstein, og med støtte av spanske hjelpetropper) i slaget ved Bílá Hora (‘Det hvite berg’) i november 1620. Opprørslederne ble tatt til fange, og 27 av dem ble halshugd ved en offentlig henrettelse på torget i Praha i juni 1621. Protestantene i Böhmen fikk valget mellom å gå over til katolisismen eller dra i eksil; mange av dem valgte å konvertere. Fredrik ble lyst i rikets akt, avsatt som konge og kurfyrste og endte sine dager i eksil i Nederland.

Keiserens suksess i nedkjempingen av opprøret i Böhmen førte til at de nordtyske fyrstene og de nord- og vesteuropeiske landene følte seg truet. De fleste av disse var protestantiske. På protestantisk side ble krigen ført av skiftende allianser mellom statene i den protestantiske union, der også Nederland og England var med, Sverige, Danmark-Norge og det katolske Frankrike, mens den katolske side bestod av keiseren, kongen av Spania og medlemmer av den katolske liga, anført av hertugen av Bayern.

Men de indre motsetningene var for store til at alliansene kunne bli faste. Danmark-Norge og Sverige var rivaler og kunne ikke gå til felles aksjon. Frankrike og de protestantiske fyrstene i Tyskland fryktet et sterkt Sverige i Tyskland like mye som de mislikte tanken på en sterk keiser, og deres støtte til Sverige ble halvhjertet. De katolske fyrstene var heller ikke interessert i en sterk keiser. Det ble derfor vanskelig å samordne Spanias, keiserens og ligaens styrker. Det var heller ikke bare Frankrike som trådte over den religiøse skillelinjen, også flere av de tyske fyrstene gjorde det i perioder.

På katolsk side var keiseren den ledende i den første fasen, men etter hvert kom ligaen, anført av hertugen av Bayern, mer og mer i forgrunnen. På protestantisk side ble kampen i begynnelsen ledet av pfalzgreven Fredrik, fra 1624 av Christian 4., mens svenskene under Gustav 2. Adolf tok over i 1630. Frankrike stod hele tiden sentralt i finansieringen av protestantenes kamp, og fra midten av 1630-årene var de også de ledende i kamphandlingene.

Keiseren hadde gitt hertug Maximilian av Bayern kurfyrsteverdigheten etter den avsatte Fredrik. Den nye kurfyrsten ville også overta Fredriks pfalziske territorier, som grenset opp mot hans egne og dessuten var strategisk plassert ved de store transportrutene gjennom Vest-Europa og nær den katolske naboen Frankrike, som kunne bli en nyttig alliert mot keiseren. Han fikk uventet støtte av spanske tropper etter at krigen mellom Spania og de nederlandske provinsene hadde blusset opp igjen da våpenhvilen der utløp i 1621. Fredrik på sin side fikk hjelp fra sin engelske svigerfar og fra protestantiske fyrstekolleger i Baden og Braunschweig, men disse troppene ble slått av Tillys spanske avdelinger i flere slag på forsommeren 1622, og året etter fikk keiseren riksdagen med på å anerkjenne Maximilian som rett hersker over Pfalz.

Fremgangen for keiseren og hans spanske hjelpetropper bekymret de protestantiske fyrstene, som fryktet at deres egne territorier kunne bli angrepet, og de begynte å se seg om etter nye allierte, deriblant den danske kongen Christian 4., som selv hadde territorier å forsvare i den nordligste delen av keiserriket. Kongen sendte danske tropper for å «beskytte» byene Hamburg og Lübeck, og de nederlandske provinsene fikk løfter om støtte fra Frankrike og England for å avverge nye spanske angrep.

I 1625 ble kong Christian valgt til å lede de nordtyske protestantenes styrker, men hans plan om å stanse fiendens fremrykking falt i fisk etter flere nederlag (blant annet ved Lutter am Barenberge nordvest for Goslar i Niedersachsen i slutten av august 1626) mot keiserens feltherre Tilly. Dennes styrker hadde vinteren 1627/1628 tatt kontroll over både Mecklenburg, Pommern og det sørlige Jylland, og han forberedte et angrep på det svenskstyrte Stralsund. Svenskekongen svarte med å sende skotske hjelpetropper til å forsvare byen.

Tilly fryktet at et økt svensk engasjement på sikt ville true den katolske sidens overtak, og våren 1629 fikk han overtalt den danske kongen til å gå med på en fredsavtale. Den innebar at kongen fikk beholde Slesvig og Holstein (mot å oppgi sine krav på andre områder i keiserriket) og at han trakk seg ut av den protestantiske alliansen.

Gustav 2. Adolf hadde, med diplomatisk hjelp fra Frankrike, nylig vunnet en tre år lang konflikt med Polen-Litauen, hvor fetteren Sigismund var konge. Nå ville han utvide sine besittelser på sørsiden av Østersjøen og regnet med at de protestantiske herskerne i Sachsen og Brandenburg ville være interessert i svensk støtte mot keiserens tropper. De tyske fyrstene var derimot skeptiske, fordi de selv hadde ambisjoner i området.

Gustav Adolf valgte likevel å satse på et felttog, men da han i 1630 selv ledet en armé på 18 000 mann sørover gjennom Tyskland, offisielt for å hjelpe i kampen mot Tillys og Wallensteins tropper, møtte han liten begeistring. Med fransk økonomisk støtte fikk han utvidet sin egen angrepsstyrke til det dobbelte, og de vant flere viktige seirer i kamper mot de katolske troppene, blant annet høsten 1631 ved Breitenfeld nord for Leipzig og våren 1632 ved Rain i Bayern, hvor Tilly ble alvorlig skadet og senere døde av skadene.

Men gleden ble kortvarig for svenskene. I begynnelsen av september 1632 ble de slått av Wallenstein ved Alte Veste i det nordøstlige Bayern i et mislykket forsøk på å erobre Nürnberg, og 16. november (6. november «gammel stil») falt kongen selv i det katastrofale slaget ved Lützen, hvor hver av sidene mistet mellom 5000 og 6000 mann.

Etter kongens fall var krigslykken for svenskene tydelig svekket. De nye lederne for felttoget – Gustav Horn, Johan Banér og Lennart Torstensson – vant riktignok flere slag, men ble grundig slått i slaget ved Donauwörth i Bayern i september 1634.

Det svenske felttoget gikk hardt ut over lokalbefolkningen – avlinger og buskap ble konfiskert eller stjålet og hele landsbyer og byer ble ødelagt ved brutal plyndring, men dette var den vanlige metoden for krigføring og forsyning av tropper på gjennommarsj, så det er kanskje urettferdig at det var nettopp svenskene som senere – gjennom flere hundre år – av tyske foreldre ble brukt som skremsel mot ulydige barn.

De svenske nederlagene i 1634 gav den katolske siden et kortvarig pusterom i krigen, men den franske kongen Ludvig 13. og hans rådgiver kardinal Richelieu lovte den svenske regentskapsregjeringen å fortsette den økonomiske støtten fra Gustav Adolfs tid. I 1635 gikk franske styrker inn i de spanskstyrte Nederlandene, og Richelieu lot en leiehær ledet av den tyske hertug Bernhard av Sachsen-Weimar angripe den tyske Rhinregionen. Angrepet i Nederlandene ble begynnelsen til den fransk-spanske krigen, som varte til 1659.

I keiserriket inngikk keiser Ferdinand samme år en fredsavtale med kurfyrst Johan Georg av Sachsen, som hadde vært en av lederne på den protestantiske siden, om å «glemme» de religiøse stridsspørsmålene til fordel for en felles innsats mot Sverige og Frankrike. Mer enn 20 av de andre tyske statene sluttet seg til avtalen, som innebar at den katolske ligaens armeer ble oppløst og erstattet av en felles keiserstyrt riksarmé, selv om kurfyrstene i Sachsen og Bayern beholdt kontrollen over sine respektive styrker.

I 1636 gikk Frankrike offisielt inn i krigen som Sveriges allierte. Den spanske kongens sønn Ferdinand, som var guvernør i Nederlandene, angrep nå i Nord-Frankrike, men måtte trekke troppene tilbake fordi forsyningslinjene sviktet; det var første gang på 200 år at fiendtlige tropper hadde satt foten fra fransk jord. Kurfyrst Johan Georg gikk til angrep på de svenske styrkene i Pommern, men ble drevet tilbake etter nederlag i flere slag. Fra 1637 utgjorde svenske fremstøt i Sachsen og Böhmen på ny en betydelig fare for den nye keiseren Ferdinand 3., som hadde overtatt tronen etter farens død.

I vest sperret franske og svenske styrker veien for spanske forsyninger til troppene i Nederlandene; disse måtte nå sendes sjøveien fra Spania til Den engelske kanal og var utsatt for angrep fra både franske og nederlandske marinefartøyer. I 1640 kom lokale opprør i Portugal og Catalonia til å svekke Spanias stilling ytterligere. Personalunionen mellom Spania og Portugal ble oppløst, og Portugal fikk igjen egen konge, denne gang fra huset Bragança.

Fra høsten 1639 hadde den svenske øverstkommanderende Banér fått forsterkninger fra den avdøde hertug Bernhard av Sachsen-Weimars styrker. Sammen gjorde de fremstøt mot sør langs elven Weser og prøvde i januar 1641 forgjeves å innta Regensburg, hvor den tysk-romerske riksdagen oppholdt seg. Banér døde i mai etter å ha trukket troppene tilbake til Halberstadt, og etter å ha vunnet over keiserhæren i slaget ved Wolfenbüttel i juni gjorde de sachsiske troppene opprør fordi den svenske feltkrigskassen nå var tom og betalingen til soldatene uteble.

I januar 1642 vant en fransk-hessisk styrke på omkring 9500 mann over en omtrent like stor keiserhær i slaget ved Kempen nordvest for Düsseldorf; den tapende siden mistet 7000 mann (døde, sårede og tatt til fange), deriblant begge de keiserlige hærførerne, mens tapene på den seirende siden var mindre enn en tidel av dette. Den svenske armeen hadde et par måneder tidligere fått forsterkninger på 7000 mann, ledet av den nye øverstkommanderende Torstensson; i oktober vant han mot keiserens tropper i det andre slaget ved Breitenfeld og i desember inntok han Leipzig.

I Frankrike døde både kongen og hans sjefsrådgiver Richelieu med et halvt års mellomrom i 1642/1643. Den nye kongen Ludvig 14. var bare fem år gammel, men regentstyret som ble ledet av enkedronningen, den spanskfødte Anna (Anne d'Autriche), og hennes sjefsminister, Richelieus etterfølger kardinal Mazarin, besluttet å fortsette krigen, men å konsentrere innsatsen om den spanske trusselen. Et spansk invasjonsforsøk i mai 1643 ble effektivt stanset av den franske hærføreren, den 22 år gamle prinsen av Condé, men hans armé led nederlag mot en keiserhær (med støtte av styrker fra Bayern, Lothringen og Spania) i slaget ved Tuttlingen i november samme år.

Franske og bayerske styrker utkjempet i august 1644 slaget om Freiburg, med store tap på begge sider. I august året etter ble keiserens hærfører Bercy drept i det andre salget ved Nördlingen, og sommeren 1646 gikk både franske og svenske tropper inn i Bayern. Et forsøk på å dempe konfliktnivået gjennom et makeskifte mellom Frankrike og Spania (Catalonia mot Nederlandene) møtte sterk motstand fra nederlenderne, og i mars 1647 ble Bayern, Frankrike, kurfyrstedømmet Köln og Sverige enige om en våpenstillstand. Sachsen og Sverige hadde gjort det samme allerede året før.

Keiseren og Spania ble dermed stående alene. Da svenskene sommeren 1648 inntok Praha, mens de spanske styrkene i Nederlandene ble slått i slaget ved Lens i Nord-Frankrike, var det ingen annen utvei enn å forhandle. I oktober gikk keiseren med på separate fredsavtaler med Frankrike og Sverige.

Danmark-Norge. I 1627 hadde den danske stattholderen i Norge, Jens Juel, sammen med Norges rikes kansler Jens Bjelke utstedt en kongelig krigsordinans, som la grunnlaget for opprettelsen av en egen norsk hær, basert på utskriving av soldater fra landdistriktene til tjeneste i krigstid og årlige øvelser i fredstid. Motivet for dette var frykten for at den danske kongens engasjement i Trettiårskrigen skulle friste svenskene til å angripe Norge. Det kom ikke noe svensk angrep i denne omgang, og kongen trakk seg ut av den protestantiske unionen i 1629, men Hæren regner fortsatt 1628 som sitt offisielle grunnleggelsesår.

I 1643 kom Danmark-Norge på ny med i krigen, etter at Christian 4. la en blokade rundt Hamburg og samtidig økte Øresundstollen kraftig. Torstenssons svenske styrker marsjerte inn i Jylland i desember, men danskene tok opp kampen, blant annet i flere sjøslag mot svenske flåtestyrker i 1644 – 11. juli (1. juli «gammel stil») på havstrekningen Kolberger Heide sørvest for Fehmarn og i oktober samme år; begge endte med dansk nederlag, men beskjedne tap på begge sider. Kongen førte selv kommandoen i det første slaget og ble truffet av granatsplinter som ødela hans høyre øye. Episoden ble legendarisk og inspirerte mer enn hundre år senere dikteren Johannes Ewald til å skrive et dikt som ble tonesatt og fremdeles benyttes som Danmarks kongesang, «Kong Christian stod ved højen Mast».

Denne såkalte «Torstenssonska kriget» er i norsk historie kjent som Hannibalfeiden, etter den daværende stattholderen, kongens svigersønn Hannibal Sehested. For å lette presset på den danske fronten skulle norske styrker gjøre innfall i Sverige, men det ble bare spredte forsøk, for eksempel angrepet på og brenningen av byen Vänersborg i juni 1644. Svenske styrker gjorde også enkelte tokt inn i Norge. ,en uten å prøve å erobre territorier, bortsett fra å beleire Båhus festning og erobre og brenne den norske byen Kongelv sommeren 1645. Etter et halvt års fredsforhandlinger med fransk megling ble freden ved Brömsebro undertegnet i august 1645. Avtalen innebar at Danmark-Norge måtte gi fra seg de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, samt øyene Gotland og Ösel (nå Saaremaa i Estland), til Sverige.