estlandssvensker

Estlandssvensker er en betegnelse på en tidligere svensk minoritetsgruppe i det vestlige Estland og på noen estiske øyer, som var bosatt der fra middelalderen. De estlandssvenske dialektene går tilbake til 1200-tallet.

Deres nasjonale særpreg ble styrket i perioden mellom 1561 og 1710 da Estland tilhørte Sverige. Russland sikret seg herredømmet over Estland i 1710, senere formelt bekreftet ved freden i Nystad i 1721 etter Den store nordiske krig, og i 1781 ble flere hundre estlandssvensker tvangsflyttet fra Dagö til et område nord for Krym (russisk: Krim). Ved bredden av elva Dnipro (russisk: Dnepr) grunnla de tettstedet som nå bærer navnet Gammalsvenskby og ligger i Ukraina.

I mellomkrigstiden hadde estlandssvenskene, i likhet med baltiske tyskere og jøder, særlige minoritetsrettigheter i form av kulturelt autonomi. De fleste gjenlevende estlandssvenskene, omtrent 8000 personer, flyttet mellom 1943 og 1944 til Sverige med tysk tillatelse, mens omtrent 1300 ble igjen. Utflyttingen fortsatte i tiden etter andre verdenskrig. For de få gjenværende ble situasjonen vanskeligere av den sovjetiske grensesonen og de begrensningene den medførte, og innen Sovjetunionen ble oppløst i 1991 var den egentlige estlandssvenske befolkningen redusert til noen få enkeltpersoner.

I 2007 ble det likevel igjen opprettet kulturell autonomi for den estlandssvenske folkegruppen i Estland. Det estlandssvenske museet i Haapsalu har som oppgave å bevare og formidle estlandssvenskenes kultur og historie.