jainisme – Store norske leksikon

Jainisme er en indisk religion som antas å ha oppstått rundt år 700–500 fvt.

Faktaboks

Uttale: jainisme

Jainisme bygger på læren om 24 tirthankaraer, mennesker som skal ha oppnådd allvitenhet og frihet fra all lidenskap og begjær. Denne tilstanden kalles nirvana eller kaivalya. Etter å ha oppnådd nirvana (kaivalya) skal hver av de 24 tirthankaraene ha forkynt sin lære om frelse fra karma og gjenfødsel.

Tirthankaraene seiret ifølge jainismens lære over sine begjær. Derfor kalles de også jinaer, som betyr «seierherrer». En som følger jinaenes lære kalles en jain, som navnet jainisme kommer fra. Målet om å seire over alt begjær gjelder alle som følger jainismen.

Bare den siste av tirthankaraene, Vardhamana, er en kjent historisk person. Han fikk ærestittelen Mahavira, som betyr «stor helt». Han levde nord i India på 400-tallet fvt. Jainismen forstår alle de 24 tirthankaraene som historiske personer, som manifesterte seg én av gangen over svært lang tid. Den første levde ifølge jainismen for mange millioner år siden.

Jainismen er delt i to hovedretninger.

Opprinnelse

Marmorstatue av Rishabha, den første av vår tidsalders 24 jinaer eller vadestedsberedere (Gujarat i India, rundt 1600)

Jina Rishabhanatha

Los Angeles County Museum of Art.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Vardhamana regnes som grunnleggeren av jainismen. Han var en noe eldre samtidig av Buddha og fra samme miljø i den østre delen av Gangessletta. Da han var 30 år, forlot han sitt hjem for å leve som omvandrende asket, i likhet med Buddha. Men i motsetning til Buddha understreket han hele sitt liv betydningen av faste og streng askese, noe som har satt sitt preg på jainismen helt frem til våre dager. Han virket som religiøs lærer i 42 år og døde på 400-tallet fvt. Det var ettertiden som gav ham titlene jina, mahavira («stor helt») og tirthankara.

Munkeordenen som Vardhamana organiserte omfatter også kvinner (nonner). Ifølge den ene av jainismen retninger, shvetambara, kan nonnene oppnå kaivalya og endelig frelse i dette livet. Ifølge den andre, digambara må nonnene bli gjenfødt som menn for å kunne oppnå kaivalya og endelig frelse. Munker og lekfolk har i sterkere grad enn i buddhismen vært knyttet sammen ved felles regler for livsførsel, noe som sammen med jainenes meget konservative holdning i lærespørsmål, som har hindret at de er blitt integrert i hinduismen, kan ha bidratt til at jainismen har kunnet overleve til våre dager.

Lære

Tirthankaraene

Tirthankaraer betyr i jainismen både «vadestedbyggere» og «skapere av de fire tirthaer». De fire tirthaer er munker, nonner, mannlige lekfolk og kvinnelige lekfolk. Det er disse fire gruppene jainismen består av.

Parshva var den 23. tirthankara, men det finnes ikke noe bevis for at han var en historisk figur. Det spekuleres riktignok i om Parshva kanskje kan ha vært en historisk figur, men fortellingene om ham bærer preg av mytologiske hendelser. Ikonografisk fremstilles han alltid med en kobraslange med mange hoder over seg som ifølge fortellingen om ham beskyttet ham. Når det gjelder de 22 forgjengerne som sammen med Parshva og Vardhamana av jainene regnes som vår tidsalders 24 allvitende lærere, er ikke jainene i tvil om at dette var virkelige personer som levde på Jorda.

Etter at de oppnådde kaivalya, skal sjelen til de 24 «seierherrene» ha blitt skilt fra kroppen, og rekken av gjenfødsler var da avsluttet. Sjelene deres oppholder seg deretter i evighet på toppen av det bebodde universet. Dette stedet kalles i jainismen Siddhaloka («de fullkomnes verden»). I jainismen er det ingen kontakt mellom vår verden og Siddhaloka.

Skapelsesperioder

Ifølge jainismen har ikke universet noen begynnelse i tid, men går gjennom en rekke skapelsesperioder. Hver skapelsesperiode er delt i to, og i hver halvdel kommer 24 tirthankaraer etter hverandre over svært lang tid, over mange millioner år. Den siste av disse i den halvdelen av skapelsesperioden som vi lever i, var Vardhamana.

Den første av tirthankaraene i den halvdelen av skapelsesperioden som vi lever i, het Rishabha. Han er siden middelalderen også kjent som Adinath. Jainene regner Rishabha som den første tirthankara i den delen av skapelsesperioden som vi lever i, og Mahavira som den siste. Men i neste halvdel av skapelsesperioden vil det komme 24 nye, og jainene kjenner allerede navnene på dem alle.

I tidligere skapelsesperioder kom det 24 tirthankaraer i hver halvdel, og i de neste skapelsesperiodene vil det likeledes komme 24 nye i hver halvdel. Dette har ingen første begynnelse eller endelig slutt. Antallet tirthankaraer er derfor i prinsippet uendelig.

Sjel og materie

Jainismens lære skjelner skarpt mellom sjel og materie. Materien består av ørsmå partikler (atomer). Det er ikke bare mennesker og dyr som har sjel (jiva), men også insekter, planter, vann, jord, luft og ild. Sjelene er uendelig mange, evige og identiske; de er karakterisert ved bevissthet. Gjennom kontakt med materien blir de imidlertid bundet og erfarer smerte. Som følge av handlinger som skader andre produseres karma, som i jainismen til forskjell fra i hinduismen og buddhismen ikke tenkes som handling, men som en form for materie som tilhyller og binder sjelen.

Frelse

Frelsen nås ved å oppheve denne forbindelsen mellom sjel og materie, og dette skjer ved å eliminere den karma som allerede «kleber seg til» sjelen, og å hindre ny karma i å trenge inn. Denne frelsesprosessen krever en strengt asketisk livsførsel og nøye overholdelse av en rekke regler, spesielt påbudet om ahimsa, det å ikke skade noe levende vesen. Like viktig er den indre disiplinen, nemlig eliminering av alt begjær. Det har helt til våre dager forekommet at et asketisk munkeliv er blitt avsluttet med frivillig faste til døden, som sees som en riktig måte for en asket å dø.

Når den er befridd fra materien i form av karma, stiger sjelen opp til det øverste punktet i universet, siddhaloka, der den nyter allvitenhet i evighet.

Jainismen anerkjenner eksistensen av mange beskytterguddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler.

Utbredelse

En prest i et jainatempel i Rajasthan.

Jainistisk prest

Av Franck Camhi/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I førmoderne tid ble ikke jainismen utbredt utenfor Sør-Asia. Religionen har ifølge den siste indiske folketellingen (2011) rundt fire millioner tilhengere i India. I Nepal er det noen få tusen. Tidligere hadde jainismen betydelig større utbredelse i India, og en rekke vest- og sørindiske dynastier var tidvis jainistiske. Fra 1000-tallet evt. førte den hinduiske renessansen i Sør-India til tilbakegang for jainismen. Lokale, men ofte voldsomme forfølgelser (shivaisme i sør, islam i nord) styrket denne tendensen i de følgende århundrene.

Selv om jainene utgjør en tallmessig liten gruppe, gjør de seg sterkt gjeldende i det indiske økonomiske og kulturelle livet. Mange er næringsdrivende og bor i Indias storbyer. For øvrig er jainene konsentrert i to områder: Gujarat og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. Denne fordelingen tilsvarer inndelingen i to hovedgrupper: shvetambara («hvitkledte») i nord og digambara («nakne») i sør. Skillet mellom gruppene er gammelt, antakelig fra rundt 500 evt., men er ikke av dyptgående art. Skillet kan ha oppstått på grunn av lengre tids geografisk isolasjon.

Noe migrasjon av jainer fant sted i kolonitiden innenfor det britiske imperiet, og det var i det 20. og 21. århundre økende migrasjon til Europa og Nord-Amerika. De største jain-templer i Europa er i England og Belgia. I USA er det flere titalls jain-templer, inkludert flere som er del av hindu-templer.

JAINA: Federation of Jain Associations in North America er en paraplyorganisasjon med rundt 70 medlemsorganisasjoner i USA og Canada.

Arkitektur og kunst

Dekorert kuppel i tre fra det 16. århundret, som en gang tilhørte Vadi Parshvanatha-tempelet i Patan (Gujarat i India)

Jain Meeting Hall

The Metropolitan Museum of Art.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Selv om det ikke kan sies å eksistere en egen jain-stil i indisk arkitektur og kunst, har jainismen frembrakt et stort antall til dels betydelige minnesmerker. Et særegent trekk ved jain-arkitekturen er de såkalte tempelbyene – store tempelkomplekser på toppen av hellige fjell. I nord kan nevnes templene på fjellet Abu (sørlige Rajasthan) med det berømte Vimala-tempelet i hvit marmor samt Girnar og Satrunjaya-toppene i Gujarat. Dette er gamle religiøse sentre, men få av de eksisterende templene er eldre enn fra 1400-tallet, og de fleste er atskillig yngre. Ved Sravana Belgola i Karnataka (Sør-India) finnes en lignende gruppe templer fra 1100-tallet på Chandragiri-fjellet, og på det nærliggende Indrabhetta-fjellet står en kolossal monolittisk statue av Bahubali (Gommata), som ikke er en av «vadestedbyggerne», men var sønn av den første vadestedbyggeren Rishabha, hugd ut av selve fjellet (gneis) i 983 evt. Statuen rager 17 meter i været og kan sees i mange mils omkrets. En rekke andre monolittiske figurer finnes rundt om i Karnataka (Karkala, Yenur og så videre).

Generelt er jaintemplene preget av et enkelt ytre, uten det mylderet av figurer av guder og fabeldyr som man ofte finner i hindutemplene. Innvendig domineres særlig digambaratempler av store statuer av «vadestedbyggerne» fremstilt som unge menn, nakne og uten utsmykning, i shvetambara oftest sittende og i digambara i en oppreist, ubevegelig stilling. Slik gir templene et inntrykk av askese, noe som er grunnleggende i jainismens lære.

Når det gjelder malerkunst, kan miniatyrkunsten fremheves. Spesielt fra Vest-India er det bevart mange eksempler på en blomstrende miniatyrskole fra og med 1000-tallet evt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Cort, John E.; Dundas, Paul; Jacobsen, Knut Axel; Wiley, Kristi L. (red.) (2020): Brill’s Encyclopedia of Jainism: Handbook of Oriental Studies: Section 2 South Asia, 34. Leiden: Brill Publishers.

Kommentarer (2)

11. september 2014 skrev Arvid Ystad

Hei,Er det kjent om Jain i India har noen hemmelig innvielsesseremoni?Mvh Arvid Ystad

23. februar 2016 skrev Knut A. Jacobsen

Ikke meg bekjent.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jainisme

Knut A. Jacobsen

Professor i religionsvitenskap, Ph.d., Universitetet i Bergen