koralldyr

De deles grovt inn i fire typiske vekstformer:

• Anemoner (myke, solitære)
• Sjøfjær (myke, solitære, fjærlignende)
• Bløtkoraller (danner myke eller læraktige kolonier)
• Hardkoraller (danner hardt skjelett av kalsiumkarbonat, både solitære og i koloniform)

Rent taksonomisk flyter disse gruppene likevel inn i hverandre (se systematikk i biologi). Grovt sett kan alle deles inn i sekstallskoraller og åttetallskoraller.

Polyppen er ganske enkelt oppbygd med et ytre cellelag (ektoderm) og et indre lag (endoderm), som mellom seg holder en geleaktig substans man kaller mesoglea.

I den ene eller begge «munnvikene» og ned gjennom svelgrøret har de en flimmerhårkledd renne, som holdes åpen når dyret ellers trekker seg sammen. Bevegelsen av flimmerhårene sørger for at det hele tiden tilføres friskt vann til det indre hulrommet. Polyppen har et godt utviklet, nettformet nervesystem (et nervenett), som responderer på diverse stimuli, men det finnes ingen «hjerne» eller andre former for kontrollpanel slik som hos høyerestående dyr.

Rett under tentakkelkransen er det en kraftig ringmuskel som gjør at dyret kan snøre seg helt sammen over munnpartiet og tentaklene, når disse er vrengt inn. Kroppsveggen er godt utstyrt med muskulatur; på den ene siden er det et mer jevnt lag av tverrgående muskelfibrer; på den andre siden er lengdemuskulaturen vanligvis samlet til fortykkede, langsgående bånd. Dette oppsettet gjør at koralldyrene i praksis har tosidig (bilateral) symmetri, sett fra innsiden.

Hardkorallene har et godt utviklet skjelett av kalsiumkarbonat. Enkelte, som bambuskorallen, har også brusklignende kollagenplater, som fungerer på samme måte som bruskputene mellom ryggvirvlene hos mennesker. Når polyppene dør, blir kalkskjelettene bevart, og hos steinkorallene det er dette som danner de store korallrevene vi ser. Et korallrev har kun levende organismer i det øverste laget, mens det døde skjelettet fungerer som et tredimensjonelt boligfelt for andre dyr. Formen varierer stort, og man kan finne store vifteformer, busker og trær, i tillegg til spesielle former som den piskelignende whip coral (slekten Cirrhipathes, blant fler).

Med unntak av de koralldyrene som lever i symbiose med en alge, spiser artene i denne gruppen det meste de kommer over. Dette innebærer som oftest småfisk, plankton, diverse organisk materiale som daler ned fra overflaten (også kalt marin snø), og mindre krepsdyr, men anemonene kan også rutinemessig spise maneter, snegler og andre organismer som har havnet for nærme. De som livnærer seg av detritus dukker ofte opp i store ansamlinger der de større havstrømmene går forbi, og vokser gjerne i vifteform på tvers av strømmen for å maksimere opptaket.

Det finnes om lag 6000 arter av koralldyr på verdensbasis. Fra Norge er det kjent i alt 118 arter. De bor overalt hvor det finnes et underlag å feste seg på eller i, og kan observeres helt fra overflaten og ned til flere tusen meters dyp.

Samtlige beskrevne arter innen gruppen er marine. De lever i alle hav, på alle dyp, men hovedmassen finnes i tropene, hvor de kan danne veldig store rev.

Koralldyr hører til i rekken nesledyr, slik også de fleste maneter gjør.

Dyrenes systematikk er stadig under endring, og det er ikke helt samstemthet mellom de forskjellige databasene. I Artsdatabanken er for eksempel sylindersjøroser skilt ut i en egen underklasse, mens de ifølge World Register of Marine Species (og i tabellen under) er oppført som en orden i underklasse sekstallskoraller.

• kolonidannende dyr
• fossile koralldyr
• dyreliv i havet
• havforsuring

• Havforskningsinstituttet: koraller
• Artsdatabanken: Korallrev
• Artsdatabanken: Korallrev-bunn

• Hågvar, E. B. 2010. Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
• Pechenik, J. A. 2010. Biology of the invertebrates. 6th Edition. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition.