militærpolitiloven

Lovens formål er bredt utformet. Loven skal ifølge § 1 «ivareta Forsvarets behov for sikkerhet, disiplin, ro og orden.» Den forrige loven rettet seg i første rekke mot opprettholdelse av disiplin og ro og orden innad i Forsvaret. Dagens lov retter seg i større grad også mot trusler og anslag fra tredjeparter mot militære fartøy og områder i fred, krise og krig.

Loven må ses i sammenheng med andre bestemmelser om dette i Grunnloven, kystvaktloven og folkeretten, og at Forsvarets viktigste oppgave er å hevde norsk suverenitet og ivareta landets forsvar i hele landet til enhver tid i fred, krise og krig.

Alle offiserer og befal i tjeneste har militær politimyndighet til enhver tid. I tillegg har korporaler og menige militære vakter og personell i militærpolitiet militær politimyndighet når de utfører vakttjeneste. Loven angår altså hele Forsvaret, og ikke bare militærpolitiet.

Militærpolitiloven gjør ingen innskrenkninger i politiets myndighet etter politiloven med videre. Loven endrer heller ikke på den tradisjonelle oppgavefordelingen mellom politi og forsvar. Selv om militær og sivil politimyndighet har mange likhetstrekk, er det altså snakk om to forskjellige typer myndighet.

Dersom militær politimyndighet utøves utenfor militært område overfor sivile, skal sivilt politi i politidistriktet så vidt mulig varsles slik at politiet kan overta håndteringen. Hovedregelen er at militær politimyndighet er underordnet sivil politimyndighet når etatene samarbeider.

Unntak fra hovedregelen om sivilt politis fortrinnsrett kan tenkes ved sikkerhetspolitiske kriser hvor fremmedstatlige fiendtlige aktører eller andre trusler av militær art skal håndteres og det er mest hensiktsmessig at Forsvaret gjør det. Beslutningen tas av den politiske ledelse (regjeringen). Dette kan være komplekst og sikkerhetspolitisk sensitivt. Loven pålegger derfor politi og forsvar å samarbeide og samvirke, slik at hendelser løses på best mulig måte.

Å ha militær politimyndighet innebærer en rett og plikt til å handle i visse situasjoner. Handleplikten innebærer at militært personell i visse tilfeller skal gripe inn og stanse lovbrudd, for eksempel sabotasjeforsøk.

Militær politimyndighet, herunder bruk av militær makt, kan utøves mot enhver; sivile og militært personell, norske innbyggere så vel som utlendinger. Enhver, både sivile og militært personell, har plikt til å etterkomme pålegg fra personell som utøver militær politimyndighet.

Militærpolitiloven lovfester Forsvarets og militært personells selvforsvarsrett. Tidligere var dette uklart regulert, og måtte forankres i den alminnelige nødretten og nødvergeretten.

Forsvarets sikkerhet og selvforsvarsrett er uløselig knyttet til rikets sikkerhet og Norges selvforsvarsrett. Militærpolitiloven innebærer at trusler og angrep mot Forsvaret kan og skal stanses i fred, krise og krig. Forsvaret må ikke avvente et såkalt «væpnet angrep».

Personell med militær politimyndighet kan og skal også ivareta disiplin og ro og orden innad i Forsvaret. Det kan handle om kranglefanter, rusbruk, vådeskudd, trakassering og annet som representerer lovbrudd og/eller brudd på disiplinære regler, militær skikk og orden. Denne siden av militær politimyndighet må ses i sammenheng med militær straffelov og forsvarsloven kapittel 8 (tidligere: disiplinærloven).

Militærpolitiloven har spesifikke regler om ulike virkemidler som kan være aktuelle, som pålegg, avhenting, innbringelse, visitasjon, inngrep overfor berusede personer, hjelp til syke, foreløpig arrest, militær inspeksjon, og bruk av våpen med videre.

Inngrep og maktbruk må være hensynsfull, nødvendig og forholdsmessig (proporsjonal), og prinsippet om minimum bruk av makt gjelder. Rettede skudd mot personer (potensielt dødelig maktbruk) skal være siste utvei og absolutt nødvendig. En bestemmelse handler om maktbruk mot gjenstander (les droner), herunder bruk av skytevåpen.

Reglene om bruk av tvang og makt harmonerer med politiloven, og innebærer at Forsvaret skal bruke polisiære metoder og midler (politimetoder) i fredstid og kriser. Det er først når situasjonen går over til væpnet konflikt, at militært personell (stridende) kan bruke militære (krigs)metoder i overensstemmelse med krigens folkerett. Militær politimyndighet er imidlertid også aktuelt i væpnet konflikt og krig, for eksempel i forbindelse med vakt og sikring.

Utøvelse av militær politimyndighet er geografisk avgrenset til militært område og i umiddelbar nærhet av militært område. Utenfor militært område er det primært sivilt politi som skal utøve politimyndighet.

«Militært område» kan være militære baser, bivuakker, fartøyer eller midlertidig opprettede militære områder. Militært område omfatter også «område eller et objekt som sikres av militære styrker når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare», jamfør § 5 første ledd. Militære områder kan dermed være faste, bevegelige og midlertidige, og kan opprettes raskt ved behov.

«Midlertidig militært område» kan erklæres «når det er nødvendig og forholdsmessig av hensyn til rikets sikkerhet, beredskap, forsvarshensyn eller for å legge til rette for sikkerheten under militære operasjoner og øvelser», jamfør § 5 andre ledd.

I vurderingen av hva som utgjør umiddelbar nærhet til militært område, skal det ifølge militærpolitiloven § 5 fjerde ledd «blant annet legges vekt på trusselnivået generelt, den mulige trusselens art og grad, bebyggelsestetthet, topografi, kontrollhensyn og muligheten for inngripen fra sivilt politi». I deler av landet kan det være lange avstander til lokalt politi. Det kan ifølge lovforarbeidene gi grunn til en relativt vid tolkning av begrepet umiddelbar nærhet. Det gjelder særlig i tidskritiske situasjoner ved mistanke om trusler av militær art.

Sivilbefolkningen skal så vidt praktisk mulig varsles om opprettelsen av midlertidige militære områder. Men loven åpner også for gjennomføring av skarpe hemmelige militære operasjoner i fredstid i Norge. Det skal utvises forsiktighet og tas særlig hensyn til sivilbefolkningen ved utøvelse av militær politimyndighet utenfor faste militære områder.

Militærpolitiloven kapittel 5 inneholder særregler for hva militære etterforskere ved militærpolitiets spesialiserte etterforskningsenheter kan etterforske. Under etterforskning er militære etterforskere underlagt den sivile påtalemyndigheten.

Militærpolitiloven kapittel 6 har regler om straffansvar for den som ikke etterkommer pålegg fra personell med militær politimyndighet eller setter seg til motverge.

Militærpolitiloven kapittel 7 regulerer viktige sider av utenlandske militære styrker som oppholder seg i Norge, og deres rett til å treffe nødvendige og forholdsmessige tiltak for å opprettholde orden og sikkerhet innenfor tildelte områder.