Sykkelsport er konkurransesykling med spesialsykler på vei, bane eller i terreng. Andre former er ballspillene sykkelball og sykkelpolo, samt kunstsykling, som tilsvarer kunstløp på skøyter.
Sykling er også en utbredt mosjons- og fritidsaktivitet og en viktig transportmetode, spesielt i større byer.
Landeveissykling arrangeres på veier eller gater som fellesstartritt eller som temporitt med enkeltstart, det siste individuelt eller lagtempo. Etapperitt går over flere dager med overveiende fellesstartetapper, men også tempoetapper.
Poengritt i banesykling for menn på velodromen under de olympiske leker i Athen i 2004.
Banesykling består av ulike fartsøvelser på spesielle sykkelbaner, velodromer.
Viktige øvelser i banesykling er sprint, forfølgelsesritt, lagforfølgelse, lagsprint (olympisk sprint), poengritt og scratch, som er et fellesstartritt over en lang distanse.
Andre øvelser er seksdagersritt og sprint tandemsykling, samt stayerritt over lange distanser, blant annet med motorpace, hvor man kjører bak en motorsykkel som reduserer luftmotstanden betraktelig. I eliminasjonssykling blir sistemann i hver sprint tatt ut av løpet.
Gunn-Rita Dahle Flesjå under terrengrittet i de olympiske leker i Athen i august 2004, hvor hun vant og befestet sin posisjon som verdens beste kvinnelige terrengsyklist.
Terrengsykling foregår på grusveier, stier og i ulendt terreng. Det brukes terrengsykkel, hybridsykkel eller BMX.
Konkurransegrener i terrengsykling er rundbaneritt (cross country) med fellesstart og utfor med enkeltstart. Mindre vanlig er ferdighetsprøver i lav fart (trial) og parallellslalåm.
Den første sykkelkonkurransen regnes å ha funnet sted i Frankrike (Paris) i 1868. Et internasjonalt sykkelforbund ble stiftet i 1892, før det nåværende Union Cycliste Internationale (UCI) kom i 1900. Dette var i årene 1965–1994 delt i underorganisasjoner for amatørsykling og profesjonell sykling. Til 1914 var banesykling mest populært, senere overtok landeveissyklingen mer. Sykkelcross oppstod i Frankrike i 1930-årene, mens de første MTB-syklene ble lansert i USA i 1970-årene.
Doping har lenge vært et omfattende problem i sykkelsporten, spesielt innen landeveissykling. Dette ble tydelig da systematisk og organisert doping i flere profesjonelle sykkellag ble avslørt på 1990-tallet, blant annet i det franske laget Festina.
De mest vanlige dopingmidlene blant syklister i nyere tid har vært bloddoping, EPO og anabole steroider. Behovet for å få bukt med dopingproblemene i idretten førte til opprettelsen av Verdens antidopingbyrå (WADA) i 1999. Det sterke søkelyset på doping innen sykkelsporten i kjølvannet av Festina-skandalen har ført til en rekke dopingavsløringer, og en rekke av de mest profilerte rytterne fra 1990- og 2000-tallet har testet positivt eller innrømmet dopingbruk.
En forutsetning for at den omfattende og organiserte dopingen i sykkelsporten kunne finne sted, var et implisitt taushetsløfte, den såkalte omertàen, som hadde eksisterte blant ledende ryttere i flere tiår.
Det som er blitt beskrevet som den største dopingskandalen i idrettshistorien, kom i 2012 da Lance Armstrong, syv ganger vinner av Frankrike rundt, innrømmet å ha benyttet seg av ulovlige, prestasjonsfremmende midler under store deler av sin karriere.
Sykling har vært olympisk idrett siden 1896 (kvinner fra 1984). I 1996 ble OL-konkurransene åpnet også for profesjonelle syklister. OL-øvelsene i 2008 var fellesstart og temporitt på landevei for begge kjønn, på bane sprint begge kjønn, lagsprint menn, forfølgelsesritt begge kjønn, lagforfølgelse menn, poengritt begge kjønn, keirin menn og madison menn, og i terrengsykling (MTB) rundbaneritt begge kjønn, samt BMX-sykling begge kjønn.
Det arrangeres årlige verdensmesterskap på landevei og bane, for amatører offisielt fra 1893 (bane) og 1921 (landevei), for profesjonelle fra 1895 (bane) og 1927 (landevei), og for kvinner fra 1958 (bane og landevei). Amatører og profesjonelle konkurrerer nå sammen både på bane og landevei, men det er fremdeles et separat VM i fellesstartritt for amatørryttere 23 år og yngre (U23).
Sykkel-VM har blitt arrangert to ganger i Norge. VM i 1993 ble holdt i Oslo (landevei) og Hamar (bane). En midlertidig velodrom ble satt opp i Hamar Olympiahall (Vikingskipet) under mesterskapet. VM i landeveissykling 2017 ble arrangert i Bergen.
I terrengsykling er det VM, EM og verdenscup fra 1991, og rundbaneritt ble OL-gren i 1996. VM i sykkelcross er arrangert siden 1950, og BMX-sykling ble OL-gren i 2008.
På landevei arrangeres årlig også flere klassiske endagers fellesstartritt for profesjonelle, blant annet Milano–Sanremo (fra 1907) og Il Lombardia (fra 1905) i Italia, Flandern rundt (fra 1913) og Liège-Bastogne-Liège (fra 1892) i Belgia og Paris–Roubaix (fra 1896) i Frankrike. De største begivenhetene er de tre store etapperittene Frankrike rundt, Italia rundt og Spania rundt, særlig Frankrike rundt. De klassiske endagersrittene inngikk fra 1989 i en årlig verdenscup, i 2005 erstattet av ProTour som også omfatter de tre store etapperittene. I 2011 ble ProTour omdøpt til WorldTour.
De første syklene (velosipeder) kom til Norge i 1870-årene, og sykkelsporten var en av de såkalte «engelske sportene» som vant oppslutning på den tiden. Med sin vektlegging på konkurranser, målbarhet, effektivitet og sport for sportens skyld, skilte den seg klart ut fra de verdiene som preget den tradisjonelle norske idretten. Denne skulle skape sunne og gode fedrelandsforsvarere. Å utføre sin idrett slik at den styrket kroppen og med estetiske bevegelser, var langt viktigere enn hvem som kom først i mål.
Det var særlig sykkelrytterens krumme rygg som provoserte tradisjonalistene. De oppfattet dette som en «karikatur av en menneskelig holdning», som helsenedbrytende og uskjønt. De forsøkte i stedet å slå et slag for sykling med rak rygg, som de så på som kultivert og vakker sykling. Riktignok var dette en mindre hurtig måte å sykle på, men langt mer estetisk.
Kristiania Velocipedklub ble dannet i 1882, og det var banesykling som var mest populært de første årene. Konkurranser ble arrangert på Slependen travbane, før den første sykkelbanen ble åpnet på Majorstua i Oslo i 1885. Den ble imidlertid nedlagt etter kort tid. Baner med dekke av tre og dosserte svinger kom så på Skøyen i Oslo (Bygdøybanen 1887–1903) og Kalvskinnet i Trondheim. Den gang var norske banesyklister blant de beste i Skandinavia, blant andre Wilhelm Henie, Hans Erichsen og Aksel Gresvig. Senere vokste interessen for landeveisritt, og banesyklistene var henvist til grusbaner på blant annet Bislett og Trondheim Stadion. Et unntak var den moderne velodromen på Dælenengen i Oslo (1929–1946). Norges Cykleforbund (NCF) ble stiftet i 1910, og NM på landevei er arrangert siden 1912 (kvinner fra 1974) og på bane fra 1922. Terrengsykling fikk sitt gjennombrudd i Norge midt i 1980-årene og ble organisert av NCF i 1991 med NM fra 1992. NCF har om lag 40 000 medlemmer fordelt på rundt 375 klubber (per 2022).
Thor Hushovd vant den siste etappen av Frankrike rundt i 2006. Australieren Stuart O’Grady til venstre.
I banesykling vant Wilhelm Henie VM på 100 kilometer i 1894. Knut Knudsen ble olympisk mester i 1972 og verdensmester i 1973 i forfølgelsesritt. Som profesjonell vant Knudsen dessuten to VM-sølv og én VM-bronse. På landevei ble Monica Valen verdensmester for kvinner i 1994, og Dag Otto Lauritzen tok OL-bronse i 1984. I lagtempo ble det VM-bronse for det norske laget i 1979 og 1983. Lauritzen vant i 1987 en fjelletappe i Frankrike rundt, og Dag Erik Pedersen og Knut Knudsen har begge etappeseirer i Italia rundt.
Etter årtusenskiftet har Thor Hushovd, Kurt Asle Arvesen, Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen vært de fremste norske syklistene. Hushovd ble U23-verdensmester i temporitt i 1998, og som profesjonell vant han i 2005 og 2009 den grønne poengtrøyen i Frankrike rundt, hvor han også har flere etappeseirer og har båret den gule ledertrøyen. Kurt Asle Arvesen ble U23-verdensmester i fellesstart i 1997 og har blant annet vunnet en etappe i Frankrike rundt og en i Italia rundt. Alexander Kristoff er likevel den mestvinnende, med seire i klassikerne Milano–Sanremo og Flandern rundt som høydepunkter. Han har også fire etappeseire i Frankrike rundt, der én av dem kom på sisteetappen i Paris (2018).
I 2022 tok Tobias Foss og Søren Wærenskjold hver sitt VM-gull på tempo, sistnevnte i U23-klassen.
Anita Stenberg er Norges fremste banesyklist, med blant annet bronsemedalje fra verdensmesterskap i 2020 og 2024. I tillegg har hun fire gullmedaljer og én sølvmedalje fra europamesterskap.
Unni Larsen, Morten Sæther, Geir Digerud og Jostein Wilmann har også gjort seg internasjonalt bemerket i nyere tid. Gunn-Rita Dahle Flesjå var en av verdens fremste terrengsyklister med blant annet OL-gull i 2004 og mange VM-gull på rundbane. Rune Høydahl tok VM-sølv i 1996.
Som en følge av den norske sykkelsuksessen utover på 2000-tallet begynte mange å etterlyse et norsk sykkellag. I 2017 ble Uno-X Hydrogen Development Team stiftet, med mål om å utvikle unge sykkelryttere. Tre år senere fikk laget proffstatus, og i 2021 ble navnet endret til Uno-X Mobility. Ett år senere stod laget med både proffryttere og utviklingsryttere, samt et eget kvinnelag. Kvinnelaget tok etter hvert steget opp på øverste nivå (World Tour)
I 2023 ble Uno-X Mobility invitert til Tour de France for herrer for første gang, og i 2025 imponerte Tobias Halland Johannessen med en sjetteplass sammenlagt, som er den beste norske plasseringen noensinne. I tillegg vant Jonas Abrahamsen en etappe. I 2025-sesongen kvalifiserte Uno-X Mobility seg for øverste nivå også innen herresykling.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.