José Raúl Mulino
| José Raúl Mulino | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 13. juni 1959 (65 år)David | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universidad Católica Santa María La Antigua Tulane University | ||
| Far | José Mulino[1] | ||
| Parti | Partido Solidaridad (1994–2006) Patriotic Union (2006–2011) Cambio Democrático (2011–2019) Realizing Goals (2021–) | ||
| Nasjonalitet | Panama | ||
| Utmerkelser | Manuel Amador Guerrero-ordenen Vasco Nuñez de Balboas orden Frigjøreren San Martins orden Boyacá-ordenen | ||
José Raúl Mulino Quintero (født 1959) er en panamansk politiker, diplomat og advokat som fra 1. juli 2024 har vært Panamas president. Han stilte som kandidat ved presidentvalget i 2024 og vant med 34% av stemmene. Han var kandidat for partiet Realizando Metas («Oppnå målene») og var i utgangspunktet visepresidentkandidat sammen med den daværende president Ricardo Martinelli. Martinelli ble imidlertid nektet å stille til gjenvalg på grunn av at han var under etterforskning for korrupsjon og hvitvasking.[2][3]
Mulino var regjerings- og justisminister fra 2009 til 2010 og minister for offentlig sikkerhet fra 2010 til 2014, hele tiden i regjeringen til president Martinelli. Tidligere hadde han også vært utenriksminister (1993-1994) i regjeringen til Guillermo Endara. Fra 1994 til 1995 var han medlem av utenriksrådet og stedfortredende magistrat i høyesterett.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Mulino var født 13. juni 1959 i byen David i provinsen Chiriqui i Panama.[4] Han er sønn av tidligere provinsguvernør i Chiriqui, José Mulino Rovira, og forretningskvinnen Nelly Quintero de Mulino.[5] Han er også bror til diplomaten José Javier Mulino.[6]
Han fullførte grunnskole ved San Vicente de Paul School i David, Chiriquí. Han har bachelor i naturvitenskap og litteratur, og han studerte senere jus og statsvitenskap ved Universidad Católica Santa María La Antigua hvor han tok eksamen i 1982. Han tok deretter mastergrad i havrett ved Tulane University.[4]
Etter jusstudiene arbeidet han med havrett og var en av grunnleggerne av advokatfirmaet Fábrega, Molino y Mulino.[7] I denne tiden ble han også engasjert i motstandsarbeidet mot militærdiktaturet til Manuel Noriega som styrte Panama fra 1983 til 1989.[4]
Politisk karriere
[rediger | rediger kilde]I 1990 ble han utnevnt til viseutenriksminister i regjeringen til Guillermo Endara etter at militærstyret var over og demokratiet gjeninnført. Etter at utenriksminister Julio Linares døde ble han utenriksminister fram til regjeringen gikk av i 1994.[8][9] I tiden som minister besøkte han ulike regjeringer og internasjonale organisasjoner og ledet også forhandlinger på regjeringsplan mellom Panama og USA og Storbritannia om undertegning av avtaler om gjensidig juridisk bistand i straffesaker og forbrytelser knyttet til narkotikahandel.[10] Fra 1994 til 1995 var han medlem av utenriksrådet og stedfortredende magistrat i høyesterett.[9]
I regjeringen til Martinelli ble han regjerings- og justisminister i 2009, men trakk seg i 2010.[11] Han ble deretter utnevnt til minister for offentlig sikkerhet fra 2010 og forble der til regjeringen gikk av i 2014. Han ble i denne tiden en av president Martinellis viktigste medarbeidere.[4] Som statsråd gjorde han tiltak for å gjenopprette folks sikkerhet i gatene gjennom økt politiinnsats, og det medførte arrestasjon av femten tusen kriminelle som forsøkte å forlate landet,[12] tross sterke innvendinger fra en del advokater.[13]
Den 9. mars 2012 kunngjorde han at han trakk seg fra regjeringen etter en diskusjon med politidirektøren Gustavo Pérez om regulering av statlige sikkerhetsenheter.[14] Fem dager senere trakk han avskjedsbrevet tilbake etter at presidenten hadde avsatt Pérez.[15][16] I juli 2013 var han involvert i krisen med det nordkoreanske skipet Chong Chon Gang hvor Cuba transporterte krigsmateriell i 250 000 sekker merket med brunsukker. Skipet ble tatt i arrest i panamansk farvann.[17] Det nordkoreanske mannskapet ble arrestert og senere løslatt og utvist etter å ha blitt bøtelagt av Panamakanalens myndigheter for ulovlig besittelse av krigsmateriell.[18]
I 2015 ble han fengslet etter anklager om lovbrudd i sin offentlige tjeneste, men saken ble i 2016 henlagt på grunn av formelle feil.[11]
Mulino har vært innom flere politiske partier. Han var grunnlegger av partiet Partido Solidaridad («Solidaritetspartiet») som stilte til valg første gang i 2004 og hvor Mulino var både visepresident og president. Senere var han også andre visepresident som representant for partiet Unión Patriótica («Patriotisk union»).[a] I 2011 gikk han inn i partiet Cambio Democrático («Demokratisk endring») hvor Ricardo Martinelli var leder. Han meldte seg ut av dette partiet i 2019. Tre år senere meldte han seg inn i Realizando Metas som da ble stiftet av Martinelli.[4]
President- og visepresidentkandidat
[rediger | rediger kilde]28. mai 2019 stilte han som presidentkandidat for Cambio Democrático for å ta tilbake kontrollen over partiet for den tidligere lederen Martinelli som lå i strid med partiets nye leder Rómulo Roux.[19] Han tapte første runde for Roux, men etter noen måneder allierte han seg med Roux for å få støtte i parlamentsvalget i 2019.[20] Han argumenterte med at hans allianse ville få tilbake veksten og sysselsettingen som partiet hadde oppnådd under Martinelli, som han også hadde støttet da han returnerte til landet.[21] Roux tapte imidlertid med knapp margin til Laurentino Cortizo.[22]
Ved presidentvalget i 2024 var Mulino visepresidentkandidaten til Ricardo Martinelli. Martinelli ble imidlertid nektet å stille til valg på grunn av anklager om hvitvasking med en strafferamme på 11 år.ref name=":0" /> Mulino fikk da stille til valg som presidentkandidat uten noen visepresidentkandidat. Målinger viste at han hadde støtte av 26% av velgerne og ledet med klar margin.[23]
Mulino vant presidentvalget med 34,2% av stemmene.[24][25] Han vant dermed over de syv andre kandidatene, deriblant hans største konkurrent Ricardo Lombana fra partiet Movimiento Otro Camino («Bevegelsen for en annen vei») som fikk 24,6% av stemmene.[26] Valgdeltakelsen som var på 77% var den høyeste siden slutten på militærdiktaturet og innføringen av demokrati i 1989.[27]
President
[rediger | rediger kilde]Mulino ble tatt i ed som president 1. juli 2024.[28] I innsettelsestalen lovte han å få slutt på den ulovlige innvandringen gjennom Tapón del Darién. Han kritiserte også den avtroppende presidenten Laurentino Cortizo for Panamas svake økonomi og høye statsgjeld.[28]
Mulino har kalt Panama-dokumentene som dokumenterte hvitvasking, korrupsjon og skatteunndragelser som «en internasjonal bløff for å undergrave tilliten og konkurranseevnen til vårt land.»[29] Han hyllet en panamansk domstol som frifant 26 anklagede i en korrupsjonssak i forbindelse med Panama-dokumentene.[29]
I desember 2024 ble Panamas betalingskrav for passering i Panamakanalen kritisert av USAs president Donald Trump, og han advarte også mot å gi Kina innflytelse over kanalen. Han nevnte også muligheten for at USA skulle overta kontrollen over kanalen. President Mulino motsatte seg denne kritikken og slo fast at de ikke ønsket å gi fra seg kontrollen over kanalen.[30] Trump og Mulino hadde avtalt et telefonmøte den 7. februar 2025, men samtalen ble utsatt av Trump til et senere tidspunkt på grunn av «endringer i presidentens agenda».[31]
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ Unión Patriótica ble stiftet i 2006 som en sammenslutning av Partido Solidaridad og Partido Nacional Liberal
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ elsiglo.com.pa[Hentet fra Wikidata]
- ^ JUAN ZAMORANO; MEGAN JANETSKY (5. mai 2024). «Last-minute candidate José Raúl Mulino heads to victory in Panama presidential election». Atlanta Journal. Arkivert fra originalen 6. mai 2024.
- ^ «José Raúl Mulino Leads Panama's Presidential Race, Replacing Disqualified Martinelli». The Tico Times. 12. mars 2024. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ a b c d e «José Raúl Mulino». Voto Informado 2024. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Chiricanos piden la libertad de José Raúl Mulino» (på spansk). Día a Día. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Muere padre del ministro Mulino» (på spansk). www.critica.com.pa. 9. juni 2013. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Perfil: José Raúl Mulino Quintero» (på spansk). www.ecotvpanama.com. 12. august 2018. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «MURIÓ CANCILLER PANAMEÑO» (på spansk). El Tiempo. 28. oktober 1993. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ a b «Su Excelencia José Raúl Mulino - TuPolitica.com» (på spansk). 2. august 2009. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Ministerio de Gobierno» (på spansk). Procuraduria General de la Nación. 24. januar 2021. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ a b «¿Quién es José Raúl Mulino, el sustituto del expresidente Martinelli en la campaña electoral de Panamá?» (på spansk). Voz de América. 20. mars 2024. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Policía Nacional seguirá aplicando el 'pele police' en las calles» (på spansk). RADIO PANAMÁ. 27. oktober 2011. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Retenes policiales y uso del pele police deben ser regulados por ley» (på spansk). www.critica.com.pa. 4. oktober 2011. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ HE KEO REMY (5. november 2018). Seeking Justice in Cambodia. MUP. s. 106–115. ISBN 978-0-522-87330-6. doi:10.2307/jj.5371959.12. Arkivert fra originalen 6. mai 2024.
- ^ «Mulino no se irá y tampoco denunciará amenaza golpista» (på spansk). www.laestrella.com.pa. Arkivert fra originalen 12. februar 2024.
- ^ «Martinelli quita a Gustavo Pérez de la Policía y nombra a Julio Moltó» (på spansk). www.laestrella.com.pa. Arkivert fra originalen 12. februar 2024.
- ^ «Lo que se sabe del barco norcoreano retenido en Panamá» (på spansk). BBC News Mundo. 16. juli 2013. Arkivert fra originalen 12. februar 2024.
- ^ «El Chong Chon Gang podrá zarpar de Panamá tras pago de multa» (på spansk). Panamá América. 8. februar 2014. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Si soy presidente el que manda soy yo; José Raúl Mulino» (på spansk). RADIO PANAMÁ. 31. mai 2018. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Mulino aceptará 'la voluntad de la mayoría' en caso de no salir victorioso en primarias» (på spansk). Tvn Panamá. 7. august 2018. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «José Raúl Mulino y Rómulo Roux dejan sus diferencias a un lado y se unen por Cambio Democrático» (på spansk). Panamá América. 17. januar 2019. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ «Cortizo declared winner in Panama president race» (på engelsk). AP News. 6. mai 2019. Arkivert fra originalen 24. mars 2024.
- ^ De La Cruz, Omar (4. mars 2024). «Tribunal Electoral inhabilita a Ricardo Martinelli como candidato presidencial» (på spansk). Tvn Panamá. Arkivert fra originalen 5. mars 2024.
- ^ Mia Alberti; Juan Carlos Paz (6. mai 2024). «Panama's Mulino declared 'unofficial' winner of presidential election» (på engelsk). CNN. Arkivert fra originalen 6. mai 2024.
- ^ «José Raúl Mulino: Stand-in for convicted candidate wins Panama presidency» (på engelsk). 6. mai 2024. Arkivert fra originalen 6. mai 2024.
- ^ Valentine Hilaire; Elida Moreno (5. mai 2024). «Panama's Mulino wins presidency with support from convicted former leader». Reuters. Arkivert fra originalen 6. mai 2024.
- ^ Morales, Claudya Carolina (12. mai 2024). «¡Récord histórico! 77% del electorado votó en las elecciones del 5 de mayo» (på spansk). Tvn Panamá.
- ^ a b «José Raúl Mulino sworn in as Panama's new president, promises to stop migration through Darien Gap» (på engelsk). AP News. 1. juli 2024. Arkivert fra originalen 1. juli 2024.
- ^ a b «Panama's new president labels Panama Papers a 'hoax' as experts voice concerns about money laundering acquittals» (på engelsk). ICIJ. 3. juli 2024.
- ^ Slattery, Gram (22. desember 2024). «Trump threatens to retake control of Panama Canal». Reuters. Arkivert fra originalen 23. desember 2024.
- ^ «Trump postpones call with Panama's president as canal tensions simmer». Reuters. 7. februar 2025.