milten

Milten ligger øverst i venstre hjørne av bukhulen, under mellomgulvet, bak de nederste venstre ribbeina. Til høyre for den ligger magesekken, bak ligger venstre nyre, mens tykktarmen ligger foran og under. Milten holdes på plass av bindevevsforbindelser til naboorganene.

Milten er bønneformet og har normalt en bløt konsistens. Den er farget dyprød på grunn av mange blodårer. Milten er rundt 10–12 centimeter lang, 7 centimeter bred og 4 centimeter tykk. Vekten er vanligvis 120–200 gram. Milten kan imidlertid være større ved stor kroppsvekt og stor kroppshøyde. Størrelsen og vekten kan også variere på grunn av mengden blod i milten, som kontrolleres gjennom åpning eller sammentrekning av miltens blodårer.

Milten er omsluttet av bukhinne og er dermed et intraperitonealt organ. Milten ytre, runde del (facies diaphragmatica) vender mot mellomgulvet, mens den flatere, nesten konkave delen (facies visceralis) vender mot bukhulens innvoller. Den konkave delen har en langstrakt fordypning, milthilus (hilum splenicum). Her danner bukhinnen en fold, slik at både milten og de til- og fraførende blodårene ligger omgitt av bukhinnen.

Innenfor bukhinnen er milten kledd av med en tynn kapsel av bindevev. Den ytre kapselen inneholder glatt muskulatur som kan gjøre milten mindre og mer eller mindre tømme den for blod. Innvendig er milten delt inn i «rom» ved skillevegger eller trabekler (trabeculae splenicae) av bindevev, hvor blodårene går inn gjennom.

Miltvevet kalles rød og hvit pulpa.

I fosterlivet danner milten både røde og hvite blodceller. Den er en del av både blodkretsløpet og immunsystemet.

Hos voksne er miltens funksjon tett knyttet til to typer vev: rød og hvit pulpa. I den røde pulpaen blir skadde blodceller og mikrober «spist» av makrofager (fagocytose), mens den hvite pulpaen er en viktig del av immunforsvaret gjennom økning av B- og T-lymfocytter.

Bloddannelse (hematopoese) skjer frem til seksårsalderen. Dessuten kan milten i noen grad lagre enkelte blodkomponenter, som jern og blodplater (trombocytter).

Milten er ikke livsnødvendig ettersom nedbrytningen av røde blodceller kan overtas av beinmargen og leveren og immunforsvaret kan overtas av andre lymfatiske organer i kroppen, som lymfeknuter.

Fjerning av milten kalles splenektomi. Dersom milten fjernes kan enkelte bakterielle infeksjoner få et alvorligere forløp enn ellers.

Milten kan normalt ikke kjennes. Ved visse sykdommer, som kyssesyke, kan den likevel bli forstørret (splenomegali).

Kraftige støt mot milten, for eksempel i en trafikkulykke, kan få den til å sprekke (miltruptur) og forårsake store indre blødninger. Skader kan også føre til abscesser. Miltinfarkt kan oppstå hvis blodtilførselen svikter.

Sekundære sykdommer kan føre til forstørret milt (splenomegali) eller endringer i sammensetning og funksjon, slik som Hodgkins sykdom, akutt lymfatisk leukemi og forskjellige infeksjonssykdommer.

Milten utvikler seg ikke fra endoderm som de øvrige innvollsorganene, men ved proliferasjon av mesodermale celler.

I antikken ble milten oppfattet som et av kroppens fire hovedorganer, sammen med hjertet, hjernen og leveren. Man mente at den utskilte kroppsvæsken «svart galle», og var «tørr» og «kald». Ved sykdom skulle den følgelig behandles med det motsatte – med «varme» og «fuktige» midler – for å holde kroppsvæskene i balanse. Denne oppfatningen holdt seg levende i mange hundre år, ikke minst forestillingen om miltens funksjon. Man mente at den var et blodrensende organ, og var sete for menneskenes følelse av velvære – iallfall så lenge den fungerte som den skulle. Den som hadde fått fjernet milten mistet angivelig evnen til å le. Mye av dette ble overført til norsk folkemedisin, og i Fostbrødrenes saga sies det at «latteren sitter i milten».

Mange steder har «hold» i siden blitt kalt «milthogg».

Ennå i dag har vi bevart minner om de antikke forestillingene. Miltens latinske betegnelse (splen) har blitt overført til engelsk (spleen) i betydningen livslede, tungsinn, og organets angivelige «sorte galle» – gresk melan chole – kjenner vi igjen i ordet «melankoli».

• immunitet
• blodomløpet
• lymfe
• blodet