Temaside: Jødedom – Store norske leksikon

jødedom

Jødedommen er en monoteistisk religion som har sitt utspring i Midtøsten. Troen på én Gud, og forholdet mellom denne guden og det jødiske folket, er det sentrale prinsippet.

Jøder er et folk med opprinnelse i Midtøsten. Betegnelsen jøde (jehudi) ble først brukt om medlemmer av Juda-stammen, og senere om innbyggerne i Judariket. Etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) ble betegnelsen jøde brukt om hele folket, også på de mange som var bosatt utenfor de jødiske kjerneområdene.

synagoge

En synagoge er stedet der jøder møtes til bønn, studier og felles gudstjenester. I ortodokse askenasiske menigheter blir synagogen ofte omtalt som Schul (jiddisk for skole). Reformjødiske menigheter omtaler sine synagoger som tempel.

Tanakh

Tanakh er den jødiske betegnelse for Den hebraiske bibelen. Ordet Tanakh er et akronym, dannet av forbokstavene til dens tre deler: Toraen (Loven/Mosebøkene), Neviim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Tekstene er, med noen få unntak, skrevet på hebraisk.

Toraen

Toraen er jødedommens første og helligste religiøse tekstsamling. Den omfatter de fem Mosebøkene, som forteller om perioden fra verdens skapelse til Moses' død på Nebofjellet.

Mishna

Mishna er en jødisk lovbok og den første samlingen av den muntlige Toraen. Mishna ble ferdig nedskrevet og redigert i Galilea rundt år 200 evt., under rabbi Jehuda ha-Nasi.

Talmud

Talmud er jødedommens viktigste skriftsamling ved siden av Den hebraiske bibel. Talmud omfatter både den religiøse loven (halakha) som er samlet i Mishna, og omfattende rabbinske kommentarer til denne kalt gemara (ferdigstillelse).

Jahve (JHVH)

Abraham

Moses

kosher

Kosher er en hebraisk betegnelse på mat som det er tillatt for jøder å spise, basert på forskriftene i Mosebøkene. Å overholde disse forpliktelsene anses som en del av pakten mellom Gud (JHVH) og det jødiske folket og er en viktig del av den religiøse loven, halakha.

mikve

Mikve er den jødiske betegnelsen på et basseng fylt med vann, som praktiserende jøder bruker til rituelle bad. Denne skikken bygger både på bibeltekster og på tolkningene i den jødiske lovboken Mishna.

Shema

Shema (Hør) er en kjent jødisk bønn, som innledes med ordene «Hør, Israel! Adonaj (Herren) er vår Gud, Adonaj er én». Shema er strengt tatt ikke en vanlig bønn, men en bekjennelse av Guds enhet og det jødiske folkets plikt til å overholde Guds lov. Den oppfattes derfor ofte som jødedommens trosbekjennelse.

siddur

Siddur er en bønnebok som regnes som en av jødedommens viktigste hellige tekster. En fullstendig siddur inneholder både liturgien som brukes i synagogen gjennom hele året, salmer, bønnene som brukes i hjemmet og velsignelser til bruk ved spesielle anledninger, som feiringen av bar mitzva, brit mila, vielser og begravelser. Det finnes også spesielle bønnebøker beregnet for de forskjellige helligdagene. En slik bønnebok kalles en Mahzor.

Vestmuren

Vestmuren er jødedommens helligste sted. Den er en rest av den gamle støttemuren rundt Tempelhøyden i Jerusalem, der både det første og det andre jødiske tempelet sto.

halakha

Halakha er den jødiske religiøse loven (læren om de religiøse forpliktelsene). Ordet er avledet av et verb som betyr «å gå», og betegner derfor «veien» man skal gå for å leve et hellig liv i henhold til pakten mellom Gud og det jødiske folk, beskrevet i Mosebøkene.

bønn

Bønner, velsignelser og takksigelser er en viktig del av jøders religiøse liv. Bønnene springer ut av en oppfatning om at mennesket kan kommunisere med guddommen, både som enkeltmenneske og som fellesskap.

davidsstjerne

menora

kipa

tefillin

mezuza

tallit

brit mila

Brit mila er en betegnelse på fjerning av forhuden på penis (omskjæring) på jødiske gutter. Denne handlingen markerer innlemmelse i pakten, som ifølge 1 Mosebok 17,10–12 ble inngått mellom Gud og Abraham og alle hans etterkommere. Gutten blir velsignet og får også sitt navn i forbindelse med sin brit mila. Menn som konverterer til ortodoks og konservativ jødedom gjennomgår også brit mila.

bar mitzva

Bar mitzva er betegnelsen på en jødisk gutt som etter å ha fylt 13 år, pluss en dag, blir et fullverdig medlem av det jødiske fellesskapet. Med dette har han fått alle religiøse rettigheter, som å telles med i en bønnegruppe (minyan) og å lese fra Tora-rullene under gudstjenesten, og han er nå også underlagt alle de religiøse forpliktelsene i henhold til den jødiske religiøse loven, halakha.

bat mitzva

Bat mitzva er ifølge jødisk tradisjon betegnelsen på en jødisk jente som har fylt 12 år, og som regnes som voksen i religiøs sammenheng. Det betyr at hun fra nå av er ansvarlig for å overholde de religiøse forpliktelsene (mitzvot) som er pålagt jenter og kvinner. Bat mitzva brukes også som navn på seremonien og festen som holdes i forbindelse med denne anledningen.

bat hayil

Bat haylil er en nyere religiøs overgangsrite for ortodokse jødiske jenter. Festen oppsto som et supplement til bat mitzva-feiringen, men feires ikke innenfor alle ortodokse og tradisjonelle menigheter.

Tekster

den jødiske kalenderen

Jødedommen har utviklet en egen tidsregning. Den som brukes i dag ble endelig fastsatt på 300–tallet evt. Verdens alder angis i den jødiske kalenderen som antall år fra skapelsen. Dette er en flere tusen år gammel tradisjon. Bibeltekstene gir ingen nøyaktige tidsangivelser, og de tidlige rabbinerne brukte derfor Mosebøkenes genealogier til å beregne at skapelsen skal ha funnet sted høsten 3761 før vår tidsregning.

sabbat

Sabbat er i jødisk tradisjon den siste av ukens dager, forbeholdt hvile og gudstjeneste. Overholdelsen er påbudt i 2. Mosebok 20,8–11 og 5. Mosebok 5,12–15 (4. bud i jødisk tradisjon) og er derfor jødedommens viktigste helligdag. Dagen skal minne om skapelsen, om utvandringen fra Egypt og om Sinai-pakten. Mennesker og dyr skal avstå fra alt arbeide i denne tiden.

pesach

Pesach er en jødisk fest. Den har sin bakgrunn i fortellingene om hvordan israelittene, ved Guds (JHVHs) hjelp, ble frigjort fra et liv som slaver i Egypt og ble et fritt jødisk folk. Beretningene om disse hendelsene finnes i 2. Mosebok i Det gamle testamentet og Tanakh.

seder

Seder er festmåltidet som innleder den jødiske festen pesach. Navnet seder (orden) viser at det dreier seg om et fastlagt ritual. En seder begynner med at det leses en velsignelse over vinen (kiddush) og fortsetter med lesing fra boken Haggada, som forteller om hvordan israelittene, med Guds hjelp, unnslapp fra slavetilværelsen i Egypt (2. Mosebok). I løpet av denne delen av sederen inntas det mange forskjellige symbolske retter.

løvhyttefesten

Løvhyttefesten, eller sukkot, er en jødisk høstfest som begynner den 15. tishrei. Sukkot varer i syv dager, men den avsluttes med ytterligere to helligdager som kalles shemeni azeret (forsamlingens åttende dag), som er nevnt i 3. Mosebok 23,36, og simhat Tora (gleden over Loven).

rosh hashana

Rosh hashana er jødisk nyttår, som begynner 1. tishrei (september–oktober), og varer i to dager, også i Israel. Dagen markerer begynnelsen på et nytt kalenderår.

forsoningsdagen

Forsoningsdagen er den helligste og mest alvorstunge dagen i det jødiske religiøse året. Dagen blir overholdt som et bots- og fastedag, der alt ikke livsnødvendig arbeid må unngås. Den kalles også jom kippur. Overholdelse av jom kippur er påbudt i henhold til Toraen (tredje Mosebok kapittel 23, vers 26–32 og kapittel 25, vers 9), og dette er den eneste av de jødiske religiøse fastedagene som også overholdes når den faller på en sabbat.

hanukka

Hanukka er en jødisk lysfest som feires i åtte dager til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem i år 165 eller 164 fvt. På norsk kalles hanukka derfor også for tempelvigselsfest.

shavuot

Shavuot er en jødisk høytid som kommer den 6. sivan, femti dager etter pesach. Shavuot er en av de tre gamle pilegrimsfestene og markerer slutten på bygginnhøstningen, begynnelsen på hveteinnhøstningen (2. Mosebok 34,22) og modningen av årets nye frukter. Shavuot varer én dag i Israel og blant reformjøder, og to dager for ortodokse og konservative jøder som lever i andre land.

tempelet i Jerusalem

Det har vært tre ulike israelittiske/jødiske templer i Jerusalem, reist over et tidsrom på nesten tusen år. Det tredje tempelet var en totalombygging av det andre tempelet. I religiøs sammenheng er det derfor vanlig å snakke om at det var to templer.

Det gamle Israel

Det gamle Israel er en vanlig betegnelse på hele området som var bebodd av israelitter i bibelsk tid. Det samme området blir også kalt det sørlige Kanaan. Det gamle Israels utstrekning varierte gjennom tidene. Hvilken tidsepoke man inkluderer, varierer også. Det er vanlig å regne fra cirka 1200 fvt. til rundt 300-tallet fvt. Men for å få en sammenheng i israelittenes (jødenes) historie regner man også ofte helt frem til romernes ødeleggelse av tempelet i Jerusalem i år 70 evt. eller til etter Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt.

jødenes tidlige historie

Ifølge jødisk tradisjon kan det jødiske folkets historie følges tilbake til patriarken Abraham. Jøder regner Abraham, hans kone Sara, deres barn og barnebarn som det jødiske folkets forfedre og formødre. Denne tradisjonen er basert på fortellingene i Mosebøkene i Det gamle testamentet og Tanakh.

ortodoks jødedom

Ortodoks jødedom er en moderne betegnelse for de former for jødedom, hvis praksis ligger nærmest den tradisjonelle rabbinske jødedommen. Denne fikk sin form etter at tempelet i Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 evt. og var nesten enerådende frem til opplysningstiden på 1700-tallet. Dens røtter kan likevel føres tilbake til Mosebøkene.

rabbinsk jødedom

Rabbinsk jødedom er betegnelsen på den jødedommen som fikk sin form i århundrene etter at tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., og jødene mistet sitt religiøse og kulturelle sentrum. Det var de tidlige rabbinerne som ledet arbeidet med å tilpasse og utvikle lover, bønner og ritualer slik at det skulle være mulig å leve et hellig jødisk liv, overalt og til alle tider, også uten tempel og eget land. Det ble deres form for jødedom som etter hvert fikk størst gjennomslagskraft i hele den jødiske verden.

konservativ jødedom

Konservativ jødedom er en nyere, ikke-ortodoks retning innen jødedommen. Bevegelsen oppsto i Tyskland på midten av 1800-tallet, som en motvekt til den spirende reformjødedommen. Retningens rabbinere ønsket å forene gammel tradisjon med moderne ideer og tilpasning til storsamfunnet. Etter hvert fikk den derfor betegnelsen konservativ jødedom, der valget av begrepet «konservativ» var relatert til den mer radikale reformjødedommen, ikke til tradisjonell rabbinsk jødedom.

reformjødedom

Reformjødedom er en nyere retning innen jødedommen, som oppsto i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og ble videreutviklet i USA, der rundt 40 prosent av praktiserende jøder i dag tilhører denne retningen. Det finnes også reformjødiske menigheter i mange andre land, som Australia og New Zealand, Frankrike, Tyskland, Nederland, Sveits, Sverige og Israel. I Storbritannia kalles den tilsvarende formen oftest for liberaljødedom. I praksis er det liten forskjell mellom disse retningene.

rekonstruksjonisme

Rekonstruksjonisme er betegnelsen på en nyere jødisk retning med opprinnelse i USA i første del av 1900-tallet. Bevegelsen ble startet av Mordechai Kaplan (1881–1963), som opprinnelig var aktiv innen utviklingen av den amerikanske konservative jødiske retningen, der han tjente som rabbiner i flere tiår. Kaplans grunnprinsipp var at jødedommen måtte betraktes som det jødiske folkets kultur og tradisjon, og at den derfor måtte gjennomgå endringer for å kunne overleve i vår tid.

hasidisme

Hasidisme er en jødisk folkelig mystisk vekkelsesbevegelse som oppstod i Øst-Europa i andre halvdel av 1700-tallet.

Det Mosaiske Trossamfund

Det Mosaiske Trossamfund (Oslo) er den offisielle betegnelsen på den jødiske menigheten i Oslo og det viktigste senteret for det jødiske religiøse liv i Norge. Det Mosaiske Trossamfund i Oslo (DMT) ble etablert 1892 og har cirka 750 medlemmer (2018). Den jødiske menigheten i Trondheim heter Det Mosaiske Trossamfunn. De to menighetene fungerer som selvstendige enheter.

rabbi

Hillel

Hillel var den fremste fariseiske leder og religiøse lærer fra Herodes den stores tid. Hillel ble født i Mesopotamia, i jødisk tradisjon kalt Babylonia, cirka 70 fvt., og døde i Eretz Israel cirka 10 evt. Han omtales derfor også som Hillel babylonieren, for å skille ham fra flere senere rabbinere med samme navn. Ifølge jødisk tradisjon skal Hillel ha nedstammet fra kong Davids slekt, noe som ga høy tillit.

Shammai

Shammai var en av de to viktigste jødiske religiøse lederne i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. Shammai var visepresident (av beit din) i det jødiske sanhedrin, mens hans kollega av Hillel var lederen.

Akiva ben Josef

Akiva ben Josef var en rabbiner som virket i Judea, i Eretz Israel i tiden etter det jødiske tempelets fall. Rabbi Akiva innførte og videreutviklet det systematiske studiet av jødisk lov, halakha, og de metodene som ligger til grunn for utformingen og ordningen av jødedommens andre hellige skrift, Mishna. Han er også kjent for å ha inkorporert tidens mystiske tankestrømninger i sin undervisning. Rabbi Akiva regnes som en av den gruppen lærde som kalles tannaim, og er en kjent skikkelse for de aller fleste jøder.

Moses Maimonides

Moses Maimonides var den mest betydningsfulle jødiske filosof, rettslærde og lege i middelalderen, kjent som Rambam etter akronymet for rabbi Moses ben Maimon. Maimonides var født i Córdoba, i det muslimske Spania, rundt 1135.

Rashi

Rashi, jødisk bibelkommentator og talmudlærd. Navnet Rashi er et akronym for rabbi Shlomo ben Jitzhak. Hans akademi, jeshiva, i Troyes i Frankrike ble et europeisk sentrum for studier av den jødiske loven, halakha.

kong David

Kong David er den mest kjente av de mange kongene som regjerte i Det gamle Israel. Ifølge tradisjonen var han også grunnleggeren av en kongeslekt som regjerte i Judariket i rundt 400 år. Den eneste kilden vi har til hans liv og virke er tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh, nærmere bestemt første og andre Samuelsbok, første Kongebok og første og andre Krønikebok. Han er ikke nevnt i de omliggende landenes tekster. Moderne forskere er noe uenige om hans nøyaktige regjeringstid. En vanlig tidsangivelse er cirka 1010–970 eller 1005–969 fvt.

Salomo

Salomo var den den tredje av Det gamle Israels konger. Han var sønn av kong David og Batseba. Salomo regjerte trolig fra cirka 970–931 fvt., og hans regjeringstid skal ha vært preget av fred og økonomisk fremgang. Etter Salomos død ble landet delt i to selvstendige riker: Judariket med hovedstaden Jerusalem i sør og Israel som også ble kalt Efraim eller Samaria, i nord.

Temaside Jødedom

Hovedartikler

Hellige skrifter

Bibelske personer og skikkelser

Religiøst liv

Rituelle gjenstander

Overgangsritualer

Tekster

Høytidsdager

Historie

Retninger

Trossamfunn

Religiøse ledere

Viktige personer