Røyskatt er en art i mårfamilien. Den er norges mest utbredte rovpattedyr, men finnes ikke på Svalbard. Den er en ivrig jeger av smågnagere.
Beskrivelse
Røyskatten har lang kropp med korte ben, som er typisk for dyr i mårfamilien. Kroppslengden varierer fra 17 til 33 centimeter. Den lange kraftige halsen fører til et lite hode med spiss snute, avrundede ører og lange værhår. Halens lengde er litt over en tredel av kroppslengen. Størrelsen til røyskatten varierer mye mellom ulike deler av utbredelsesområdet. Hannene er generelt større enn hunnene og kan veie i overkant av 115 gram.
Pels
Pelsen til røyskatten er kort, tykk og bløt. Den er brun på ryggen og hvit til gulhvit på buken. I nordlige områder er vinterpelsen helt hvit bortsett fra den sorte halespissen. Vinterpelsen er kjent som hermelin og ble tidligere brukt til fôr i herskapelige kapper.
Røyskatten kan forveksles med et annet medlem av røyskattslekten, snømus, men denne arten er mindre og har kortere hale uten svart spiss.
Levevis
Røyskatt kan finnes mange i ulike naturtyper, gjerne i kantsoner mellom skog og barmark, langs elveleier og i fjellandskap opp til 3000 meter over havet. I Norge forekommer den i nesten alle naturtyper fra kysten til høyfjellet. Røyskatten er avhengig av gjemmeplasser, som i ur og røyser og kan også trekke inn i hus og hytter. Den er god til både å svømme og klatre.
Bestandsvingninger i nordlige områder
Røyskatten trives best der det er stor tetthet av smågnagere som markmus, lemen og jordrotter. I områder med store svigninger i gnagerbestandene vil også antallet røyskatter varier mye fra år til år. I smågnagerår vil kullene av unger som vokser opp være større. Dette fenomenet er typisk for de nordlige delene av utbredelsesområdet, som Norge.
Selvom røyskatten er spesialisert til å fange smågnagere kan dietten også bestå av blant annet meitemark, insekter, egg, fugler, frosker og bær ved behov.
Røyskatten jakter hovedsaklig om natten. Om vinteren kan den jakte smågnagere i deres ganger under snøen. Den fanger gjerne mer enn den trenger for å lagre til trangere tider. Røyskatten kan selv bli spist av større rovdyr som rødrev, mår og rovfugler. I år med lite gnagere er det mange røyskatter som dør av sult.
Forplanting
Røyskatten lager hi i hulrom i røtter, trestammer, steinrøyser, fjellsprekker eller under bakken. De fôrer ynglebolene med blader, pels og fjær. Både hannene og hunnene kan pare seg med flere maker. Paringstiden er på våren og hunnen føder et kull i året. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen er 6 unger, men dette varierer mye avhengig av tilgangen på mat. Ungene er veldig små og hjelpeløse når de blir født, men vokser raskt og blir uavhengige av moren i løpet av omtrent åtte uker.
Forlenget drektighet
I Norge foregår paringstiden i mai-juni mens ungene fødes i februar-mars. Selve drektighetstiden er imidlertid bare ca 30 dager lang. Dette er mulig fordi det befruktede egget ikke fester seg til livmorveggen før fosterutviklingen skal begynne, såkalt forsinket implantasjon. Hunnene parer seg allerede i sitt første leveår, mens hannene venter til neste vår. Vanlig levealder for røyskatter i naturen er ett til to år.
Leveområder og kommunikasjon
Voksne røyskatter lever for det meste alene, men hunner og hanner kan ha overlappende leveområder. Størrelsen på territoriene avgjøres av tilgangen på mat. De kan være langt større i dårlige enn i gode tider. Grensene mellom territorier markeres med lukt fra urin, ekskrementer og sekreter fra analkjertler. Lukt er den viktigste formen for kommunikasjon hos røyskatter, men de bruker også lyder som knurring og hvesing samt kroppspråk.
Utbredelse
Røyskatten har en stort sett sammenhengende sirkumpolar utbredelse på fastlandet i Eurasia og Nord-Amerika. I Japan forekommer den i høyfjellet. Arten er også innført til New Zealand, hvor den er blitt en trussel mot truede dyrearter. I Europa finnes røyskatt sør til Portugal, men den finnes ikke på øyene i Middelhavet. I Norge finnes røyskatt over hele landet bortsett fra Svalbard. Arten er regnet som livskraftig både på den norske rødlisten og på den til den internasjonale naturverunionen, IUCN. I noen deler av det sørlige utbredelsesområdet, som på den Iberiske halvøy er bestanden i nedgang fordi jordrottene den lever av forsvinner.