Thukydid var en gresk historiker og general fra Athen. Han forfattet historieverket vi i dag kaller Peloponneserkrigen.
Liv
En velstående familie
Thukydid ble trolig født inn i en velstående athensk familie. Faren hadde, i likhet med andre stormenn, store eiendommer utenfor Athen. Thukydid arvet farens eiendommer i Thrakia, noe som gjorde det mulig for ham å vie sitt liv til historieskrivning etter at han ble landsforvist av athenerne.
Pesten
Han ble selv smittet av den store athenske byllepesten i 430 fvt., men overlevde. Hans beskrivelser av denne byllepesten, som drepte kanskje 25 prosent av befolkningen, er blant de mest levende passasjene i hans store verk, og har vært av stor interesse også for medisinere i ettertid. Han beskriver ikke bare sykdommens forskjellige stadier, men også det moralske sammenbruddet i Athen under trykket av så mange dødsfall og frykten for smitte.
Generalen
Han ble i 424 fvt. valgt av folkeforsamlingen til en av de ti strategene, altså generalene. Man vet ikke, men kan gå ut i fra at han hadde hatt flere verv av mindre betydning tidligere, og dessuten en av de valgte postene som lavere offiserer. Han må ha vist seg som en dyktig soldat og militær leder før han ble valgt til strateg, og gjennom deltakelse i statens institusjoner fått direkte erfaring med hvordan det athenske demokratiet fungerte.
Som strateg ble han gitt kommandoen over flåten i den nordlige delen av Egeerhavet. Det var i den greske verden vanlig å plassere generaler og ambassadører i områder de hadde god kjennskap til, og sosiale nettverk, slik at de lettere kunne få oversikt over situasjonen. Muligens ble Thukydid plassert her nettopp på grunn av sin forbindelse med Thrakia. Da han ikke klarte å forhindre den spartanske generalen Brasidas, å innta den strategisk viktige byen Amphipolis i Makedonia, ble han tilbakekalt til Athen. Her ble han stilt for retten og dømt til tyve års landsforvisning.
Eksil
Under sin landsforvisning reiste Thukydid fritt omkring i store deler av den greske verden. Han fikk dermed et bredere perspektiv på krigen, også fra motstandernes synspunkt. Han gjengir beslutninger i stor detalj, og inkluderer en rekke taler. Det er imidlertid ikke klart hvor han fikk sin informasjon fra, og det er åpenbart at han ikke selv har vært vitne til forhandlinger mellom stater og diskusjoner i folkeforsamlinger. Likevel kan vi gå ut i fra at hans reisevirksomhet, innhenting av kilder og samtaler med informanter utgjorde en betydelig del av hans virksomhet før han ble tillatt å returnere til Athen i 404 fvt.
Verket
«Arkeologien»
Thukydid begynner sin historie med en kort gjennomgang av forhistorien, det moderne forskere gjerne kaller «arkeologien» i hans tekst. Han trekker linjene tilbake til den mytiske Trojanerkrigen, kong Minos av Kretas sjøherredømme, og Athens grunnlegger Theseus, som frigjorde Athen fra dette sjøherredømmet. Han foretar interessante sammenligninger mellom Athen og Sparta: Når turister en gang i fremtiden besøker Athens og Spartas ruiner, vil de tro at Spartas makt var mye mindre enn den faktisk var, og Athens mye større enn den var. Takket være Thukydids historie kan vi imidlertid korrigere dette bildet.
Pentekonteia
Thukydid gir tiden mellom perserkrigenes slutt i 479 fvt. til Peloponneserkrigens begynnelse i 431 fvt., navnet pentekonteia, «perioden på (nesten) 50 år». Han skildrer her de vekslende alliansene og mindre krigene som danner bakgrunn for hans hovedtese om årsakene til Peloponneserkrigens utbrudd: Athen var blitt for mektig, og det kunne ikke Sparta tåle.
Han insisterer på at det ikke var perserkrigene som var den mest skjellsettende krigen i Hellas' historie, men den peloponnesiske krigen, både i form av varighet, og størrelsen på og mengden av på slagene. Hele det politiske bildet ble knust og en ny virkelighet oppsto etter krigens slutt. Han skrev sitt verk som en gave til ettertiden og utdanning av statsmenn.
Årsakene
Dersom man kan kalle Herodot «historiens far», kan man kalle Thukydid «den kritiske historiens far». Han skilte mellom underliggende og utløsende årsaker til krigen, slik både samfunnsvitere og moderne historikere gjør. De underliggende var for det første rivaliseringen mellom Athen og Sparta, men også interesse-motsetninger mellom Spartas fremste allierte Korinth og Athen. Den gryende uviljen mot Athens herredømme blant medlemmene i det Deliske Forbundet, som i virkeligheten var blitt et Athensk imperium, var også en viktig faktor i krigen som fulgte.
De utløsende årsakene var en rekke overtredelser av de to mektige statens interessesfærer, der Perikles, som den ledende statsmannen i Athen, oppildnet athenerne til kamp. Perikles var overbevist om at en krig var uungåelig, og ville starte den mens styrkeforholdet så ut til å være i Athens favør. Dette ser også ut til å ha vært Thukydids standpunkt, og grunnene til at det ender dårlig for Athen, er at athenerne etter hans død, ledet av mindre gode statsmenn, ikke fulgte hans strategi.
Metode
Thukydids historieverk er i åtte bøker. Det fører skildringen frem til 411/410 og er åpenbart uavsluttet. Med en strengt politisk samtidshistorie setter han en ny standard for kritisk historieskrivning. I indirekte polemikk mot Herodot utelukker han det mytiske og anekdotiske som uvedkommende, legger vekt på nøyaktighet i kronologi og i fremstillingen av de faktiske hendelser og han etterprøver sine kilder.
Den peloponnesiske krig har for Thukydid en allmenn gyldighet; han søker å avdekke de generelle kreftene og lovene i det historiske forløpet og å holde disse ut fra de uberegnelige og irrasjonelle faktorene. Thukydid er beslektet med samtidens rasjonalisme (sofistikken, medisinen). Han kan karakteriseres som en illusjonsløs, men ikke normløs analytiker.
Et viktig element i hans årsaksforklaringer er intensjonsforklaringer, og disse intensjonene er formulert gjennom en førtitalls taler. Dette er ikke bare et stilistisk trekk, påvirket av utviklingen av retorikken i samtiden og at hans verk var ment å leses opp, men også et metodisk grep. Han skriver selv at noen av disse talene har han selv hørt eller fått gjenfortalt, mens andre har han konstruert ut i fra hva han mente aktørene ville ha sagt i situasjon.
Dessverre skiller han ikke mellom hvilke taler han har kilder på, og hvilke han selv har diktet opp. Dette er et felles sjangertrekk med all historieskrivning i antikken. I Thukydids tilfelle er det ikke bare snakk om pynt og underholdning, men en måte å fremstille årsakssammenhenger på. Gjennom talene formulerer han hva som sannsynligvis var aktørenes begrunnelser for sine handlinger, deres materielle interesser og intensjoner. Dette er altså den antikke varianten av moderne historikere og samfunnsviteres sannsynlighets-betraktninger.
Et annet viktig element i hans årsaksforklaringer er de mange diskusjonene om masse-psykologi, og forholdet mellom individer, grupper og det samlede folket. Det er ingen tvil om at han forakter de athenske massene, men hans forsøk på å forklare hvorfor de handler som de gjør, har likevel stor interesse. Han er kanskje ikke alltid like objektiv, men hans nøkterne beskrivelse av slaget om Amphipolis, hvor han selv var generalen som tapte, vitner om et ønske om å være mest mulig objektiv.
Man kan også si at Thukydid er påvirket av samtidens tragedie-diktning. Verket er bygget opp som en klassisk tragedie, hvor de underliggende årsakene fungerer som spådommen om Athens fall som supermakt og spiller rollen som en skjebnebestemt konflikt. På grunn av athenernes overmot, hybris på gresk, velger de galt ved hver eneste korsvei. Dette fører til undergang og forferdelse med Spartas endelige seier i 404 fvt.
Thukydids verk er oversatt til norsk av Henning Mørland (2 bind, 1962). De er fritt digitalt tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Grant, M. 1995. Greek and Roman historians: Information and misinformation. London: Routledge.
- Hornblower, S., Spawforth, A. & Eidinow, E. (red.) 2012. The Oxford Classical dictionary. Oxford: Oxford University Press.