Thukydid

Thukydid ble trolig født inn i en velstående athensk familie. Faren hadde, i likhet med andre stormenn, store eiendommer utenfor Athen. Thukydid arvet farens eiendommer i Thrakia. Dette gjorde det mulig for ham å vie sitt liv til historieskrivning etter at han ble landsforvist av athenerne.

Thukydid ble selv smittet av den store athenske byllepesten i 430 fvt., men overlevde. Beskrivelsene av byllepesten, som trolig drepte 25 prosent av befolkningen, er blant de mest levende passasjene i hans store verk. Det har vært av stor interesse også for medisinere i ettertid. Thukydid beskriver ikke bare sykdommens forskjellige stadier, men også det moralske sammenbruddet i Athen under trykket av så mange dødsfall og frykten for smitte.

Thukydid ble i 424 fvt. valgt av folkeforsamlingen til vervet som en av Athens ti strateger, eller generaler. Man vet ikke, men kan gå ut fra at Thukydid tidligere hadde hatt flere mindre betydningsfulle verv, og dessuten hadde holdt en av de valgte postene som lavere offiser. Thukydid må ha vært en dyktig soldat og militær leder før han ble valgt til strateg, og gjennom deltakelse i statens institusjoner fått direkte erfaring med hvordan det athenske demokratiet fungerte.

Som strateg fikk Thukydid kommandoen over flåten i den nordlige delen av Egeerhavet. I den antikke greske verden var det vanlig å plassere generaler og ambassadører i områder hvor de hadde god kjennskap og sosiale nettverk. Slik kunne de lettere få oversikt over situasjonen. Muligens ble Thukydid plassert der nettopp på grunn av sin forbindelse med Thrakia. Da han ikke klarte å forhindre at den spartanske generalen Brasidas inntok den strategisk viktige byen Amphipolis i Makedonia, ble han tilbakekalt til Athen. Her ble han stilt for retten og dømt til 20 års landsforvisning.

Under sin landsforvisning reiste Thukydid fritt omkring i store deler av den greske verden. Han fikk dermed et bredere perspektiv på krigen, også fra motstandernes synspunkt.

I sine verk gjengir han beslutninger i stor detalj, og inkluderer en rekke taler. Det er imidlertid ikke klart hvor han fikk sin informasjon fra, og det er åpenbart at han ikke selv har vært vitne til forhandlinger mellom stater og diskusjoner i folkeforsamlinger. Likevel kan vi gå ut fra at hans reiser, innhenting av kilder og samtaler med informanter utgjorde en betydelig del av hans virksomhet før han i 404 fvt. fikk tillatelse til å returnere til Athen.

Thukydid begynner historieverket Peloponneserkrigen med en kort gjennomgang av forhistorien. Dette kaller moderne forskere gjerne «arkeologien» i hans tekst. Han trekker linjene tilbake til den mytiske Trojanerkrigen, kong Minos av Kretas sjøherredømme, og Athens grunnlegger Theseus, som frigjorde Athen fra dette sjøherredømmet.

Thukydid foretar interessante sammenligninger mellom Athen og Sparta som forteller mye om bystatenes makt. Når man ser på ruinene fra Sparta og Athen i dag kan man tro at Spartas makt var mindre, ettersom byens ruiner også viser at den var mindre i omfang. Takket være Thukydids historie kan vi imidlertid korrigere dette bildet.

Thukydid kaller tiden mellom perserkrigenes slutt i 479 fvt. til Peloponneserkrigens begynnelse i 431 fvt. for pentekonteia. Det betyr «perioden på (nesten) 50 år». I denne perioden skildrer han de vekslende alliansene og mindre krigene som danner bakgrunnen for hans hovedtese om årsakene til Peloponneserkrigens utbrudd: Athen var blitt for mektig, og det kunne ikke Sparta tåle.

Thukydid insisterer på at det var den den peloponnesiske krigen, og ikke perserkrigene, som var den mest skjellsettende krigen i Hellas' historie. Dette på grunn av krigens varighet, samt det store antallet og størrelsen på slagene. Krigen ødela og endret de politiske maktforholdene mellom bystatene som gjorde at en helt ny virkelighet oppsto etter krigens slutt. Thukydid skrev sitt verk som en gave til ettertiden og til utdanning av statsmenn.

Thukydid forklarer at de underliggende årsakene til krigen for det første var rivaliseringen mellom Athen og Sparta, men også interessemotsetninger mellom Spartas fremste allierte Korinth og Athen. Den gryende uviljen mot Athens herredømme blant medlemmene i Det deliske forbundet, som i virkeligheten var blitt et Athensk imperium, var også en viktig faktor i krigen som fulgte.

De utløsende årsakene var en rekke overtredelser av de to mektige statenes interessesfærer. Perikles, som var den ledende statsmannen i Athen, oppildnet athenerne til kamp. Han var overbevist om at en krig var uunngåelig, og ville starte den mens styrkeforholdet så ut til å være i Athens favør. Dette ser også ut til å ha vært Thukydids standpunkt. Han forklarer at grunnene til at det ender dårlig for Athen, er at athenerne etter Perikles død ble ledet av mindre dyktige statsmenn som ikke fulgte hans strategi.

Dersom man kan kalle Herodot «historiens far», kan man kalle Thukydid «den kritiske historiens far». Han skilte mellom underliggende og utløsende årsaker til krigen, slik både samfunnsvitere og moderne historikere gjør.

Thukydids historieverk er i åtte bøker. Det fører skildringen frem til 411/410 fvt. og er åpenbart uavsluttet. Med en streng politisk samtidshistorie setter han en ny standard for kritisk historieskrivning. I indirekte polemikk mot Herodot utelukker han det mytiske og anekdotiske som uvedkommende. Han legger vekt på nøyaktighet i kronologi og i fremstillingen av de faktiske hendelser. I tillegg etterprøver han sine kilder.

Thukydid er beslektet med samtidens rasjonalisme (sofistikken, medisinen). Han kan karakteriseres som en illusjonsløs, men ikke normløs analytiker. Gjennom sitt verk og undersøkelse av Den peloponnesiske krig søker Thukydid en allmenn gyldighet. Han vil avdekke de generelle kreftene og lovene i det historiske forløpet, for å skille disse ut fra de uberegnelige og irrasjonelle faktorene.

Et viktig element i hans årsaksforklaringer er intensjonsforklaringer, og disse intensjonene er formulert gjennom rundt 40 taler. Dette er ikke bare et stilistisk trekk, påvirket av utviklingen av retorikken i samtiden og at hans verk var ment å leses opp, men også et metodisk grep. Han skriver at noen av disse talene har han selv hørt eller fått gjenfortalt, mens andre har han konstruert ut fra hva han mente aktørene ville ha sagt i situasjonen.

Dessverre skiller han ikke mellom hvilke taler han har kilder på, og hvilke han selv har diktet opp. Dette er et felles sjangertrekk med all historieskrivning i antikken. I Thukydids tilfelle er det ikke bare snakk om pynt og underholdning, men en måte å fremstille årsakssammenhenger på. Gjennom talene formulerer han hva som sannsynligvis var aktørenes begrunnelser for sine handlinger, deres materielle interesser og intensjoner. Dette er altså den antikke varianten av moderne historikere og samfunnsviteres sannsynlighetsbetraktninger.

Et annet viktig element i hans årsaksforklaringer er de mange diskusjonene om massepsykologi og forholdet mellom individer, grupper og det samlede folket. Det er ingen tvil om at Thukydid forakter de athenske massene, men hans forsøk på å forklare hvorfor de handler som de gjør, har likevel stor interesse. Selv om hans forklaringer kan være farget, vitner Thukydids nøkterne beskrivelse av slaget om Amphipolis, hvor han selv var generalen som tapte, om et ønske om å være mest mulig objektiv.

Man kan også si at Thukydid er påvirket av samtidens tragediediktning. Verket er bygget opp som en klassisk tragedie, hvor de underliggende årsakene fungerer som spådommen om Athens fall som supermakt og spiller rollen som en skjebnebestemt konflikt. På grunn av athenernes overmot, hybris på gresk, velger de galt ved hver eneste korsvei. Dette fører til undergang og forferdelse med Spartas endelige seier i 404 fvt.

Historieskriveren Xenofons historiske hovedverk Hellenika (Hellas' historie), fortsetter fra 411 fvt. der Thukydids historieverk avsluttes.

Thukydids verk er oversatt til norsk av Henning Mørland (to bind fra 1962). De er fritt digitalt tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket.