Colombias historie etter 2000

Tidlig på 2000-tallet levde nesten halve befolkningen fortsatt under fattigdomsgrensen, og korrupsjon utgjorde stadig et problem. En rapport fra 2002 viste at over to millioner hadde status som interne flyktninger, de fleste i slumområder, mens 1,2 millioner hadde emigrert til utlandet.

Men økonomien fikk et oppsving og den årlige vekstraten økte til sju prosent i 2007. Arbeidsledigheten og inflasjonen var på jevn retur. Kaffeproduksjon, blomstereksport og tekstilindustri dannet de fremste vekstfaktorene, sammen med finans og eiendomsutvikling.

Høsten 2003 innledet det høyreorienterte paramilitære AUC det som var ment å bli en avvæpning og demobilisering av sine 33 000 soldater innen 2005. Prosessen ble institusjonalisert i 2005 med Lov 975 av 2005 og er kjent som «Rettferdighet og fred»-prosessen. På dette tidspunkt hadde FARC og ELN styrker på over 20 000, inkludert tusenvis av barnesoldater.

President Uribe arbeidet på to fronter for å gjøre slutt på krigen i Colombia: På den ene siden ga han insentiver til demobilisering av væpnede grupper gjennom «Rettferdighet og fred»-prosessen, på den andre ble de militære angrepene på FARC-geriljaen intensivert. Denne til dels motstridende strategien kan sees som et resultat av at Uribe vurderte FARC-geriljaen som en terrororganisasjon, ikke som en politisk aktør. Etter Uribes syn var en militær seier over geriljaen den eneste mulige løsningen på konflikten.

«Rettferdighet og fred»-prosessen ble forlenget i 2012. Prosessen omfatter medlemmene av alle ulovlig væpnede grupper som er aktive i Colombia. Den gir betinget amnesti og kortere fengselsstraff i bytte mot tilståelse av overgrep, frivillig avvæpning og demobilisering, og oppreisning til ofrene. Demobiliserte som ikke hadde begått grove menneskerettighetsbrudd ble gitt betinget amnesti, samt at de inngikk i en reintegreringsprosess. De demobiliserte som hadde begått menneskerettighetsbrudd gikk inn i en særskilt rettsprosess som startet med offentlige tilståelser (kjent som «versiones libres»). Fengselsstraffene for de som ble funnet skyldige av «Rettferdighet og fred»-domstolen var fra minimum fem år til maksimum åtte år. I tillegg ble det opprettet en kommisjon for oppreisning og forsoning, og en arbeidsgruppe som arbeidet med det historiske minnet fra borgerkrigen.

«Rettferdighet og fred»-prosessen bruker virkemidler fra overgangsjustis, en tilnærming som brukes av land som tidligere har hatt et autoritært styre eller væpnet konflikt, for å håndtere overgrep begått i fortiden. Tilnærmingen ble senere også tatt i bruk under fredsprosessen med FARC.

Det var i første omgang de paramilitære styrkene under AUC som demobiliserte kollektivt. Ifølge offisielle tall demobiliserte over 60 000 personer fra væpnede grupper i perioden 2003–2016. Over 31 000 av disse var paramilitære som demobiliserte kollektivt frem til 2006, resten har demobilisert på individuell basis. Av de demobiliserte har rundt 5000 inngått i den særskilte rettsprosessen, cirka 4400 med tidligere tilhørighet til paramilitære organisasjoner. Flesteparten av de som demobiliserte individuelt tilhørte FARC-geriljaen.

Stadig flere av FARCs geriljasoldater og lokale ledere ble arrestert, drept eller overga seg, dels mot løfte om fritt leide mot slutten av 2010-tallet. Oppsmuldringen av FARC skjøt fart da den tidligere presidentkandidaten Íngrid Betancourt, sammen med 14 andre gisler, ble befridd av regjeringssoldater etter over seks års fangenskap. Denne aksjonen styrket president Uribes popularitet og kompromissløse linje overfor geriljaen. I jakten på geriljagrupper førte colombianske militæraksjoner over grensene til en diplomatisk krise i forholdet til nabolandene Ecuador og Venezuela.

Overraskelsen ble stor da han i 2010 fremmet et lovforslag som senere skulle bli kjent som «Ofrenes lov». Lov 1448 om ofrenes rettigheter og tilbakeføring av jord ble godkjent av kongressen i 2011. Med denne loven ble ofrenes rett til rettferdighet, sannhet og oppreisning satt på den politiske dagsorden i Colombia.

Ofrenes rettigheter var en del av «Rettferdighet og fred»-prosessen, men arbeidet med oppreisning gikk sakte. Millioner av mennesker hadde blitt fordrevet fra sine hjem, uten mulighet for å returnere eller få tilbake jord og eiendom. «Ofrenes lov» tok tak i denne situasjonen og etablerte et landsomfattende oppreisningsprogram. Et nasjonalt register for ofre ble opprettet i 2012. Over åtte millioner personer er blitt registrert som ofre av Colombias borgerkrig. Samme år ble et omfattende program for tilbakeføring av jord og eiendom opprettet. Målet med programmet var å støtte de som måtte flykte på grunn av voldshandlinger, og gi dem tilbake formell eiendomsrett i området de flyktet fra.

I august 2012 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av Norge og Cuba, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger (Acuerdo Marco). Dette var ikke første gang Norge deltok i fredsinitiativer i Colombia, men forsøkene på fredsforhandlinger på 1990- og 2000-tallet førte ikke frem.

Den offisielle starten på forhandlingene var i Oslo og Hurdal i oktober 2012, mens hovedforhandlingene foregikk i Havanna på Cuba fra november 2012 til august 2016. Rammeavtalen inkluderte seks punkter, som ble fremforhandlet som delavtaler og presentert på ulike tidspunkter.

Forhandlingsdelegasjonene ble ledet av Humberto de la Calle for den colombianske regjeringen og Rodrigo Londoño (kjent som Timoleón Jiménez eller Timochenko) for FARC. Regjeringsdelegasjonen inkluderte tiltrodde politikere og representanter fra det militære, mens FARC stilte med hovedgeriljalederne. Diplomaten Dag Nylander ledet det norske arbeidet med fredsprosessen.

Til tross for at fredsforhandlingene i Havanna foregikk bak lukkede dører, var prosessen kjennetegnet av inkludering og åpenhet. Forhandlingspartene hadde et støtteapparat bestående av FNs utviklingsprogram (UNDP), det nasjonale universitetet og den katolske kirke som bidro med faglig bistand og koordinering av støtteaktiviteter på oppdrag fra forhandlingspartene. I forbindelse med apunktet om ofrenes rettigheter ble det organisert diskusjonsfora og arrangementer i ulike deler av landet for å hente inn ofrenes erfaringer, meninger og forslag. En hjemmeside ble opprettet for å formidle informasjon fortløpende, samt å hente inn forslag fra alle colombianere og sosiale aktører som ønsket å delta. Hele 17 000 innspill ble fremmet via denne kanalen. Fem grupper med representanter for ofrene ble invitert til Havanna høsten 2014 for å gi sitt vitnesbyrd til forhandlingsdelegasjonene.

Engasjementet i og oppslutningen om fredsforhandlingene varierte i løpet av de fire årene de pågikk. Entusiasmen og forventningene dalte noe da noen av punktene tok lenger tid å bli enige om enn andre.

Fredsavtalen mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP ble undertegnet i Cartagena 26. september 2016. Den var et omfattende og detaljert dokument på 297 sider som blant annet inkluderte tekst til lovforslag, mandat for sannhetskommisjonen og tidsplaner for demobilisering.

Regjeringen Santos anså folkelig støtte som den beste forankring for fredsavtalen og innkalte til folkeavstemning 2. oktober 2016. Valget sto mellom «ja» eller «nei» til fredsavtalen, og debatten som oppstod viste stor polarisering i samfunnet omkring en rekke temaer, blant annet demobiliseringsbetingelser, betinget straff for de demobiliserte, landbruksutvikling og kjønnsperspektivet.

Ja-siden var ledet av regjeringen og en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner. Nei-siden var ledet av tidligere president Uribe, som var svært kritisk til forhandlingene med FARC-geriljaen. Med en valgdeltakelse på 37 prosent av de stemmeberettigede, vant Nei-siden med 50,2 prosent over Ja-sidens 49,7 prosent av stemmene. Resultatet av folkeavstemningen ble ansett som et stort tilbakeslag for fredsprosessen.

Tildeling av Nobels fredspris til Juan Manuel Santos i 2016 viste imidlertid internasjonal støtte til fredsavtalen. I lys av folkeavstemningen ble fredsavtalen revidert på flere punkter etter innspill fra en rekke samfunnsaktører. Den endelige avtalen ble undertegnet og godkjent av kongressen i november 2016.

Implementering av fredsavtalen kom relativt raskt i gang, særlig når det gjaldt demobiliseringen av store deler av FARC. Det ble opprettet en rekke programmer for å bistå de demobiliserte i tilbakevending til det sivile liv.

I tråd med delavtalen om politisk deltakelse ble FARC omdannet til et politisk parti og kunne dermed delta i demokratiske valgprosesser. Ved FARCs første kongressvalg i 2018 var oppslutning beskjeden med kun 0,34 prosent av de stemmeberettigede, cirka 50 000 velgere. I kongressperioden 2018–2022 var FARC imidlertid sikret fem representanter i senatet og fem til i representantenes hus som følge av fredsavtalen.

I tråd med delavtalen om ofrenes rettigheter ble en sannhetskommisjon opprettet i 2018 med mandat om å undersøke og oppklare systematiske brudd på menneskerettighetene begått under den mer enn 50 år lange konflikten. Sannhetskommisjonen hadde elleve medlemmer og en tidsramme på tre år. En spesialdomstol, kjent som JEP etter sitt spanske navn (Justicia Especial para la Paz), ble også opprettet som følge av fredsavtalen, med mandat om å føre rettsprosesser mot FARC-medlemmer, sivile, politiet og militære som har begått grove brudd på menneskerettighetene. Domstolen møtte motstand, også fra president Ivan Duque, som var svært kritisk til prinsippene om overgangsjustis som domstolen bygger på.

I mars 2016 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og ELN-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av blant annet Norge og flere latinamerikanske land, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger. Frem til juni 2018 ble det gjennomført fem runder med samtaler i Havanna på Cuba. Regjeringens krav om ensidig våpenhvile har vært et sentralt og vanskelig tema. Regjeringen brøt forhandlingene som følge av et attentat mot en politiskole i Bogotá 17. januar 2019 der 21 mennesker mistet livet, og president Duque krevde utlevering av ELN-ledere som befant seg i Havanna.

Problemene knyttet til produksjon, salg og eksport av narkotika er fortsatt store i Colombia. Mye tyder på at kokainproduksjonen har økt etter fredsavtalen og nye kriminelle organisasjoner opererer i tidligere FARC-kontrollerte områder. Dette utgjør en stor sikkerhetsrisiko for lokalbefolkningen i mange områder. Lokale ledere i grasrotorganisasjoner er spesielt utsatt for trusler og vold.