Dolomittene

Dolomittene omfatter fjellene mellom elvene Adige i vest og øvre Piave i øst og mellom dalene Pustertal i nord og Val Sugana i sør. Dolomittene strekker seg over de fem italienske provinsene Sør-Tyrol, Trentino, Belluno, Udine og Pordenone.

Fjellene består av flere lag med dolomitt og andre mineraler, kalkstein og vulkansk stein, og ved solnedgang får fjellene og dalene en spesiell rosa- og rødfarge. Dette fenomenet beskrives som «enrosadira» (alpeglød), eller «rødming av Dolomittene» og kan oppleves fra Dolomittenes daler: Val Pusteria, Val Badia, Val Gardena, Val di Funes og Alpe di Siusi.

Dolomittene består vesentlig av dolomittstein på et småkupert underlag av permisk porfyr. Berggrunnen er ved erosjon og denudasjon blitt gravd ut i ville, karakteristiske fjellmassiver med bratte vegger og spisse tinder.

Området er gjennomskåret av dype daler som er viktige samferdsels- og turistveier. Eksempler er Fossadalen sørover til elven Adige og Ampezzo-dalen mot sørvest til elven Piave. Dalene er kjent for sine ypperlige fjellbeiter. Det er betydelig turisme i området, blant annet til Cortina d'Ampezzo og Madonna di Campiglio.

Dolomittene har en nasjonalpark på 320 kvadratkilometer som ble etablert i 1993. Parken ligger i den sørlige delen av Belluno-provinsen og omfatter 15 kommuner. Skogen består hovedsakelig av grantrær, edelgran, fjellfuru, bøk, lind, bjørk, og lønn. I tillegg finnes det minst 50 arter av bregner. Av dyreliv er særlig gemsen utbredt. Det finnes også gode bestander av kongeørn og hubro.

Dolomittene er oppkalt etter den franske naturforskeren Déodat de Dolomieu (1750-1801), som var den første til å studere den spesielle bergarten som dominerer i regionen, som fikk navnet dolomitt til hans ære. Det dolomittiske og østlige alpine området var bebodd svært tidlig. Senere ble territoriet påvirket av kelterne, som sannsynligvis var de første til å bosette seg der permanent. Romerne, som erobret området, underla seg de lokale innbyggerne og bosatte seg på flere lokasjoner. Det antas at deler av den romersk-noriske befolkningen etter Vestromerrikets fall søkte tilflukt i de lite bebodde dalene i Dolomittene for å unngå de barbariske invasjonene, og at de dermed ga opphav til ladinerne.

Langobardene trengte inn i Italia via Friuli, krysset og reiste gjennom den delen av Alpene hvor Dolomittene ligger. I de venetianske Dolomittene, ikke langt fra Cividale del Friuli, bygde langobardene, som hadde kommet til Italia, slottet Alboino (i Feltre) på tidligere romerske ruiner. Slottet var en strategisk plassert militær utpost.

Dolomittenes territorium var i lang tid delvis en del av Det hellige romerske riket og delvis av republikken Venezia. Under Habsburgerne ble området en del av grevskapet Tirol. Under Habsburg-monarkiet begynte imidlertid en blomstrende periode: Håndverk utviklet seg betydelig, og området begynte å tiltrekke seg velstående turister fra hele Europa. Mange av dem som besøkte Dolomittene før 1860, var britiske. Blant dem var naturforskeren og fjellklatreren Sir John Ball, som i 1857 besteg en av de store Dolomitt-toppene og innledet en ny epoke, «erobringen av Dolomittene». En annen viktig dolomittisk fjellklatrer og kartlegger i denne tiden var østerrikeren Paul Grohmann.

Den gylne perioden ble brått avbrutt av første verdenskrig i 1914, som rammet Dolomittene hardt. I 1915 okkuperte den italienske hæren Cortina d’Ampezzo og Colle S. Lucia uten motstand, men etter aksjonen mot Col di Lana startet en langsom og utmattende stillingskrig med styrker fra Østerrike-Ungarn. Både italienerne og østerrikerne brukte utallige miner uten at det skjedde nevneverdige bevegelser på fronten. Ingenting vippet krigslykken i noen av landenes favør, ikke engang den beryktede østerrikske straffeekspedisjonen i mai 1916 (Strafexpedition) i Trentino. Mens de mest voldsomste slagene ble utkjempet på Col di Lana, ble den aller vanskeligste perioden vinteren 1916–1917 både på grunn av sulten som rammet soldatene og sivilbefolkningen, og på grunn av de vedvarende snøfallene som forårsaket over 10 000 dødsfall – folk døde enten i snøskred eller av kulde.

Sentralmaktenes Caporetto-offensiv i oktober 1917 sendte italienerne på retrett til elven Piave, og med det var de verste krigshandlingene i Dolomittene over. I oktober 1918 var Østerrike-Ungarn på randen av oppløsning, og italienske styrker rykket frem. 3. november 1918 ble det inngått våpenhvile. I memoarlitteraturen ble krigen i Dolomittene opphøyd til et myte, for eksempel i Giuseppe Ungarettis dikt. I 1918 ble Dolomittenes annektert av Italia.

I tillegg til generell samferdsel er det mye aktivitet i Dolomittene både på sommeren og om vinteren. Fjellmassivets varierte landskap og terreng muliggjør en stor bredde av aktiviteter og naturopplevelser. Noen eksempler på typiske aktiviteter er rafting i Avisio-elven, paragliding i dalen Val di Fassa og fotturer i landskapet og fjellklatring. Noen av de mest berømte motbakkene i sykkelrittet Italia rundt befinner seg også i Dolomittene.

Dolomittene huser flere slott, festninger og kirker som er en viktig del av områdets kulturhistorie. I tillegg finnes det mange fjellstuer langs Dolomittene som tilbyr lokale gastronomiske spesialiteter.

• Italia