Egypt

Egypt strekker seg over et landområde på én million kvadratkilometer. Naturen består i stor grad av ørken, og det store flertallet av innbyggerne er bosatt langs Nilen, i Nildeltaet og langs Suezkanalen nord i landet.

Nilen, Afrikas lengste elv, renner gjennom hele Egypt og ut i Middelhavet. Den deler ørkenplatået som dominerer landet inn i fire naturgeografiske hovedregioner: Vestørkenen, Østørkenen, Nildalen og Nildeltaet, samt Sinaihalvøya.

Egypt tilhører samme dyregeografiske region som Europa og det meste av Asia, men dyrelivet er relativt artsfattig. Plantelivet varierer sterkt mellom ørkenområdene og oasene og områdene rundt Nildeltaet. Egypt har et i hovedsak tørt og varmt ørkenklima med lite nedbør.

I 2015 ble det presentert planer for å bygge en ny, administrativ hovedstad 45 kilometer øst for dagens hovedstad Kairo.

• Les mer om naturgeografi i Egypt, klima i Egypt, dyreliv i Egypt og planteliv i Egypt.

Egypt er den mest folkerike staten i den arabiske verden, og landet har det tredje høyeste folketallet i Afrika. Befolkningen på om lag 100 millioner vokser med nærmere 2,5 prosent (om lag 2,5 millioner mennesker) per år. Egypt er et av Afrikas mest urbaniserte land, og mangel på egnet jordbruksareal medfører en sterk tilflytting, særlig til storbyene Kairo og Alexandria. Arbeidsledigheten er høy, spesielt blant unge. Den har bidratt til politisk misnøye, som blant annet fikk utslag i opprøret i 2011–12. Livsoppholdet er for mange vanskelig; det er utbredt fattigdom både i byene og på landsbygda.

Befolkningen består vesentlig av egyptiske arabere og afrikanske nubiere. Det fins fortsatt nomadiske eller halvnomadiske grupper med egne etniske særtrekk i flere av ørkenområdene. Islam er den dominerende religionen, rundt 90 prosent av befolkningen bekjenner seg til islam (sunni); resten er i hovedsak kristne (hvorav de fleste er koptiske). Militante islamister har vært aktive i Egypt i mange år, og de har blant annet angrepet koptiske kirker.

Språket i det gamle Egypt var egyptisk (gammelegyptisk). Det døde ut fra 700-tallet, fortrengt av arabisk.

• Les mer om Egypts befolkning og religion i Egypt.

Egypt har vært republikk siden 1953, etter at monarkiet ble avskaffet gjennom et militærkupp i 1952. Siden har militære ledere hatt stor innflytelse på styringen av landet. Lenge foregikk dette blant annet gjennom et dominerende statsbærende parti.

Den lovgivende makt ligger i nasjonalforsamlingen. Både denne og presidenten har i senere år vært folkevalgt. Presidenten utpeker statsminister og regjering. Egypt har begrenset organisasjons- og ytringsfrihet, og har lenge hatt begrensninger på hvilke partier og kandidater som har kunnet stille til valg. Brudd på menneskerettighetene har tiltatt i de seneste år, etter at den militære ledelsen overtok makten i 2013.

I 2011, under Den arabiske våren, opplevde Egypt et opprør som førte til reformer i styresettet, og som framtvang avgangen til president Hosni Mubarak. Etter ham styrte et militært råd, til presidentvalg ble holdt i 2012. Det ble vunnet av Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap. Etter nye, omfattende demonstrasjoner ble han selv avsatt av den øverste militære ledelse i juli 2013. En ny grunnlov ble godkjent i en folkeavstemning i 2012, men suspendert samtidig med at Morsi ble avsatt. En ny grunnlov ble vedtatt i januar 2014, hvoretter nytt valg på president ble avholdt. Avgått general Abdel Fattah al-Sisi ble da valgt, og i 2018 ble han gjenvalgt.

• Les mer om Egypts politiske system, Egypts utenrikspolitikk og Egypt under og etter Mubarak.

Egypts historie omfatter tre årtusen under faraoiske dynastier, før landet ble underlagt fremmed styre og ble en del av den arabiske kulturkrets; senere med islam som sentral samfunnskraft. Egypt ble styrt av Storbritannia fra 1882 til 1922, med full selvstendighet først etter andre verdenskrig.

Landet er rikt på oldtidsminner. Pyramidene ved Giza og Kongenes dal ved Theben tilhører verdens kulturarv, og er blant de fremste attraksjonene i Egypts økonomisk viktige turistindustri.

Egypt har vært et maktpolitisk sentrum i regionen helt fra oldtiden. Landet har, både i kraft av sin historie og størrelse, beholdt en sterk posisjon også i nyere tid. Dette skyldes ikke minst den rollen Egypt under unge og radikale offiserer, med Gamal Abdel Nasser som den sentrale leder, spilte med sin panarabisme som inspirasjon for øvrige deler av den arabiske verden etter revolusjonen i 1952. Egypt inntok en lederrolle i kampen mot Israel og som støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, men led nederlag i krigene mot Israel i 1956, 1967 og 1973. Under Anwar al-Sadat som president endret Egypt på slutten av 1970-tallet radikalt sin utenrikspolitikk ved å tilnærme seg USA, på bekostning av Sovjetunionen. Etter de amerikanskledede Camp David-forhandlingene inngikk Egypt i 1979 en fredsavtale med Israel. Landet ble da for en periode isolert i den arabiske verden, men har senere gjenvunnet sin ledende posisjon.

Egypt har forblitt en nær alliert av USA, men har fra midten av 2010-tallet styrket forbindelsene også med Russland. I Midtøsten hadde Egypt etter revolusjonen i 1952 særlig nære forbindelser med Syria, og de to landene var i 1958–1961 forent i en politisk union; Forente arabiske republikk. Egypt rivaliserte da med Irak om å være den panarabiske ledestjernen. Egypt deltok i koalisjonen som i 1991 angrep Irak (den andre golfkrigen), men har avstått fra å engasjere seg militært i krigen i Syria fra 2012. Egypt har uttrykt politisk støtte til den syriske regjeringen.

På 2010-tallet har en lokal del av Den islamske stat (IS) etablert fotfeste på Sinaihalvøya. I kampen mot IS har Egypt fått militært støtte fra Israel. En flernasjonal styrke, med norsk deltakelse, Multinational Force and Observers (MFO) er utstasjonert i Sinai, for å overvåke fredsavtalen med Israel.

• Les mer om Det gamle Egypt og Egypts historie.

Egypt er Nord-Afrikas største økonomi, med et sammensatt næringsliv og en betydelig moderne sektor. Landbruk spiller en viktig rolle for sysselsetting og verdiskaping, samtidig som industrien og servicesektoren er betydelige. Avgifter fra Suezkanalen er også en viktig inntektskilde.

Jordbruk er tradisjonelt den viktigste næringsveien, og består både av moderne drift og tradisjonelle småbruk, med produksjon blant annet av bomull for eksport og matvarer for lokalt konsum. Begrenset tilgang på jord og vann, miljøproblemer og befolkningsvekst gjør at Egypt ikke er selvforsynt med mat. Servicesektoren omfatter den viktige turistindustrien, som er en av landets fremste inntektskilder. Den er sårbar for politisk uro, og har i perioder, særlig etter tilfeller av terrorangrep, vært preget av krise.

Egypt har betydelige olje- og gassforekomster, men har en, særlig i Midtøsten-sammenheng, forholdsvis beskjeden produksjon. Energiressursene, inklusive vannkraft fra Aswandemningene i sør, har bidratt til industrialiseringen. Egypt satser på utvikling av solenergi. Oppdemmingen av Nilen ved Aswan har vært viktig for jordbruket, og det har oppstått en politisk konflikt med Etiopia, etter at dette landet selv har påbegynt oppdemming av Den blå Nilen.

Etter en periode med planøkonomi fra revolusjonen i 1952, ble den økonomiske politikken lagt om i retning av større markedsorientering i 1980- og 90-årene, en utvikling som har fortsatt siden.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Egypt, industri i Egypt og mynt, mål og vekt i Egypt.

Egypt har en rik kulturhistorie og har også i moderne tid spilt en sentral kulturell rolle i regionen. Landet har flere internasjonalt kjente forfattere, og egyptiske filmer og TV-produksjoner har vid utbredelse i den arabiske verden. Allerede i oldtiden hadde Egypt en rik litteratur, nedfelt dels i stein, dels på papyrus; fra tidlig av formidlet gjennom hieroglyfer. Blant de tidligste, mest kjente verkene er Sinuhes historie – en beretning om livet i Egypt omkring 1350 fvt.

Fra moderne tid er Naguib Mahfuz (1911–2006) blant de internasjonalt best kjente forfatterne; han ble tildelt Nobels litteraturpris i 1988. Egyptisk kulturliv har i nyere tid vært preget av politiske restriksjoner, men har like fullt hatt bedre kår enn i enkelte andre arabiske stater. Blant annet har landet flere større aviser. Ytringsfriheten er like fullt begrenset, og har blitt ytterligere redusert under president Sisi.

Skole og utdanningssystemet i Egypt er relativt godt utviklet. Niårig skolegang er obligatorisk, og videre utdanning ble tidligere oppmuntret med garantert stilling i offentlig sektor. Egypt har flere universiteter, med verdens eldste i fortsatt drift: det religiøse læresetet al-Azhar i Kairo.

• Les mer om medier i Egypt, Egypts litteratur, kunst i Egypt, musikk i Egypt, teater i Egypt, film i Egypt og litteratur i Det gamle Egypt.

Egypt og Norge har i moderne tid hatt flere forbindelseslinjer, ikke minst knyttet til Suezkanalen og skipsfart. De to landene har også hatt politiske forbindelser, vesentlig knyttet til Midtøsten-konflikten, og ved at norske soldater har tjenestegjort i FN-styrkene UNEF og UNTSO i Egypt; siden 1982 også i den flernasjonale styrken MFO.

Egypt og Norge har en begrenset samhandel, og avgifter fra norskregistrerte skip som passerer gjennom Suezkanalen, samt inntekter fra norske turister, er viktige deler av det økonomiske samkvemmet. Flere norske bedrifter har investert i Egypt, blant andre Jotun og Yara.

Det har vært et betydelig politisk-diplomatisk samarbeid mellom Norge og Egypt, helt fra diplomatiske forbindelser ble opprettet i 1936, til fredsprosessen i Midtøsten. Det er også kulturelle forbindelser mellom landene.

• FN-sambandet om Egypt
• Utenriksdepartementets landsider om Egypt
• Om Egypt hos Landinfo.no
• BBCs landside om Egypt
• CIA World Factbook om Egypt