Afrika

Afrika inndeles ofte i regionene Nord-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Afrika, det sørlige Afrika og Øst-Afrika. Verdensdelen består av 54 selvstendige stater og 8 territorier. I tillegg kommer 2 stater med begrenset eller manglende internasjonal anerkjennelse: Somaliland og Vest-Sahara. Tre stater er monarkier, resten er republikker.

Afrikas største land er Algerie; det minste er øyrepublikken Seychellene. Gambia er det minste landet på det afrikanske fastlandet.

• Se oversikt over land og områder i Afrika.

Fra nord til sør er kontinentet på det lengste om lag 8000 kilometer. Verdensdelen når omtrent like langt nord som sør for ekvator, men med om lag to tredjedeler av landmassen nord for ekvator. Største avstand øst–vest er på rundt 7600 kilometer.

Det nordligste punktet på Fastlands-Afrika er Kapp Blanc i Tunisia, det vestligste er Kapp Verde, det sørligste er Kapp Agulhas i Sør-Afrika og det østligste er Ras Hafun i Somalia.

Det er få dype innskjæringer i Afrikas kystlinje; de største er Guineabukta på vestkysten og Store og Lille Syrte på nordkysten. Relativt få øyer utgjør til sammen cirka to prosent av landarealet. Den største øya er Madagaskar utenfor sørøstkysten.

Det afrikanske kontinentet består av fem gamle kratoner (grunnfjellsområder) som er forbundet med yngre fjellkjeder. Mer enn halvparten av kontinentet har prekambriske bergarter i overflaten, resten er yngre avleiringer på grunnfjellet. I Jordens nytid oppsto søkkegropsystemet Riftdalen fra sør for Malawisjøen og nordover gjennom Øst-Afrika og helt opp til Jordandalen i Asia. Langs kantene i Øst-Afrika ble landmassen hevet til høyderygger med en rekke aktive vulkaner. Atlasfjellene i Nordvest-Afrika er en del av den alpine foldesonen fra Jordens nytid.

Afrika har mange innsjøer, blant annet flere store i tilknytning til Riftdalen i Øst-Afrika. Fra sør mot nord til Etiopia er de viktigste Malawisjøen, Tanganyikasjøen, Victoriasjøen, Kivusjøen, Edwardsjøen, Albertsjøen, Turkanasjøen og Tanasjøen. I steppebeltet sør for Sahara ligger Tsjadsjøen.

I Algerie, Libya, det nordvestlige Egypt samt i Etiopia og Djibouti er det forsenkninger med salt- og sodasjøer som ligger lavere enn havets overflate.

De nordafrikanske elvene er korte, men gjennom Nordøst-Afrika renner Afrikas lengste elv, Nilen, fra Victoriasjøen og Albertsjøen til utløpsdeltaet i det sørøstlige Middelhavet. I Vest-Afrika renner flere store elver, blant annet Niger, som munner ut i Guineabukta. Lenger sør renner Kongoelva, som er Afrikas mest vannrike elv. I Sør-Afrika munner Oranjeelva ut i Atlanterhavet, og i den sørøstlige delen renner blant annet elva Zambezi med de mektige Victoriafallene.

Ved kysten og innover i Nordøst-Afrika finnes Atlasfjellene, og i Sahara-ørkenen er det flere fjellmassiver, blant annet Ahaggar og Tibesti. Ved kysten flere steder i Afrika finnes det flere lignende randfjell, som fjellkjedene langs Rødehavet og Det etiopiske høylandet i nordøst, Ruwenzori-massivet og andre fjelltrakter i Øst-Afrika og Drakensberg og Namibfjellene i det sørlige Afrika.

Kyststripen langs Middelhavet er fruktbar mange steder, men innenfor ligger Sahara (åtte millioner kvadratkilometer) og Kalahari-ørkenen nord for fjellene i Sør-Afrika. Sahara er jordens største varme ørken.

I Sentral-Afrikas lavlandsområder samt langsmed og nord for Guineabukta er det tropiske regnskoger. Mot nord, sør og øst går skogene over i savanner, stepper og ørkener.

Afrikas kystlandskaper varierer fra sanddyner til laguner og randfjell. Den påfallende mangelen på halvøyer og mindre bukter gir et meget lavt antall naturlige havner i forhold til den samlede kystlengden på 30 000 kilometer.

• Les mer om geologi i Afrika og Afrikas geografi.

Som helhet betraktet er Afrika den varmeste verdensdelen. Til tross for at Afrika har en symmetrisk beliggenhet omkring ekvator (mellom 35 grader nord og 35 grader sør), er det store forskjeller på klimasonene. Lengst nord og sør er det soner med middelhavsklima. Afrikas varmeste strøk er i den sørlige delen av Sahara med maksimaltemperaturer mange steder på mer enn 50 grader og årsmiddeltemperaturer på 28 grader. På grunn av utstråling i klar ørkenluft er det store variasjoner i dag- og nattemperaturer.

Sør for ekvator er klimasonene mer kompliserte på grunn av topografiske forhold og større påvirkning fra havet. I sentrale områder er det savanneklima. Ørkenklima rår i en smal stripe langs Namibias vestkyst mens store strekninger på østkysten har tropisk klima.

Mer enn 60 prosent av Afrika ligger i den tropiske klimasonen. Ved ekvator er det et regnbelte mellom de subtropiske høytrykksbeltene. De mest nedbørrike områdene er nord og øst for Guineabukta og på Madagaskars østkyst med lokalt opp mot 10 000 millimeter årlig nedbør. I Sahara er de laveste målte nedbørsmengdene 0–50 millimeter.

En tredjedel av fastlands-Afrika får mer enn 50 prosent av den samlede nedbøren i løpet av en regntid på tre måneder. Tørketid mangler bare omkring ekvator og i enkelte kyststrøk. På savannene er det to årlige regntider. På den afrikanske høysletta og i Sahel (overgangssonen mellom ørken i det sørlige Sahara og savanne) kan regnet utebli helt eller delvis, noe som kan føre til massedød blant dyr og hungersnød i befolkningene.

Vanligvis er det lite vind over Afrika. Lavtrykk utenfor middelhavskysten kan imidlertid gi sterk ørkenvind. En støvførende luftstrøm, passaten, blåser ut fra nordøstkanten av Sahara og når av og til helt til Karibia. Overflatevann driver bort fra vestkystene på begge sider av ekvator og gir oppstrømming av kjølig dypvann som kan gi tåke eller tåkedis.

• Les mer om klima i Afrika.

Afrikas vegetasjon følger naturforholdene og varierer fra urskog som i østlige Kongo til savanne som i Kenya, og nesten gold sandørken som i Sahara. Høye fjell har en spesiell alpin vegetasjon. Plantelivets grenser følger en akse fra øst til vest.

Plantegeografisk hører Nord-Afrika nær sammen med de tørreste områdene i Sør-Europa. I den nordvestlige delen av Nord-Afrika er det eviggrønn løvskog med blant annet aleppofuru, korkeik og oliventrær. Ellers er Nord-Afrika nesten uten skog og preget av en vegetasjon av eviggrønne buskvekster. Flere steder foregår skogplanting for å stanse erosjon.

I Nordvest-Afrika finnes også saltstepper med halofile (saltkrevende) urter og espartogress. I de vidstrakte ørkenområdene sør for Atlasfjellene og Tunisia, Libya og Egypt er det sparsom eller praktisk talt ingen vegetasjon. I de uttørkede elveleiene og oasene, der grunnvann når opp til jordoverflaten, kan det dyrkes korn, frukt og daddelpalmer samt i vinterhalvåret enkelte grønnsaker.

Sør for ørkenbeltet går steppevegetasjon over i savanne, som er karakteristisk for Sør-Sudan, Kenya og Tanzania. Savannene varierer fra gress-savanne til egentlige savanner med vekst av tornekratt, apebrødtrær og spredte akasier, som særlig langs elver danner en lys skog med en underskog av buskvekster.

I lavlandsområdene langs Guineabukta og i Sentral-Afrika er det tropisk regnskog med høye trær og slyngplanter. Siden omkring 1900 har det vært drevet hogst av edle tresorter, og regnskogen hadde tidligere atskillig større utbredelse enn i dag. Også lokalbefolkningens svedjebruk har mange steder gjort store innhogg i skogen.

I det sørlige Kongo avløses regnskogen av skogkledd savanne. I tørketiden er savanner utsatt for brann; røykskyer fra brennende områder er karakteristisk.

På høye fjell i Øst-Afrika er det en helt særegen vegetasjon av blant annet Lobelia-arter.

Plantelivet omkring Cape Town i Sør-Afrika er ulikt resten av Afrikas med mange arter som ikke finnes andre steder i verden, og regnes som et eget planterike. Også på Madagaskar er det mange endemiske plantearter, men her er store områder preget av hogst.

• Les mer om planteliv i Afrika.

Dyregeografisk deles Afrika inn i to regioner: den palearktiske region nord for Sahara og den afrotropiske region sør for Sahara. Iblant utskilles Madagaskar og Det indiske hav som en egen region.

Nord-Afrikas dyreliv ligner det søreuropeiske. Pattedyr som elefant, sjiraff og leopard ble utryddet i Nord-Afrika i romertiden. Dromedaren, som i dag er typisk for Nord-Afrika, ble innført fra Sørvest-Asia. For øvrig er blant annet berberape, sjakal og ørkenrev karakteristiske pattedyr. Skorpioner er vanlige virvelløse dyr i ørken.

Sør for Sahara finnes det rikeste dyrelivet på savannene med tallrike beitende dyr som antilope, bøffel, neshorn, sjiraff og elefant. Det er store flokker av gnuer og sebraer. Store rovdyr på savannene er løve, leopard, gepard og hyene. I elver finnes flodhest og krokodille.

I regnskogene finnes mange apearter; blant de største er gorilla og sjimpanse. Her finnes også storvilt som elefant, bøffel og okapi. I våtmarkene lever fugler som hegrer, ibiser, pelikaner og flamingoer. Afrika sør for Sahara er det viktigste overvintringsområdet for mange trekkfugler.

Reptilene er representert med kameleoner og mange slangearter, som de fryktede giftslangene mamba og kobra, samt tallrike øglearter. Afrikas største slange er den opptil sju meter lange klippepytonen, og den største øglen er nilvaranen som kan bli to meter lang.

Afrika har store forekomster av virvelløse dyr, blant disse malariamygg og tsetseflue som er sykdomsbærende, og har stor innvirkning på både mennesker og husdyrhold. I tropeskoger lever den store goliatbillen og på savannene gresshopper og termitter.

Mange land arbeider med å bevare det opprinnelige dyrelivet i nasjonalparker, dyrereservater og naturvernområder.

• Les mer om dyreliv i Afrika.

De siste 40 årene har Afrika hatt en sterk befolkningsøkning. Afrika har 1,427 milliarder mennesker. Dette utgjør 17,9 prosent av verdens samlede befolkning (2022, FN). Befolkningen er relativt ung, og i flere land er mer enn halvparten av befolkningen under 25 år. Men befolkningsutviklingen er ikke like høy over hele kontinentet. Mens flere land i Nord-Afrika har en fødselsrate som tilsvarer den i Europa, altså så vidt nok til å opprettholde dagens befolkning, skiller noen land i Vest-Afrika seg ut med svært høy fødselsrate. Også i Øst-Afrika har flere land en sterk befolkningsvekst, mens det sørlige Afrika har opplevd fallende fødselsrater.

Sahara og de tørreste savanneområdene er tynnest befolket. Siden 1980-årene har det i de fleste afrikanske land vært stor tilflytting fra landsbygd til byer, noe som har ført til betydelige sosiale og økonomiske problemer, noe man ser i alle land med økonomisk vekst.

De viktigste religionene er islam nord for ekvator bortsett fra Etiopia, som også har en stor befolkning som bekjenner seg til koptisk-ortodoks kristendom. Kristendom er mest utbredt i Sør- og Øst-Afrika samt i kystområdene. I store deler av Afrika eksisterer fortsatt et mangfold av tradisjonelle religioner med fellestrekk som en skapende gud og dyrking av forfedre og naturobjekter. Tro på hekser, fetisjer og magi, og de tradisjonelle religionene, er til dels tatt opp i lokale varianter av Islam og kristendom.

Det snakkes over 2000 språk på kontinentet. De afrikanske språkene inndeles ofte i fire språkfamilier: den afroasiatiske familien, niger-kongo-familien, nilo-sahara-familien og khoisan-familien. På Madagaskar tales madagassisk, som hører til den austronesiske språkfamilien. I Nord-Afrika er arabisk mest utbredt, i Vest-Afrika hausa og i Øst-Afrika swahili. I Etiopia er oromo og amharisk de største språkene. I Afrika sør for Sahara er engelsk, fransk, spansk eller portugisisk fremdeles offisielle språk. I Sør-Afrika er engelsk og afrikaans blant de tolv offisielle språkene, men det største språket er zulu.

• Les mer om språk i Afrika, religion i Afrika og folkegrupper i Afrika.

Afrika spiller en relativt beskjeden rolle i verdensøkonomien; verdensdelens totale bruttonasjonalprodukt (BNP) var 2660 milliarder amerikanske dollar i 2013. Dette utgjorde om lag 3,5 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Men siden årtusenskiftet har kontinentet som helhet hatt en sterkere vekst enn noe annet kontinent.

Afrika har store naturrikdommer, men mange land mangler kapital og kompetanse. Bortsett fra i visse områder i Nord- og Sør-Afrika eksporteres for det meste produkter som kaffe, kakao, jordnøtter, tømmer og mineraler. Olje og gass dominerer eksporten fra Nord-Afrika. I det sørlige Afrika eksporterer flere land mineraler som gull, diamanter og kobber.

Flertallet av Afrikas befolkning bor på landsbygda og er sysselsatt i jordbruk. Dette er hovedsakelig basert på småbruk og ofte primitive dyrkingsmetoder. Omkring seks prosent av Afrikas areal er dyrket mark. I Marokko, Tunisia og Sør-Afrika, der det dyrkes mye frukt, produseres også vin.

Etter den andre verdenskrig har produksjon av trevirke økt betydelig, særlig av treslag som mahogni, okoumé og afrikansk nøttetre.

Det største havfisket foregår utenfor kysten av Sør-Afrika, men også på banker utenfor Marokko, Senegal og Angola. Det foregår fiske og fiskeoppdrett i de store innsjøene og elvene.

Det er rike mineralforekomster særlig i land som Sør-Afrika, Angola, Zambia og Kongo. Mineralene som gir størst inntekter, er gull, olje og diamanter. Zambia, Zimbabwe og Kongo er store kobberprodusenter. I Kongo utvinnes også en stor del av verdens coltan. Gull utvinnes særlig i Vest-Afrika og det sørlige Afrika, og diamanter særlig i det sørlige Afrika, Sentral-Afrika og Vest-Afrika. I det sørlige Afrika, blant annet i Namibia, og i Niger i Vest-Afrika finnes det også reserver av uran.

Nord for Sahara er oljeproduksjonen betydeligst i Algerie og Libya, sør for Sahara i Nigeria og Angola.

Siden 2000 har kontinentet som helhet opplevd økonomisk vekst. Noen av de landene som har hatt sterkest økonomisk vekst er råvareproduserende land som Ekvatorial-Guinea, Botswana og Angola. Andre land, som Etiopia og Rwanda, opplever vekst uten at den knyttes til en bestemt råvare. Disse to landene hadde i 2019 den rasket voksende økonomien i verden. Samme år var fire av ti land med raskest økonomisk vekst i verden afrikanske.

Selv om veksten har vært høy i mange land, kommer den ikke alle til gode. Eksempler på land med sterk økonomi, men høy grad av fattigdom, er Nigeria og Tsjad.

Selskaper fra land som Kina, India og Brasil har investert kraftig de senere år for å ta andeler av veksten. Korrupsjon på alle nivåer er et stort hinder for utvikling av mange afrikanske lands økonomier.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Afrika.

Fossiler fra Øst- og Sør-Afrika viser at moderne mennesker, Homo sapiens, oppsto i Afrika for 100 000–150 000 år siden. Jordbruk med dyrking av korn og husdyrhold ble drevet i Nordøst-Afrika for 10 000–12 000 år siden. Jordbruk førte til sterk befolkningsvekst og ble sammen med utbredelsen av jernsmeltingsteknologi en drivkraft i bosetningsutviklingen frem mot begynnelsen av vår tidsregning.

Afrikas første statsdannelser fant sted i Egypt rundt 3000 før vår tidsregning, i Kusj i det nåværende Sudan rundt 1000 fvt. Noe senere oppsto Aksumriket litt lenger sør i dagens Etiopia.

Først fønikere og senere grekere og romere grunnla kolonier langs middelhavskysten. Folkeøkning førte samtidig til at flere grupper vandret fra savanneområder sør- og østover gjennom tropeskoger i de siste århundrene fvt.

De tre puniske krigene førte til at romerne ødela den fønikiske sjøkrigsmakten Karthago i 146 fvt. Deretter opprettet de først provinsen «Africa» og senere flere provinser i Nord-Afrika. Koloniene førte til at kristendommen bredte seg i området i de første århundrene av vår tidsregning.

Araberne erobret Nord-Afrika i siste del av 600-tallet. Deler av berberbefolkningen konverterte etter hvert til herskernes religion islam. Arabisk språk og kultur preget etter hvert hele Nord-Afrika.

Lenger sør oppstod en rekke større riker. Viktige statsdannelser i det vestlige, sentrale og sørlige Afrika i middelalderen var Aksum, Benin, Ghana, Kanem-Bornu, Mali, Kongo og Songhai. I det sørlige Afrika var det flere statsdannelser fra rundt 800-tallet. Mest kjente er Zimbabwe-riket, som etterlot seg ruiner av imponerende dimensjoner i dagens Zimbabwe.

På 1400-tallet begynte portugisiske sjøfarere og handelsmenn å kolonisere Vest-Afrikas kyst, og i 1488 rundet Bartholomeu Diaz Kapp det gode håp. Samtidig foregikk det arabiske fremstøt i Sahara og på Øst-Afrikas kyst. Slaver, gull, kobber og elfenben var de viktigste handelsvarene; europeiske stater startet den transatlantiske slavehandel fra afrikanske havner tidlig på 1500-tallet. Slavehandelen førte til stor uro i det afrikanske innlandet, og flere riker som hadde blomstret i middelalderen gikk nå under.

Kapplandet lengst sør i Afrika ble nederlandsk koloni i 1652, og fra begynnelsen av 1700-tallet trengte boere innover i Sør-Afrika for å erobre og kolonisere land. Nordfra trengte oppdagelsesreisende europeere sørover og kom til Tsjadsjøen i 1819.

Koloniseringen av Afrika startet med handel og misjon og ble fulgt av politisk, militær og økonomisk kontroll. Mange områder var sterkt svekket som følge av slavehandelen. Enkelte områder ble underlagt europeisk styre som følge av felttog, andre gjennom forhandlinger og avtaler. Til de siste hørte avtaler om beskyttelse av lokale herskere gjennom opprettelse av det som formelt sett var protektorater. Utover på 1800-tallet foregikk et kappløp om Afrika som endte med at europeiske makter delte kontinentet mellom seg på Berlinkonferansen i 1884–1885.

Frankrike erobret Algerie så tidlig som i 1830 og la under seg store deler av det sentrale og vestlige Afrika. Storbritannia var den andre store kolonimakten med kolonier i det vestlige, østlige og sørlige Afrika. Portugal var den tredje store kolonimakten og den som lengst holdt på sine områder. Andre stater hadde også besittelser, blant dem Belgia, Italia, Spania og Tyskland, mens Danmark-Norge tidligere hadde handelsstasjoner på Gullkysten, i dagens Ghana. Koloniseringen foregikk samtidig med en intensiv utforskning av det indre Afrika. Med unntak av Liberia og Etiopia ble hele kontinentet kolonisert.

Første verdenskrig forandret ikke grenser i Afrika, men Tyskland måtte avgi sine kolonier (Ruanda-Urundi, Togo, Kamerun, Tanganyika og Sørvest-Afrika). Før krigen erobret Italia Libya fra Det osmanske riket.

Avkoloniseringen av Afrika begynte etter andre verdenskrig. I 1957 ble Gullkysten den første kolonien sør for Sahara som ble selvstendig, og fikk navnet Ghana. De fleste afrikanske stater oppnådde selvstendighet rundt 1960. I de fleste tilfeller foregikk dette fredelig, andre steder gjennom frigjøringskamper, særlig i Algerie (selvstendig i 1962), de portugisiske koloniene Angola, Guinea-Bissau og Mosambik (1974–1975), Sør-Rhodesia som ble det senere Zimbabwe (1980) og Sørvest-Afrika som ble det selvstendige Namibia (1990). Eritrea rev seg løs fra Etiopia i 1993 etter en lang frigjøringskrig, og Sør-Sudan brøt ut fra Sudan i 2011. Den eneste gjenværende kolonien, Vest-Sahara, er okkupert av Marokko.

Fra 1980-årene rammet den globale hiv/aids-epidemien Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen region i verden, og flere ganger har store deler av Afrika blitt rammet av tørke og sult – særlig i Sahel og på Afrikas horn. Deler av Afrika er avhengig av bistand fra utlandet og har en betydelig utenlandsgjeld. I senere år har flere afrikanske stater hatt betydelig økonomisk vekst.

Flere land har også vært åsted for borgerkriger etter selvstendigheten, blant annet Angola, Burundi, Elfenbenskysten, Kongo, Liberia, Mosambik, Nigeria (Biafra-krigen), Den sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Tsjad og Uganda. Det har også vært tilfeller av krig mellom afrikanske stater, herunder Eritrea–Etiopia, Somalia–Etiopia og Tanzania–Uganda. I 1994 var det i Rwanda et omfattende folkemord etter en borgerkrig. I kjølvannet av dette brøt det ut opprør i Den demokratiske republikken Kongo. Krigen i østre Kongo har fortsatt på tross av at det er inngått flere avtaler om å få slutt på den gjennom flere tiår.

Mens Afrika på 1970- og 80-tallet ennå var preget av militærkupp og militære regimer, har de fleste afrikanske land innført flerpartisystem og fått demokratisk regimer. Den arabiske våren som startet i Tunisia i 2011, førte til regimeendringer i Egypt, Libya og Tunisia. Opprøret førte til borgerkrig i Libya og til et maktvakuum som har medvirket til at landet er blitt et viktig utgangspunkt for omfattende migrasjon til Europa. Sammenbruddet i Libya førte også til at det blusset opp borgerkrig i Mali i 2013. I 2011 ble også Afrikas yngste land opprettet, Sør-Sudan. Bare to år senere, i 2013, brøt det ut ny borgerkrig der.

Også annen uro har preget kontinentet de siste tiårene. Flere terrorgrupper har operert i Afrika, al-Qaida rettet sitt første angrep mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og al-Qaida i Maghreb (AQIM) har stått bak aksjoner i flere land. I Nigeria har terrorgruppen Boko Haram stått bak en rekke angrep mot sivilbefolkningen; fra Somalia har al-Shabaab angrepet mål i Kenya inklusive et kjøpesenter i Nairobi i 2013. I Nord-Afrika har Den islamske stat (IS) fått fotfeste særlig i Libya.

• Les mer om Afrika forhistorie, Afrikas historie og Afrikas samtidshistorie.

• Afrikas litteratur
• Kunst i Afrika
• Dans i Afrika
• Musikk i Afrika
• Teater i Afrika

• United Nations. Demographic Yearbook