Karl Johan

En rekke vanskelige saker, særlig i samarbeidet med det norske Stortinget, utløste stadige konflikter mellom Karl Johan og hans nye folk. Han var imidlertid populær ute blant folket i Norge, og ikke minst blant bøndene, som ofte så med skepsis på embetsstandens politikk. Karl Johan avla jevnlig besøk i Norge, både som kronprins og som konge.

Den økonomiske politikken bød på store utfordringer. Etter krigen forhandlet han Norges del av krigsgjelden, som han lyktes i å få satt kraftig ned. Han måtte derimot gi seg overfor Stortinget når det gjaldt spørsmålet om absolutt veto, avskaffelse av adelen og i flere andre viktige økonomiske og konstitusjonelle spørsmål.

Vetoretten var det sentrale punktet. Stortinget hadde trumfet igjennom at kongen bare skulle ha utsettende vetorett i lovspørsmål. Denne avgjørelsen fikk sin første store test i forbindelse med opphevelsen av adelens privilegier. Grunnloven av 1814, som Karl Johan hadde latt Norge beholde nesten uendret da landet gikk inn i unionen med Sverige, slo fast at ingen arvelige len eller privilegier skulle kunne opprettes i Norge i fremtiden. Det tok ikke lang tid før det ble fremmet forslag om opphevelse av privilegiene også for de adelige som allerede fantes i landet. Mot kongens veto ble forslaget vedtatt på tre stortingssamlinger etter hverandre, og loven trådte i kraft i 1821. Men ettersom Grunnloven også slår fast at lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft, kom det imidlertid til å gå mer enn 75 år før den fikk full effekt. Den siste nordmann som hadde lov til å bruke sin norske adelstittel, baron Harald Wedel Jarlsberg, døde i 1897.

Spenningen mellom konge og Storting ble ikke mindre av at nordmennene støtt og stadig insisterte på å «blande seg» i saker som kongen mente tilhørte hans kongelige maktsfære, som for eksempel hvilken tittel han skulle bruke i sine to riker. I Sverige var han Carl 14. Johan, mens det i Norge ble fremmet forslag om at han skulle tituleres som Karl 3. Stortinget vedtok også et eget norsk flagg i 1821, men i den saken ble det inngått en del kompromisser, blant annet av hensyn til norsk skipsfart i sjørøvertruede farvann. Samme år som Karl Johan døde, ble det innført unionsmerke i begge lands flagg.

Kongens forsøk på å hevde sin makt overfor nordmennene, ga seg til tider dramatiske utslag. Da adelsloven ble vedtatt i 1821 og Stortinget samme år behandlet krigsgjeldsoppgjøret, gikk Karl Johan til det skritt å true med at han ville oppheve Grunnloven og få i stand en helt ny forfatning. Han gikk til og med så langt at han henviste til Kieltraktatens bestemmelser og hevdet at de kunne gjøres gjeldende på nytt. I mai 1821 sendte han svenske tropper til en militærmanøver sammen med norske styrker på Etterstad rett utenfor Christiania. I enkelte kretser ble det oppfattet som at kongen hadde til hensikt å begå statskupp. Stortinget ga til slutt etter for Karl Johans krav om at Norge alene skulle stå for krigsgjelden, mens kongen på sin side ga etter i adelssaken og sanksjonerte loven.

I 1824 kom det til ny strid mellom Karl Johan og Stortinget. Til stortingssamlingen i 1821 hadde kongen, gjennom sin norske regjering, fremmet en rekke forslag til endringer i Grunnloven. Det gjaldt blant annet absolutt veto, rett til å oppløse Stortinget, rett til å avsette embetsmenn og rett til å bestemme Stortingets sakliste. Men Stortinget gikk imot på alle punkter, og kongen unnlot senere å fremme de fleste av forslagene om igjen.

Også det norske ønsket om å markere Eidsvollsgrunnloven og 17. mai førte til konflikter. I årene etter 1814 vokste den norske nasjonalfølelsen merkbart, og det ga seg blant annet utslag i spontane feiringer av 17. mai. Allerede i 1824 hadde det dukket opp forslag om en offisiell markering av tiårsjubileet for Eidsvollsgrunnloven. Stortinget våget ikke den gang å gi sin støtte til markeringen av nasjonaldagen, men mange, selv blant stortingsmennene, ønsket likevel å feire privat.

Kongen fikk rapporter om feiringene fra sin svenske stattholder i Christiania og uttalte sin misnøye med at nordmennene feiret 17. mai-grunnloven. For ham var det bare den reviderte grunnloven av 4. november 1814 som gjaldt. Men han foretok seg ikke noe, før etter at det 4. november 1827 hadde oppstått pipekonsert under fremføringen av et svensk stykke på svensken Johan Peter Strömbergs teater i Christiania (byens eneste). Året etter kom kongen selv til Christiania og holdt en refsende tale til Stortinget, og han innsatte sin gamle medarbeider og krigskamerat, greve Baltzar Bogislaus von Platen, som ny stattholder.

Von Platen ble den siste i rekken av svenske stattholdere i Norge, og det falt i hans lodd å rapportere til kongen om «Torgslaget» i Christiania 17. mai 1829. Et improvisert folketog endte med tumulter på Stortorvet, der politi og militære mannskaper ble satt inn for å spre folkemengden. Ingen ble drept, ei heller alvorlig skadet, men mange fikk et brutalt møte med øvrigheten. Den unge teologistudenten Henrik Wergeland fikk blant annet et sabelrapp over skulderen på sin nye studentuniform, som han hadde iført seg for anledningen.

Von Platen døde i 1829, og for ikke å provosere nordmennene, unnlot Karl Johan å utnevne noen ny svensk stattholder. Embetet ble stående ubesatt til 1836, samme år som den siste store konfrontasjonen mellom kongen og Stortinget fant sted. Etter at stortingssamlingen det året hadde vart i noen måneder, bestemte Karl Johan seg for å oppløse tinget, noe som var en uhørt handling sett med norske øyne. Kongen mente han var i sin rett, ettersom Stortinget hadde sittet sammen den foreskrevne minimumsperiode på tre måneder.

En tilskyndende grunn til Karl Johans dårlige humør var at 17. mai-feiringen var blitt stadig mer innarbeidet utover i 1830-årene, og i 1836 varslet Stortinget om at det ville bli innført en offisiell feiring. Striden tilspisset seg da de vedtok å reise riksrettstiltale mot kongens norske statsminister, Severin Løvenskiold, som hadde kontrasignert kongens beslutning om å oppløse Stortinget. Løvenskiold ble til slutt bare idømt en bot på 1000 spesidaler, og han fortsatte som statsminister.

Styrkeforholdet mellom Karl Johan og Stortinget ble heller ikke synderlig forskjøvet. Kongens frustrasjoner og ofte irrasjonelle utspill fortsatte, men han skulle aldri igjen komme til å sette sakene slik på spissen. Samme år utnevnte han sin gamle forbundsfelle fra årene rundt 1814, Herman Wedel Jarlsberg, til stattholder i Norge. Det var et klokt trekk, som bidro til å jevne ut motsetningene mellom Stortinget og den aldrende kongen. Wedel Jarlsberg hadde selv vært både statsråd og stortingspresident, og han visste godt hvor lite som skulle til for at striden skulle blusse opp igjen.