Kinas samtidshistorie

Xi Jinping gikk tidlig hardt ut imot korrupsjon i partiapparatet, og i løpet av perioden 2012–2014 ble en av politbyråets mest fremtredende medlemmer, Zhou Yongkang, avsatt og etterforsket for korrupsjon. Han var støttespiller til en annen fremmadstormende politiker, Bo Xilai, som ble dømt for korrupsjon i 2013.

Fra 2013 tok Xi initiativ til etableringen av flere komiteer og politiske grupper som skulle effektivisere politikken. Disse har til en viss grad overtatt makt fra tidligere institusjoner og komiteer; Xi har lykkes med å bli leder selv, eller sette inn sine egne politiske allierte i disse organene, og gjennom dette ytterligere befestet sin maktposisjon. Et av disse nye organene er «det kinesiske kommunistpartiets nasjonale sikkerhetskommisjon», hvor Xi selv er formann. Formålet med dette organet skal være å fremme et mer aktivt diplomati med Kina som en stormakt i internasjonal politikk, samtidig som det konsoliderte Xi Jinpings makt over hele sikkerhetsapparatet i landet.

Xi gjennomførte en drastisk endring i kinesisk politikk i 2018, da han med Folkekongressens støtte fikk opphevet begrensningen på to femårsperioder for å sitte som president eller visepresident. Det betyr at Xi fikk mulighet for å sitte som president ut over den tiårsperioden som foregående presidenter hadde gjort. Dette medførte at Xi Jinping i løpet av sin andre femårsperiode som president ble den lederen i Kina med mest makt siden Mao. Dette gjenspeiles i tittelen politbyrået ga Xi i 2019 som «folkets leder», en tittel som ikke er blitt brukt siden Mao Zedong.

Sensuren av internett ble også strammet til. Som eksempel har Google, Facebook og Wikipedia blitt strengt sensurert under det myndighetene kaller Kinas «internett-suverenitet». Kina har i stor utstrekning utviklet egne nettsteder som alternativer, og disse er i større eller mindre grad underlagt kontroll og sensur.

Ved partikongressen i 2022 kulminerte opphøyelsen av Xi Jinping i partiet. Samtidig som han ble valgt til en tredje femårsperiode, ble Li Keqiang fjernet fra statsministerposten og politbyrået. Ingen andre fløyer av partiet var lenger representert i politbyråets stående komité, som nå bestod utelukkende av Xis støttespillere. Begrepet "lederkollektiv" ble således utdatert.

Våren 1999 samlet over 10 000 tilhengere av en kvasireligiøs meditasjonsbevegelse, Falun Gong, seg utenfor kommunistpartiets hovedkvarter i protest mot påstått brutal forfølgelse fra myndighetenes side. Demonstrasjonen var den største i Beijing på ti år. Falun Gong ble straks forbudt som en «samfunnsskadelig og ondsinnet kultus».

Falun Gong har fortsatt å irritere regimet, som åpenbart betrakter en massebevegelse utenfor partiets kontroll som en fare. Falun Gong hevder at flere hundre medlemmer er døde etter mishandling i fengsel, mens myndighetene bare har innrømmet «masseselvmord».

Xinjiang, grenseprovinsen mot Sentral-Asia i vest, var i 1990-årene preget av uro og sporadiske aksjoner fra militante muslimske grupper. Aktivister fra uighurfolket, som her utgjør folkeflertallet, har reagert på økende masseinnvandring av etniske kinesere. Kina har svart med større militære styrker, strenge straffer for «terrorister» og skjerpet overvåkning av muslimske bevegelser.

Etter terrorangrepet i USA i 2001 sluttet Kina opp om den USA-ledede «kampen mot terror». Denne blir fra kinesisk side også sett som en legitimering av regimets kamp mot Xinjiang-separatistene, som påstås å stå i ledtog med terroristnettverket al-Qaida. I 2004 holdt Kina og Pakistan for første gang en felles militærøvelse i Xinjiang. Etter årtusenskiftet har spenningen i Xinjiang og konflikten med uighurene økt. I 2009 brøt det i hovedstaden Ürümqi ut oppstander som varte i flere dager. Dette begynte først som en relativt stor demonstrasjon mot kinesiske myndigheter, men utviklet seg til voldelige angrep på hàn-kinesere. Myndighetene mener at i alt 127 personer ble drept og over 1700 skadet.

I 2011 og 2013 var det også oppstander i byene Hotan, Kashi/Kashgar og Turpan med et færre antall omkomne eller skadde. I tillegg til demonstrasjoner i Xinjiang har aktivister fra islamistiske grupperinger eller separatistgrupper, som Øst-Turkestans islamske bevegelse, i de følgende årene gjennomført flere terrorangrep blant etniske kinesere andre steder i Kina i form av bussbomber eller dødelige angrep med knivstikking i folkemasser.

I 2014 startet Kina en kampanje mot terrorisme grunnet den økende uroen i Xinjiang. I de påfølgende årene ble det gjennomført stadig flere forordninger overfor uigur-befolkningen. Mange av disse var restriksjoner på kulturelle og religiøse markører som langt skjegg blant menn og bruken av hijab eller nikab blant kvinner, men også sterkere politisk skolering gjennom media og skoleverk.

Kinesiske myndigheter har blitt internasjonalt kritisert for etableringen av interneringsleire hvor personer mistenkt for subversiv virksomhet mot den kinesisk stat, eller folk som ikke forholder seg til de pålagte restriksjonene, blir tilbakeholdt. Kinesiske myndigheter sier disse leirene er leire for opplæring og omskolering for arbeidsmarkedet og mener de er en effektiv måte å få folk i arbeid. I perioden 2014–2019 var nesten 1,3 millioner innom disse leirene i følge kinesiske myndigheter. Det store flertallet av de innsatte er uigurer, selv om det også er enkelte tilhørende andre muslimske minoriteter i Xinjiang. Leirene har møtt internasjonal fordømmelse fra mange land, og USA gikk i 2021 til det skritt å erklære politikken mot uigurene som folkemord. Få land har gått så langt som USA i fordømmelsen, og Kina viser på sin side til andre land som roser Kinas initiativ mot terrorisme og ser leirene som en godt virkemiddel.

I tillegg til internering av store deler av befolkningen i disse leirene, samt strenge restriksjoner på kulturelle uttrykk, har kinesiske myndigheter også ødelagt eller gjort skade på over halvparten av moskeer og helligdommer i Xinjiang. Myndighetene benekter dette og påstår at Xinjiang har flere moskeer i forhold til befolkningen enn de fleste muslimske land.

Kina er også anklaget for å omfattende overvåking og bruk av stordata-programmer i overvåkingen av uigur-befolkningen. Telekommunikasjonsselskapet Huawei har blitt kritisert for å være en leverandør til disse programmene.

Spenningen i Tibet økte etter årtusenskiftet og toppet seg i demonstrasjonene i Lhasa i mars 2008. Bakgrunnen for tidspunktet var, i tillegg til en generell misnøye med sosiale forhold og den etnisk kinesiske innvandringen til Lhasa, at verdens mediaoppmerksomhet var rettet mot Kina og Tibet i forkant av OL i Beijing senere i 2008. Demonstrasjonene startet som en markering av det tibetanske opprøret i 1959, men utviklet seg raskt til voldelige opptøyer hvor tibetanere angrep hàn-kinesere og hàn-kinesiske butikker. Opptøyene spredte seg etter hvert til etnisk tibetanske områder i naboprovinsene Gansu, Qinghai og Sichuan. Mellom 15 og 20 mennesker antas å ha blitt drept i opptøyene, mens antall skadede var nesten 400 hvorav over halvparten var politimenn.

Myndighetenes kontroll over Tibet har vært streng siden disse demonstrasjonene. I januar 2018 startet myndighetene en kampanje mot gjengkriminalitet. Flere tibetanere som har demonstrert for fri religionsutøvelse, miljøvern, eiendomsrettigheter til jord og mot offentlig korrupsjon har blitt dømt etter forordninger under denne kampanjen. Flere nye restriksjoner har også blitt pålagt religiøse ledere. Generelt blir også myndighetene anklaget for å ikke ta hensyn til maktmisbruk mot lokalbefolkningen, samt at overvåking via internett og mobiltelefoner har økt.

Xi Jinping understreket i 2020 viktigheten av å opprettholde stabiliteten i Tibet for å forsvare den nasjonale enheten. Han påpekte at patriotisme skulle inkorporeres i undervisningen i alle skoler, og manet til fortsatt innsats for alle etniske gruppers anerkjennelse av den kinesiske nasjon, kinesisk kultur, kommunistpartiet og kinesisk sosialisme. Tibetansk buddhisme burde veiledes i hvordan å tilpasse seg et sosialistisk samfunn og utvikles innenfor en kinesisk kontekst.

I Indre Mongolia demonstrerte etniske mongoler i 2011 mot myndighetene og et gruveselskap som man mente ødela tradisjonelle beiteområder og derfor var en trussel mot gjeternes økonomiske rettigheter. Dette førte til at myndighetene erklærte at politikken for gruveindustrien i beiteområder skulle legges om for å beskytte beiteområdene bedre.

I 2020 brøt det ut protester da sentrale myndigheter bestemte at mongolsk skulle byttes ut med mandarin i deler av undervisningen. Tre fag ble valgt hvor undervisningsspråket skulle være mandarin: språk og litteratur samt rettssikkerhet fra første klasse, og historie fra sjuende klasse. Flere tusen etniske mongoler demonstrerte mot disse endringene og flere gjennomførte skoleboikott. Dette førte til bøtelegginger, enkelte arrestasjoner og trussel om tap av sosiale rettigheter. Myndighetene stengte også ned det eneste mongolsk-språklige nettstedet på sosiale media i Kina.

Etter 1999 har det vært et økende antall demonstrasjoner eller opptøyer også blant etniske kinesere. Enkelte av disse har vært rettet mot utenlandske regjeringer, som tilfellet var ved de antiamerikanske demonstrasjonene i 1999. Disse oppsto etter at fly fra den amerikanske NATO-styrken, ved det amerikanske myndigheter mente var et uhell, bombet den kinesiske ambassaden i Beograd. Tre kinesiske statsborgere ble drept, og dette utløste store demonstrasjoner i mange byer i Kina. I enkelte provinshovedsteder ble det kastet steiner og brannbomber mot amerikanske eller andre NATO-lands konsulater.

I 2005 opplevde Kina omfattende og til dels voldelige antijapanske demonstrasjoner. Disse ble blant annet utløst ved publiseringen av en ny historiebok godkjent av japanske myndigheter for den videregående skolen. Boken ble ansett for å være en «hvitvasking» av Japans rolle i Øst-Asia før og under andre verdenskrig. Japanske forretninger eller forretninger med tilknytning til Japan ble angrepet og vandalisert i flere byer i Kina. Flere japanske statsborgere ble skadet, men det ble ikke meldt om noen dødsfall. Andre faktorer som var med på å forsterke demonstrasjonene var Japans søknad om fast medlemskap i FNs sikkerhetsråd, samt Japans krav på Diaoyutai eller Senkaku-øyene.

Det har siden årtusenskiftet også vært et økende antall demonstrasjoner mot lokale myndigheter, partimedlemmer, politi, embedsmenn eller arbeidsgivere. I 2007 var det i Guangxi store opptøyer grunnet myndighetenes strenge håndhevelse av ettbarnspolitikken. Demonstrasjonene endte i to drepte, et ukjent antall skadde og flere administrasjonsbygninger satt i brann. I 2008 var det i Sichuan protester mot antatt korrupsjon blant myndigheter og bygningsentreprenører, som hadde resultert i dårlig kvalitet på skolebygningene som kollapset under jordskjelvet og drepte nesten 5000 elever.

Antallet større og mindre spontane eller planlagte demonstrasjoner i Kina har ifølge kinesiske forskere økt fra under 10 000 tidlig på 1990-tallet til 90 000 i 2006 og muligens så mange som 180 000 i 2010. Det er imidlertid usikkert hvor stor trussel disse er mot kommunistpartiet, da de ikke har noen samlende faktor eller ideologi. Protestene omfatter demonstrasjoner i landdistrikter, oftest mot ekspropriasjon av jordbruksland og dårlige arbeidsforhold, eller for miljøvern. Det kan også være etniske protester og pro-demokratiske demonstrasjoner. Internett-demonstrasjoner har også blitt vanlige; disse er ofte rettet mot sensur og overvåkingen fra myndighetenes side¨pø78. De kinesiske myndigheter møter disse protestene med mer overvåking og sensur, ofte også med fengsling. I flere tilfeller svarer de imidlertid med kampanjer mot korrupsjon eller tiltak mot økonomiske ulikheter.

En av de største opptøyene som fikk en viss internasjonal oppmerksomhet var demonstrasjonene i Wukan, hvor lokale embedsmenn og politiet ble tvunget til å forlate byen.

Da Hongkong ble tilbakeført til kinesisk suverenitet i 1997 var en del av avtalen at Hongkong skulle beholde sin økonomiske modell, rettsvesen og styreform i 50 år. Myndighetene i Beijing har allikevel innført lover og bestemmelser som reduserer lokal innflytelse. Eksempler på dette var i 2014 hvor det brøt ut store protester under det som ble kalt «paraply-revolusjonen» da demonstranter med gule paraplyer signaliserte sin motstand mot en foreslått omlegging av valgordningen. Forslaget innebar at befolkningen i Hongkong beholdt sin stemmerett ved valg i byen, men de valgbare politikerne måtte forhåndsgodkjennelse av en komite som demonstrantene oppfattet å være for ukritisk til myndighetene i Beijing. Etter flere måneders demonstrasjoner ble forslaget til valgordning allikevel vedtatt og Carrie Lam ble gjenvalgt som Hongkongs regjeringssjef.

I 2019 kom et forslag om utleveringsavtale for kriminelle fra Hongkong til Kina. Mange i Hongkong fryktet at dette ville føre til utlevering av politiske dissidenter, og dette førte til store demonstrasjoner. Demonstrantenes krav var i tillegg til å trekke lovforslaget også at protestene ikke skulle betegnes som «opprør», at alle arresterte skulle slippes fri, at det skulle nedsettes en uavhengig komite for å undersøke politivold under demonstrasjonene, og at parlamentet skulle oppløses og velges på nytt gjennom allmenn stemmerett. Myndighetene i Hongkong trakk tilbake det opprinnelige forslaget, men ga ingen innrømmelser overfor demonstrantenes øvrige krav.

I mars 2021 godkjente imidlertid Folkekongressen i Beijing en resolusjon som reduserte antallet direktevalgte i Hongkong fra 35 til 20, samtidig som at antallet av representanter i den lovgivende forsamling ble utvidet fra 70 til 90 representanter, noe som i praksis vil gi Beijing kontroll over politikken i Hongkong. Dette førte til internasjonale protester blant annet fra regjeringene i Japan, Storbritannia og USA, som så det som et angrep på de demokratiske rettighetene til Hongkongs befolkning.

• Les mer om Hongkongs historie og samtidshistorie.

I 2000 undertegnet Kina en samarbeidsavtale med FNs høykommissær for menneskerettigheter. Kina ratifiserte i 2001 FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, dog med et forbehold for faglige rettigheter. I 2005 var Kina rangert som nummer 85 av i alt 177 land på FNs årlige levekårsundersøkelse.

Fra et svært lavt nivå viste kriminaliteten markant økning i 1990-årene til tross for myndighetenes harde linje med tidvise «slå hardt»-kampanjer og omfattende bruk av dødsstraff. Amnesty International anslår tallet på henrettede i «normalår» til cirka 5000, også etter tusenårsskiftet. En ny straffeprosesslov som gir siktede flere rettigheter, trådte i kraft i 1997. Fra 2011 ble antallet lovbrudd som kan medføre dødsstraff redusert fra 68 til 55, men det er usikkert om dette i seg selv har redusert det totale antallet henrettelser per år.

Korrupsjonen ble offisielt betegnet som reformprosessens hovedproblem. Et oppsiktsvekkende tilfelle var Beijings viseborgermester Wang Baosen, som våren 1995 angivelig begikk selvmord etter underslag på cirka 230 millioner kroner. En tidligere visepresident i Folkekongressen, Cheng Kejie, ble i 2000 henrettet for å ha mottatt bestikkelser.

Årlig straffes hundrevis med døden for økonomiske forbrytelser. Som et middel for ytterligere å bekjempe korrupsjon, ble det i 2004 innført strengere lovgivning og reguleringer for embedsmenn med næringsinteresser. Effektiviteten av anti-korrupsjonspolitikken er omdiskutert da Kina ikke har en tilstrekkelig godt etablert lovgivning på dette området. I tillegg har befolkningen ikke innsyn i det arbeidet som gjøres av Sentralkommisjonen for disiplininspeksjon, som er kommunistpartiets organ for anti-korrupsjonsarbeid.

Mangelen på fri presse og uavhengige NGOer gjør også at det er vanskelig å kartlegge omfanget av korrupsjon og i hvilken grad skyldige blir straffeforfulgt. Til tross for at enkelte politikere og embetsmenn blir rettsforfulgt med tilhørende store medieoppslag, viser interne rapporter fra kommunistpartiet at korrupsjonen økte årlig i det første tiåret på 2000-tallet.

Siden slutten av 1990 er flere velferdsreformer søkt gjennomført. Dette er innenfor områder som helsevesen og helseforsikring, sysselsetting, pensjoner og velferdsordninger for fødende. I 2007 ble det etablert et velferdssystem som skal hjelpe landbefolkningen ut av fattigdommen. Mange av disse reformene har store utfordringer knyttet til offentlig finansiering, og ikke minst har matprisene i store deler av landet steget raskere enn lønningene.

Siden de økonomiske reformene startet, har den gjennomsnittlige levestandarden økt betraktelig, men ulikheten mellom de forskjellige regionene og mellom by og land har også blitt større. Frem til 2011 hadde den sosiale ulikheten økt så mye at den var på et nivå som fattigdomsforskere anser å være potensielt destabiliserende. Adgangen til helsetjenester, skole og pensjonsordninger har utviklet seg veldig forskjellig for land- og bybefolkning. Mye av årsakene til dette tillegges hukou-systemet, som begrenser fri flyt av migrantarbeidere fra landsbygda til byene.

Det ble i 2014 vedtatt en lov om nasjonal minstelønn. Denne minstelønnen skal variere etter lokale forhold og lønninger, det betyr at minstelønnen er over dobbel så høy i storbyer som Guangdong og Shanghai som i fattigere landområder.

Luftveissykdommen SARS oppstod i Kina, og landet ble også hardest rammet i verden med 348 døde og 5327 smittede under epidemien i 2003. Først reagerte myndighetene med hemmelighold og trusler om dødsstraff, men under hardt press fra omverdenen skiftet regimet mediepolitikk og la om til større åpenhet.

Dette ble også tilfelle med aids-problemet, som lenge ble holdt skjult. Særlig hardt rammet er Henan-provinsen der hundretusener ble infisert av hiv-viruset i midten av 1990-årene på grunn av useriøse, mobile blodbanker. FN-eksperter antok i 2005 at cirka 1,5 millioner kinesere var bærere av hiv-viruset, og at aids hadde kostet over 100 000 mennesker livet.

6. januar 2005 ble kinesisk borger nummer 1300 millioner født, samtidig som veksten begynte å flate ut. I 2022 falt befolkningstallet for første gang, til ca. 1,4 milliarder.

I 2021 avskaffet kinesiske myndigheter ettbarnspolitikken helt, etter langvarig kritikk som både rettet seg mot menneskerettighetsperspektivet og mot faren for en svært kraftig aldring i Kina i årene framover. Problemet med en stadig større klasse av pensjonister i forhold til arbeidsstyrken er en av de viktigste årsakene til dette.

Kinesisk statistikk etter tusenårsskiftet har vist stor skjevhet i kjønnsfordelingen, med opp mot 120 gutter født for hver 100 jenter. Dette har i senere år sunket til rundt 110, trolig fordi ettbarnspolitikkens avskaffelse har ført til at færre jentefostre aborteres.

• Les mer om befolkningspolitikk og Kinas befolkning.

Ved 14. partikongress i 1992 fikk den såkalte annen reformbølge sterkere preg av kapitalistiske virkemidler. Strategien for 1990-årene var økonomisk reform med fortsatt streng politisk kontroll. Deng Xiaopings reise til Sør-Kina i desember 1992 blir betraktet som historisk; her slo han fast at den raske utviklingen i de spesielle økonomiske sonene var mønstergyldig for det øvrige Kina.

Våren 1993 skrev Folkekongressen Dengs «sosialistiske markedsøkonomi» inn i forfatningen som Kinas økonomiske fundament, og dette ble opptakten til en ny reformbølge. Økonomisk vekst skjøt fart på ny; med hele 13,4 prosent stod Kina dette året for det største økonomiske oppsving i verden, og i 1998 økte takten igjen med den aktive reformatoren Zhu Rongji på statsministerposten. En grunnlovsendring i 2004 styrket den private eiendomsretten, hvor privat eiendom sidestilles med statlig og annen offentlig eiendom.

Med det nye veksttempoet nådde Kina allerede i 1995 det langsiktige mål som Deng Xiaoping hadde definert i 1980: firedobling av Kinas BNP innen 2000. Shanghai-regionen og Guangzhou markerte seg nå som «lokomotiver» for Kinas eksportindustri. Kinas to første aksjebørser åpnet 1990 i Shenzhen og Shanghai.

Vestlig teknologi og investeringskapital lå til grunn for noe av veksten. Kina var verdens desidert største mottaker av direkte utenlandsinvesteringer. Veksten fortsatte å øke med rundt 10 prosent på 1990 og 2000-tallet – tre ganger høyere enn i noe annet større industriland. Dette førte til at omverdenen ble engstelig for at en «Kina-boble» som brister, kan få store negative følger for verdensøkonomien.

I 1997 begynte en storstilt privatisering av statlige selskaper, for å oppfylle kravene som ble stilt for medlemskap i Verdens handelsorganisasjon. Dette oppnådde Kina i 2001. Privatiseringen førte til storstilt korrupsjon og til at mye av Kinas felles ressurser og kapital falt i partikadres hender – en utvikling som har ledet enkelte forskere til å snakke om et kleptokrati i det nye Kina. Da privatiseringen var ferdigstilt rundt 2009, hadde det vokst fram en ny kapitalistklasse ut fra det gamle administrasjonssjiktet i partiet og statseide bedrifter.

Folkekongressen vedtok i 1996 en langtidsplan for infrastruktur. Blant prosjektene var fullføringen av verdens største vannkraftverk San Xia (Tre kløfter) ved Chang Jiang-floden, et kanalsystem for å lede deler av vannmassene fra Chang Jiang til Kinas tørre landsdeler i nord, planlagt ferdig i 2050; utvikling av Kinas største kullforekomster i Shaanxi og Indre Mongolia; et system av riksveier på i alt 35 000 kilometer (skal forbinde alle provinshovedsteder og byer med over 1 million innbyggere); og et jernbanenett langs kysten fra Heilongjiang i nord til Guangdong i sør.

Med det nye Silkevei-initiativet fra 2013 (BRI, «One Belt One Road») utvidet Xi Jinping Kinas infrastrukturelle vyer til resten av Eurasia.

Økonomisk omstrukturering førte i 1990-årene til økende spenning og ulikheter mellom samfunnsgrupper og regioner og voksende arbeidsløshet plaget landsbygda. Under Mao var hovedregelen at kineserne var bundet til sine folkekommuner hele livet. Etter at disse ble avskaffet, fikk Kina en stor «flytende» befolkning på 80–150 millioner, ifølge varierende overslag. Mange brøt opp fra sine hjemsteder for å søke tilfeldig arbeid, særlig i byggebransjen i byene. Misnøye blant bøndene gav seg utslag i til dels alvorlige uroligheter på landsbygda.

I 2003 kom regjeringen med en langtidsplan for tidenes største folkeflytting: Skulle bondebefolkningens levestandard heves, måtte flere over i industri og servicenæringer, mens færre tok seg av landbruket. Man ønsket ingen masseflytting til storbyene, men til mindre industrisamfunn spredt utover landet. Dette måtte sees i sammenheng med Kinas voksende rolle som industrinasjon og at dette ville kunne sikre industrien og gi voksende servicenæringer et uuttømmelig reservoar av billig arbeidskraft i årtier fremover.

For å redusere sterkt økende forskjeller mellom rike kystprovinser i øst og fattige innlandsprovinser i vest, har myndighetene forsøkt å styre utviklingen med en strategi for ytterligere satsing på provinsene i vest, blant annet med en kontroversiell jernbaneforbindelse til Lhasa i Tibet.

Kina ble i desember 2001 medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), noe som fikk vidtrekkende følger både for verdenshandelen og Kinas egen økonomi. Innad har WTO-medlemskapet styrket reformprosessen, men omstillingen til en mer markedsbasert økonomi satte også mange statsbedrifter i en vanskelig situasjon. Integrasjonen av kinesisk økonomi i verdensøkonomien har gitt forbrukere over hele verden billigere varer, og Kinas egen milliardbefolkning høyere velstand. Betydelige andeler av verdens vareproduksjon ble siden tusenårsskiftet flyttet til Kina for å dra fordel av lave lønninger og gunstig valutakurs. Millioner av arbeidsplasser ble «flagget ut» til Kina fra land over hele kloden.

Den voksende kinesiske økonomien har siden tusenårsskiftet vært en av de viktigste drivkreftene i et bredere globalt oppsving, og Kina har lenge vært blant verdens største mottakere av direkte utenlandsinvesteringer. Fra rundt 1980 ble det skapt en helt ny sektor i økonomien ved at nærmere 500 000 utenlandske selskaper ble etablert, enten som felleseide (joint ventures) eller heleide foretak. Disse bidro til kunnskaps- og teknologioverføring og skapte nye kontaktflater med omverdenen.

Siden tusenårsskiftet har Kina selv også i sterkt økende grad investert i utlandet. Dette har skjedd ved omfattende oppkjøp av selskaper, særlig innen energi- og råvaresektoren. Kineserne bygger også målbevisst merkevarer for et globalisert marked, særlig for elektroniske produkter. Blant kinesiske selskaper som siden tusenårsskiftet har opparbeidet betydelige markedsandeler globalt, er PC-fabrikanten Lenovo, TV-fabrikanten TCL Corp., samt elektronikkprodusentene Haier og Huawei.