Foreldre: Universitetslektor Sverre Arnljot Breste Kjeldstadli (1916–1961) og lærer Ellen Helvig Grini (1918–2001).
Gift 1984 med sosiolog Aud Grandaunet (1947–2019), datter av kirketjener Asbjørn Grandaunet (1914–1983) og Hallgerd Svarlien (1915–2007).
Knut Kjeldstadli var en norsk historiker (dr.philos). Han var professor II ved Universitetet i Bergen i 1992–1996 og professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo i 1996–2018.
Knut Kjeldstadli var særlig opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi.
Knut Kjeldstadli vokste opp på Holmen og Røa i Oslo med to yngre brødre. Faren var historiker og moren var lærer, og det var en sterk tradisjon fra arbeiderbevegelsen i familien.
Fra tenårene av var Kjeldstadli sterkt politisk engasjert i Sosialistisk Folkeparti/Sosialistisk Venstreparti, og han hadde i mange år større og mindre verv i politikken. Hans mange innlegg i pressen hadde alltid et prinsipielt politisk innhold, med eller uten en partipolitisk side. Arbeidet for Lund-kommisjonen (Stortingets granskingskommisjon av ulovlige tjenester) i årene 1994–1996 var et uttrykk for hans samfunnsengasjement.
Senere markerte Kjeldstadli seg også som en uttalt motstander av globaliseringen av økonomien på storkonsernenes vilkår, blant annet gjennom engasjement i de årlige Globaliseringskonferansene og i folkebevegelsen Attac.
Etter examen artium ved Oslo katedralskole i 1967 studerte Knut Kjeldstadli engelsk og sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Senere tok han magistergraden i historie der i 1977.
Kjeldstadli var deretter forskningsstipendiat og oppdragsforsker i mange år før han ble professor i moderne historie ved UiO i 1996. Fra 1992 til 1998 var han deltidsansatt som professor II ved Universitetet i Bergen.
Knut Kjeldstadlis innsats i norsk historieforskning var preget av et engasjement for historiefagets humanistiske, sosiale og i allmenn forstand politiske oppgave. Dette har vist seg i hans valg av forskningstemaer. Hans første bok, bygd på magistergraden, var «Arbeider, bonde, våre hære». Arbeiderpartiet og bøndene 1930–1939 (1978), som sprang ut av EF-stridens allianse mellom sosiale klasser i Norge. Interessen hans for mer sosialhistoriske temaer hadde da allerede vist seg i en artikkel om Standssamfunnets oppløsning fra samme år.
Et av Kjeldstadlis store fortrinn som historiker var evnen til å kombinere historiens små tildragelser og tilstander med prinsipielle synspunkter av betydelig rekkevidde. Dette er ikke minst synlig i doktoravhandlingen fra 1989, kalt Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940. Her analyserer Kjeldstadli hvordan arbeidernes arbeidssituasjon så vel som deres sosiale omgivelser bidrar til å forme deres bevissthet og handlemåte.
I to store syntetiske verker lot Kjeldstadli sine allsidige kunnskaper, betydelige intellektuelle fantasi og sin evne til å trekke store linjer virke sammen til helstøpte arbeider. I Den delte byen. 1900–1948, fjerde bind av Oslo bys historie, ser han Norges hovedstad som dobbelt delt mellom arbeidere og borgerskap (østkant og vestkant) og mellom innfødte og innflyttere (langt på vei by mot land). I Et splittet samfunn. 1905–1935 (Aschehougs norgeshistorie, bind 10) er det den sosiale, økonomiske og politiske trekanten borgere–bønder–arbeidere som danner utgangspunkt for beskrivelsen. Endepunktet er det dobbelte klassekompromisset i 1935 (kriseforliket).
I et tredje større verk, Kjeldstadlis del av Norsk innvandringshistorie, I nasjonalstatens tid 1814–1940, fremheves ytterligere en dimensjon: dimensjonen av innvandrere, de fremmede, «de andre». Dette trebindsverket, der Kjeldstadli var hovedredaktør, vant Brageprisen for beste fagbok 2003. Her utdyper han kulturelle synsmåter som har preget en rekke av hans større verker og dusinvis av artikler gjennom mange år. De handler om menneskers utvikling av identiteter, ikke minst de kollektive. I boka Innvandring til Norge 900–2010 (2014), som Kjeldstadli utgav sammen med sosiologen Grethe Brochmann, syntetiserer og viderefører forfatterne fremstillingen fra trebindsverket Norsk innvandringshistorie.
Knut Kjeldstadli forfektet gjennom både faglige og mer politiske skrifter de sosiale kollektive bevegelsers betydning i historien, og at deres tid på ingen måte er forbi. Han var selv stifter av Norsk historikerforening i 1983 og formann i to perioder.
Mange historiestudenter kjenner Knut Kjeldstadli først og fremst gjennom boken Fortida er ikke hva den engang var. En innføring i historiefaget, som er oversatt til flere språk. I tillegg har han publisert et meget stort antall artikler om teoretiske spørsmål i historievitenskapen.
Kjeldstadli befant seg et stykke på vei i den empiriske tradisjonen fra Ottar Dahl og Sivert Langholm, men på en viktig måte skilte han seg likevel fra dem: Kjeldstadli åpnet mer enn sine forgjengere for en mangfoldighet av metodiske og teoretiske tilnærminger. Han tok for eksempel opp i seg elementer fra det som er blitt kalt «den språklige vending» i humaniora og samfunnsfag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.