Marokkos historie

Opprinnelig nomadiske berbere var blant de første som slo seg ned i dagens Marokko, mellom 4000 og 2000 fvt., og de utgjør fortsatt en vesentlig del av landets befolkning. Senere har flere folk etablert seg i området, fra fønikiske handelsmenn i oldtiden til franske bosettere i nyere tid. Fønikerne utforsket kysten av Nord-Afrika fra 12. århundre fvt., og etablerte handelsstasjoner i Marokko; senere gjorde karthagerne det samme. I år 42 ble området gjort til den vestligste provins i Romerriket, med navnet Mauritania Tingitana.

Etter å ha vært underlagt vandalene og bysantinerne ble Marokko invadert av araberne i 684–685, og helt underlagt deres kontroll på 700-tallet. Med araberne ble landet omdannet til et islamsk samfunn med en sterk arabisk styrende klasse. Religiøse uoverensstemmelser førte til oppsplittelse i små provinser, og flere dynastier vokste frem: idrisidene fra Fez (700-tallet), almoravidene og almohadene fra Marrakesh (1000-tallet), saadiene (1500-tallet) og alawittene (1600-tallet).

Det var Idris som skapte det første store riket i Marokko i perioden 788–986, men deretter svekket indre strid landet på ny. Under almoravidene ble et nytt storrike etablert fra Andalucía i Spania til sør for Sahara, til også det gikk i oppløsning midt på 1100-tallet; det første amazigh-/berber-dynastiet i Nord-Afrika. Almoravidene ble etterfulgt av almohadene, som strakte sitt rike vestover til Tripolitania og Kyrenaika i dagens Libya, og som frem til tidlig på 1200-tallet også etablerte seg i Spania.

Etter å ha lidd nederlag i Spania mistet almohadene sin makt, og et nytt berberdynasti, merinidene, tok over for en hundreårsperiode. Det merinidiske styret ble etterfulgt av det saadiske dynasti (1509–1668), og dets makt nådde sørover til dagens Mali og østover til store deler av Algerie. De fordrev også portugiserne fra Marokko. I 1669 fikk en gren av saadiene, det nåværende alawi-dynastiet, makten. Sultanen Mulai Ismail (1672–1727) samlet Marokko igjen på slutten av 1600-tallet og sikret landet anerkjennelse fra de europeiske stormaktene og fra Det osmanske riket; en statssamling og posisjon som ikke ble vesentlig svekket av maktkampen etter hans død og den medfølgende borgerkrigen.

Mer utsatt ble Marokkos posisjon under Mulai abd al-Rahman (1822–1859), som regjerte i en periode da maktforholdene i middelhavsområdet endret seg, vesentlig med styrket innflytelse for de fremvoksende kolonimaktene Frankrike og Storbritannia. De europeiske stormakters interesse for Marokko begynte på 1400-tallet, og noen av områdene de sikret seg kontroll over, er ennå ikke oppgitt. Det var Frankrike og Spania som koloniserte Marokko på 1800-tallet, men Portugal var først ute med å erobre deler av landet. Til tross for marokkansk motstand lyktes Portugal i å okkupere flere byer på Middelhavs- og Atlanterhavskysten; deriblant Ceuta (1415), al-Qasr al-Saghir (1458), Tanger (1471), Safi (1481), Agadir (1505) og Agouz (1507). Herfra kontrollerte Portugal sjøhandelen og deler av innlandet.

Det var Portugals okkupasjon og undertrykking som førte til fremveksten av det saadiske dynasti, som gjennomførte en jihad mot den kristne okkupasjonen. Den førte blant annet til erobringen av Agadir i 1541 og en kollaps for Portugals makt i Marokko. Saadiene, og etterfølgerne, alawittene, styrte et samlet Marokko som ekspanderte sørover og østover for å sikre sine handelsinteresser, før det ble utfordret av europeisk imperialisme. For å sikre handelsruten mellom Fez og Egypt inntok alawitt-sultanen Mulai Ismail eksempelvis Tlemcen i dagens Algerie, men ble slått tilbake av en osmansk offensiv i 1701.

Den franske erobringen av Alger i 1830 fikk betydning også for Marokko. Sultan Abd al-Rahman (1822–1859) benyttet anledningen til på nytt å innta Tlemcen i 1830–1831, men trakk seg raskt ut igjen og støttet deretter emiren i Algerie og opprørslederen Abd al-Qadir med våpen og soldater i kampen mot inntrengerne. Dette førte til en kortvarig krig mellom Marokko og Frankrike i 1844 der de marokkanske styrkene ble slått, hvoretter Marokko ved freden i Tanger samme år ble tvunget til å godta det franske herredømmet i Algerie. Etter en disputt over grensene til den spanske Ceuta-enklaven gikk Spania til krig i 1860, og Marokko måtte avstå et større område til Ceuta, derunder Tétouan – den kommende hovedstad i det spanske Marokko – samt Ifni-territoriet.

Storbritannia etablerte diplomatiske og økonomiske kontakter med Marokko, regulert gjennom den anglo-marokkanske traktat fra 1856 som åpnet for europeisk handel og oppkjøp av eiendommer i Marokko – og som la grunnlag for videre europeisk innflytelse. Denne ble ytterligere styrket gjennom den spansk-marokkanske traktat fra 1861, som også endte krigen med Spania. En avtale mellom Frankrike og Marokko ble inngått i 1863 og gav Frankrike anledning til å beskytte sine borgere og interesser i Marokko, hvilket var starten på en senere kolonikontroll. Sjøhandelen, særlig over Casablanca og Rabat, ble kontrollert av briter og franskmenn; mye av handelen på land ble styrt av den store jødiske folkegruppen i Marokko.

Rivalisering mellom stormaktene i det nordlige Afrika endte med en avtale mellom Storbritannia og Frankrike i 1904, som gav franskmennene frie hender i Marokko mot at Frankrike oppgav sine interesser i Egypt. En tilsvarende avtale ble gjort med Italia, som ikke ble utfordret i Libya. Tyskland søkte også innflytelse i Marokko, men endte med å anerkjenne den franske interessesfæren mot franske konsesjoner i Kongo. Spania fikk forsikringer om at det nordlige Marokko skulle være spansk interessesfære. Med disse diplomatiske avklaringer møtte de europeiske makter Marokko under Algeciras-konferansen i 1906. Her ble sultanens integritet og Marokkos selvstendighet anerkjent, og europeiske økonomiske interesser akseptert.

I protest mot sultan Abd al-Aziz' samarbeid med europeerne, ledet hans bror Abd al-Hafiz et opprør mot ham. Angrep på franske interesser førte til at Frankrike okkuperte Casablanca og Oujda i 1907, og al-Hafiz ble innsatt som ny sultan i 1909. Med fortsatt uro måtte han imidlertid be Frankrike om hjelp – og til gjengjeld inngå Fez-traktaten i 1912 som gjorde størstedelen av Marokko til et fransk protektorat. Marokko ble delt i et franskkontrollert område, et spanskkontrollert område og Tanger, som ble gjort til en internasjonal sone, men fortsatt med sultanen som formell statssjef i Marokko. Det kom til opprør både mot det spanske og det franske styret, særlig med den såkalte Rif-krigen i Rif-fjellene (1921–1926), ledet av Abd al Krim som ble nedkjempet av en kombinert fransk-spansk styrke. Utenlandsk kontroll over Marokko ble endelig sikret i 1934.

Frem til andre verdenskrig fant det sted en betydelig innvandring av franskmenn, men ikke i samme omfang som i Algerie; i 1931 var det 115 000 franske bosettere i Marokko. Spansk Marokko omfattet i første halvdel av 1900-tallet garnisonene Alhucemas, Ceuta og Melilla, med tilstøtende områder ved Middelhavet og et område innover i landet, samt Ifni og Tarfaya på Atlanterhavskysten, der Spania i 1884 etablerte et handelssenter, Villa Cisneros, i det senere Río de Oro (Vest-Sahara). En militær revolt i spansk Marokko i 1936 førte til borgerkrig i Spania da general Franco vendte tilbake fra Marokko. Tanger var okkupert av Spania i perioden 1940–1945, før byen igjen ble en internasjonal sone. Under andre verdenskrig tok Vichy-regimet kontroll over Marokko, men sultan Muhammad 5. støttet det frie Frankrike og de allierte. Han nektet også å undertegne antijødiske dekreter, som ville ha rammet hans jødiske undersåtter. I 1942 landet allierte styrker i Marokko og Algerie.

• Statsoverhoder i Marokko
• Marokkos georgrafi
• Marokko