M.E. Braddon
Mary Elizabeth Braddon var ein engelsk romanforfattar, og ein av dei største bestseljarane på slutten av 1800-talet. Ho blei også mykje lesen i Norge, både i omsette avisføljetongar og på engelsk.
Ho publiserte romanane sine under det kjønnsnøytrale forfattarnamnet «M.E. Braddon». Den mest kjente romanen var Lady Audley's Secret (1862), som også gjorde ho rik.
Braddon levde heile livet i eller nær London. Ho vaks opp i Soho i sentrum av London, og budde seinare i det meir fasjonable Richmond i utkanten av byen. Ho hadde god privatutdanning. Ho slo seg på teaterlivet, noko familien ikkje likte. Før ho tok fatt på skrivinga for alvor, hadde Braddon ei tidleg karrière som skodespelar på ymse teater-turnéar rundt i landet. Men ho greidde aldri heilt å slå gjennom på dei store London-scenene. Ho hadde mykje meir hell med skrivekarrieren, som slo til nesten med ein gong.
Braddon publiserte over 80 romanar i løpet av dei om lag femti åra ho skreiv, mellom 1860 og 1910. Frå starten skreiv Braddon romanane som føljetongar i litterære og populære tidsskrift, noko som gav henne ein stor lesarskare. Men dei blei også straks etter utgitt i bokform, og desse selde også i mange utgåver. Dei mest kjente titlane har stort sett vore i sal sidan.
Braddons bøker har gjerne fått merkelappen 'sensasjonslitteratur', men Lady Audley's Secret er ikkje særleg oppsiktsvekkande i dag. Boka handlar om bigami og ekteskapsproblem, og det gjer også den andre store bestseljaren, Aurora Floyd (1863).
Braddon bygde nok på eigne erfaringar. Då ho skreiv den første romanen, var ho i starten av eit tretten år langt forhold med ein bigamist, tidsskrifteigaren John Maxwell. Først etter at den første kona hans døydde i 1874, kunne dei gifte seg. Livet hennar var difor sensasjonelt nok, og smitta kanskje over på bøkene.
Men ho skreiv også mykje anna fiksjon i meir spekulative og gotiske sjangrar, med til dømes spøkelseshistorier og andre overnaturlege fenomen, og desse fortener kanskje merkelappen sensasjonslitteratur. Ein annan del av forfattarskapen var historiske romanar.
Ho dreiv også sitt eige litterære tidsskrift, Belgravia, og redigerte dessutan bladet Temple Bar.
Heilt frå dei tidlege åra var Braddon sine forteljingar ettertrakta mellom teater-produsentane, og første scene-versjonen i 1863 kom alt året etter bokutgjeving. Seinare har ho vore dramatisert mange gonger, og det blei også laga tidlege kino-filmar av dei mest kjende bøkene.
Ho tente nok til å kjøpe seg eit flott hus i Richmond utanfor London, og forsørge seg sjølv og familien. Ho og mannen fekk seks born saman, i tillegg til dei fem han hadde med den første kona. Braddon må ha hatt ein stor arbeidskapasitet for å både handtere familieliv og skrive.
Ser ein etter kva dei las i norske 1800-tals leseforeiningar, finn ein at M.E. Braddon er av dei mest lesne engelske forfattarane, med over tjue titlar i katalogen til Kristiania Læseforening for kvinder i 1904, dei fleste på engelsk.
Men der kom også ei lang rad omsettingar til norsk i den tida ho sjølv var aktiv:
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må vere logga inn for å kommentere.