Den nasjonale reisningen på begynnelsen av 1900-tallet tok blant annet sikte på å bytte ut de danske navneformene med norsk-klingende navn. Noregs Ungdomslag gikk sterkt inn for å endre navnet fra Trondhjem til Nidaros, og de fikk støtte i Stortinget av partiet Venstre.
Navnespørsmålet ble tatt opp i en folkeavstemning i byen i 1928. Resultatet ble 17 163 stemmer for Trondhjem og 1518 for Nidaros, mens i bystyret var 46 representanter mot og 30 for navneendring. Også i Stortingets justiskomité var det flertall mot endring av navnet. Bystyret uttalte at byens befolkning ville komme til å føle en navneendring som et overgrep mot lokalbefolkningen. Lagtinget vedtok likevel navneendringen med 20 mot 18 stemmer.
Navneskiftet ble ikke godt mottatt av flertallet, mens mindretallet, hovedsakelig nynorskfolk, var fornøyd. Innbyggerne gikk mann av huse for å forsvare bynavnet, og det kom til demonstrasjoner i gatene med opp til 20 000 mennesker. Det var også direkte oppløp med knusing av vinduer og annet hærverk hos dem som ønsket Nidaros-navnet, blant annet hjemme hos fylkesmannen.
Etter dette folkelige opprøret henstilte bystyret med 71 mot 1 stemme at saken måtte tas opp til ny behandling i Stortinget. Ved Stortingets nye behandling av saken 6. mars 1931 kom det til et kompromiss ved at navnet fikk skriveformen Trondheim, som ble oppfattet som mer nasjonalklingende enn Trondhjem. Forslaget om dette var tidligere fremmet av Ivar Lykke (tidligere statsminister) fra Høyre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.