Saint-Pierre og Miquelon

Øygruppen består av ti små øyer, og to store øyer som har bosetning: Saint-Pierre og Miquelon. Saint-Pierre utgjør 26 kvadratkilometer (km²) og Miquelon 216 km². Miquelon består opprinnelig av de tre øyene Grande Miquelon, Petite Miquelon (Langlade) og Le Cap. En sandtunge og avsetninger fra kvartærtiden knytter dem sammen til Miquelon-Langlade. Kystlinjen er mer enn 120 kilometer lang.

Øyene er nakne med bare et tynt torvlag øverst. De er klippefulle med en bratt kyst lengst nordøst og en lavere del i sør med et kupert åsterreng. Mellom det nordøstlige kappet og de sørlige åsene er det en rekke små vann blant torvmyrer. Deler av Langlade har skog.

Høyeste punkt er Morne de la Grande Montagne, 240 meter over havet.

Utenfor kystene er det hvaler og mange fiskearter, og i lagunen Grand Barachois finnes seler. Sjøfugler er de mest tallrike av dyrene.

Klimaet er fuktig kontinentalt/subarktisk og påvirkes av polare luftmasser og den kalde Labradorstrømmen som møter den varme Golfstrømmen. Dette gir omkring 100 tåkedøgn i året, hovedsakelig i juni og juli. Vintrene er relativt milde. Årlig gjennomsnittstemperatur er 5,3 °C. August er varmeste måned (15,7 °C) og februar den kaldeste (−3,6 °C). Det faller mye regn og snø (1312 millimeter i årsgjennomsnitt). Det er mye vind, særlig om våren og høsten. Sensommer og tidlig høst har mest solskinn.

Regionen opplever noen av de raskeste klimaendringer på jorden. Stigende havnivå, økt erosjon og hyppigere ekstremvær truer befolkningen.

Miquelon-Langlade er en liten landsby på omkring 600 innbyggere som ligger bare cirka to meter over havet. I 2014 erklærte Frankrikes president François Hollande at Miquelon kunne forsvinne på grunn av stigende havnivå. Etter to kraftige stormer i 2018 kom planene om å flytte hele landsbyen på høyere terreng, rundt en kilometer fra dagens plassering. Miquelon-Langlade blir dermed Frankrikes første landsby som blir permanent flyttet på grunn av klimaendringer. Flyttingen gjøres i flere faser over flere tiår, finansiert av franske statsmidler.

Innbyggerne er franske statsborgere av baskisk og bretonsk opprinnelse. Nesten alle er bofast på Saint-Pierre; bare noen få hundre bor på Miquelon, og ingen på Langlade. Om sommeren kan folketallet på Langlade overstige 1000 personer når mange fra Saint-Pierre ferierer der.

90,4 prosent av befolkningen er urban. Forventet levealder ved fødsel er 83,0 år for kvinner og 78,2 år for menn (2016). Det nyeste offisielle folketallet for Saint-Pierre og Miquelon er fra folketellingen i 2021: Saint-Pierre (5 434) og Miquelon-Langlade (607). Folketallet har vært jevnt synkende de siste tiårene, hovedsakelig på grunn av utflytting blant unge voksne, samt en aldrende befolkning. Nyere kilder antyder har fortsatt å synke og kan være nede i omkring 5 800 innbyggere i 2024. 99 prosent av befolkningen er romersk-katolikker og fransk er offisielt språk.

Saint-Pierre og Miquelon er et parlamentarisk representativt demokrati. Siden 2003 har det vært en oversjøisk kollektivitet med spesialstatus. Øygruppen sender én deputert og én senator til Frankrikes nasjonalforsamling. Frankrike utnevner en president for Saint-Pierre og Miquelons territorialråd, kalt Conseil territorial. Vedkommende er regjeringssjef i et flerpartisystem med 19 medlemmer; 15 fra Saint-Pierre og 4 fra Miquelon. Bernard Briand er president i Conseil territorial siden oktober 2020.

Det er to kommuner på øygruppen. Frankrike er ansvarlig for forsvaret og har en patruljebåt.

Arkeologiske funn viser at Saint-Pierre og Miquelon ble brukt som sesongboplass i mer enn 8000 år blant annet av folkeslag som beothuk og paleo-inuiter. Den første europeeren som kom til øyene var den portugisiske oppdagelsesreisende João Álvarez Fagundes (1460–1522) i 1520. Jacques Cartier tok øyene i besittelse på vegne av den franske kongen i 1536. I 1579 fikk øya Miquelon sitt navn av baskiske fiskere.

Øyene ble regelmessig besøkt av mi'kmaq-indianere og baskiske og bretonske fiskere. Saint-Pierre fikk en fast bosetning av franske handelsmenn fra St. Malo i andre halvdel av 1600-tallet. De opprettet et stort anlegg for tørking og salting av torsk.

Fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet førte britiske angrep til at de franske kolonistene måtte forlate øygruppen. Britene hadde kontroll over øyene fra 1713 til 1763, da franskmennene tok tilbake kontrollen ved Paris-freden og innbyggerne kunne vende tilbake. Kontrollen over øygruppen vekslet mellom Storbritannia og Frankrike i de neste 38 årene. Frankrike tok øyene endelig tilbake i 1815, og den franske fiskeindustrien begynte å vokse.

I forbindelse med forbudstiden i USA var Saint-Pierre og Miquelon base for smugling av alkohol. Da forbudet ble opphevet i 1933, satte økonomisk depresjon inn. Under andre verdenskrig var guvernøren lojal overfor Vichy-regimet. 24. desember 1941 ble øyene frigjort av franske styrker uten motstand. En folkeavstemning førte til at Saint-Pierre og Miquelon ble et territorium i det frie Frankrike. Øyene ble et oversjøisk fransk territorium i 1946, et oversjøisk fransk departement i 1976, en territoriell kollektivitet i 1985 og en oversjøisk kollektivitet i 2003.

Fiskeriene var i perioder hardt rammet av uenighet mellom Frankrike og Canada om territorialgrensene, men disse ble regulert ved en avtale i desember 1994. Grenselinjer på kontinentalhyllen er ikke fastsatt.

Innbyggerne har tradisjonelt levd av fiske, prosessering av fisk og forsyninger til fiskeflåten som opererer utenfor Newfoundland. På Saint-Pierre og Miquelon er det fiske- og muslingoppdrett, krabbefiske og dyrking av soyabønner. Husdyr er høns, kveg, sau, rev og mink. Turisme har økende betydning, og prøveboring etter olje gir håp om utvikling av energisektoren. Saint-Pierre og Miquelon mottar subsidier fra Frankrike.

Eksportprodukter er fisk og fiskeprodukter, dyrefôr, krepsdyr, muslinger og pels. Sjøagurken, som eksporteres til det asiatiske markedet, erstattet torskefiske som hovedinntektskilde, men både bestanden og markedsprisen er uforutsigbare.

Økonomien har vært i nedgang på grunn av uenigheter med Canadas myndigheter om økonomiske soner i havet og fiskekvoter, samt en reduksjon av antall fartøyer som oppsøker havna i Saint-Pierre. Torskefiske moratorium, innført av Canada i 1992, har blitt opphevet i 2024.

Myntenheten er euro.

Skolegang er obligatorisk for barn i alderen 6–16 år. I Saint-Pierre er det barneskole (seks år), ungdomsskole (tre år) og videregående skole (tre år).

Det er fem radiostasjoner. Det utgis ingen dagsaviser, men ett ukemagasin og ett sporadisk online-magasin.

Det arrangeres en baskisk festival med blant annet musikk og dans. Ishockey og fotball er de mest populære sportsgrenene.

• Frankrike
• Canada