Svartehavet

Vannet i Svartehavet inneholder lite salt; saltholdigheten er 17–18 promille i overflaten av vannet, og i dypere lag er den opptil 23 promille (mot ca. 40 promille i Middelhavet). Dette er på grunn av den rike tilførselen av ferskvann fra de store elvene som munner ut i Svartehavet (Donau, Dnestr, Bug, Dnepr, Don og flere). Temperaturen i vannet er lavere enn i Middelhavet, selv i dypet (6–9 °C), og nordkysten har 50 isdager i året. Om sommeren holder overflatevannet seg på ca. 21 °C. En overflatestrøm ut gjennom Bosporus kompenseres gjennom en saltere bunnstrøm fra Middelhavet. Oksygenmengden avtar nedover, og under 200 m er den så liten at alt organisk liv opphører, mens hydrogensulfid, H₂S, anrikes.

Svartehavet var en viktig ferdselsvei for grekerne i oldtiden. De anla en rekke kolonier langs kystene på 700–500-tallet fvt. og hentet korn og salt ved de vestre og nordre breddene. Fra tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453 og til slutten av 1700-tallet var Svartehavet stengt for europeiske land. I 1871 fikk Russland rett til å holde en ubegrenset krigsflåte i Svartehavet, som alltid har vært en livsviktig utfallsport for landet. Nå betyr Svartehavet mer for frakt av varer. Havet er omkranset av en rekke større og mindre byer, blant annet bade- og rekreasjonsbyer på Krim og i Vest-Kaukasus. I nord drives et betydelig fiske, særlig etter stør.

Enkelte forskere hevder at den kristne myten om syndfloden kan ha sin opprinnelse i en flom etter siste istid. For anslagsvis 7000 år siden økte vannstanden i Middelhavet på grunn av smeltevann fra isbreene, noe som presset store mengder vann gjennom Bosporus og videre inn til Svartehavet, som da var ferskvann. Teorien er omdiskutert.

Havet het i oldtiden Pontus Euxinus (latin 'det gjestmilde hav') og i middelalderen Mare Maggiore (italiensk 'Storhavet'), Tsjernoje More (russisk 'svart hav'). Svartehavet (en oversettelse av tyrkernes Karadeniz) skyldes neppe fargen på vannet, men sikter heller til vinterstormene og tåken.

• innhav
• hav