Sykes-Picot-avtalen

Imperialistiske stormakter fra Europa, med Storbritannia og Frankrike i spissen, hadde politiske og økonomiske interesser i osmanske områder av Midtøsten allerede før første verdenskrig. Blant annet hadde britene tatt indirekte kontroll over Egypt og Sudan, tidligere osmanske provinser.

Gjennom 1800-tallet og frem til krigen hadde britisk politikk likevel vært å holde Det osmanske riket i live – primært for å unngå at rivaler vant kontroll over osmanske områder. Da briter og osmaner ble fiender under første verdenskrig, endret Storbritannias syn seg: Det osmanske riket skulle beseires og oppløses. Samtidig ønsket ikke britene at kamp om osmanske områder skulle lede til konflikt med deres allierte, og de ønsket derfor å avklare hva som skulle skje med de osmanske områdene etter at krigen var vunnet.

Frankrikes interesser var særlig knyttet til Levanten, for å sikre seg kontroll over kysten i det østlige Middelhavet. Der hadde Frankrike siden midten av 1600-tallet vært beskytter av den kristne maronitt-minoriteten. Landet ønsket derfor kontroll over Syria (som senere ble de morderne statene Syria og Libanon) helt til Mosul (i det senere Irak).

Storbritannias interesser lå dels lenger vest, i Egypt, også for å sikre kontrollen over Suezkanalen, og dels i sør, i Mesopotamia, blant annet for å sikre sjøveien til India. Storbritannia ønsket kontroll over et sammenhengende område fra Middelhavet til Persiabukta, inkludert den oljerike Mosul-provinsen. Tilgang til olje var blitt avgjørende for britene etter at marinen deres byttet drivstoff fra kull til olje i 1911.

Begge land ønsket således kontroll over Mosul, så vel som over Palestina.

De tre stormaktene i trippelententen førte hemmelige samtaler om hvordan et framtidig beseiret osmansk rike skulle fordeles. En foranledning for de britisk-franske forhandlingene var at Russland i 1915 informerte sine allierte om at landet ønsket å ta kontroll over Konstantinopel (Istanbul) og inviterte de andre til å gjøre krav på andre deler av Det osmanske riket til gjengjeld.

Med dette som bakgrunn fremforhandlet den britiske politikeren Mark Sykes (1879–1919) og den franske diplomaten Francois Georges-Picot (1870–1951) en avtale som skulle komme til å bære deres navn. Forhandlingene ble ført fra november 1915, først og fremst mellom Frankrike og Storbritannia, men med aksept fra Russland.

Avtalen ga Frankrike direkte eller indirekte kontroll over (omtrent) dagens Syria og Libanon samt områder i dagens Irak, herunder Mosul. Britene fikk direkte eller indirekte kontroll over (omtrent) dagens Irak og Jordan. Palestina skulle være under internasjonal kontroll. Russland, alliert med Storbritannia og Frankrike, godtok også avtalen, som lovet støtte til deres langvarige krav om kontroll over Istanbul og Bosporos.

De to stormaktene la også til grunn at det skulle opprettes en selvstendig arabisk stat, eller en konføderasjon av arabiske stater, i deler av det osmanske området – der de to landene skulle ha hver sin interessesfære. Inndelingen ble visualisert med blå, røde og brune linjer på et kart, for å markere henholdsvis det fransk- (blått) og britisk- (rødt) kontrollerte området, samt Palestina som internasjonalt kontrollert (brunt). De blå og røde områdene var delt i soner, hvor stormaktene skulle utøve enten direkte eller indirekte styre.

Russland skulle tilgodeses med kontroll over deler av dagens Tyrkia, inkludert Konstantinopel og armenske områder (Erzurum, Trabzon, Van og Bitlis). Italias interesser ble imøtesett gjennom et tillegg (Saint-Jean-de-Maurienne-avtalen) fra april 1917. Der ble Italia lovet de sørlige og sørvestlige delene av Anatolia.

Sykes–Picot-avtalen ble holdt hemmelig, men gjort kjent for Russland. Italia ble også informert i august 1916 – etter at landet hadde erklært krig mot Tyskland.

Før første verdenskrig tok slutt og avtalen kunne iverksettes, fant Den russiske revolusjonen sted (1917). Bolsjevikene trakk Russland fra samarbeidet, ga avkall på sine territorielle krav og offentliggjorde avtalen.

På samme tid som Sykes–Picot-avtalen ble framforhandlet, ga britene vage løfter til sharifen av Mekka, Hussein ibn Ali, om å opprette et kongedømme i store deler av de arabisk-dominerte osmanske landområdene – den såkalte Hussein-McMahon-korrespondansen. I tillegg ga britene med Balfour-erklæringen i 1917 løfter til den sionistiske bevegelsen om opprettelse av et jødisk nasjonalhjem i deler av det samme området (Palestina).

Sykes–Picot-avtalen ble aldri implementert, men da de seirende stormaktene delte opp Det osmanske riket under San Remo-konferansen i 1920, ble den svært sentral. Frankrike og Storbritannia fikk kontroll over områder nesten i tråd med avtalen, men med visse betydningsfulle endringer. Mosul ble en del av det britisk-kontrollerte Irak, og britene fikk i tillegg kontroll over Palestina, snarere enn at området ble lagt under internasjonal kontroll. Den britiske og franske kontrollen ble i 1922 formalisert gjennom den såkalte mandatordningen under det nyopprettede Folkeforbundet. Syria (og Libanon) ble et fransk mandat, og Palestina (inkludert dagens Israel og Jordan) ble et britisk mandat. Irak ble også britiskkontrollert, men da gjennom en bilateral avtale snarere enn gjennom mandatordningen.

Politikken bak avtalen har hatt stor betydning for den senere utviklingen i Midtøsten. De moderne statene Irak, Libanon og Syria ble til som følge av tenkingen bak Sykes–Picot-avtalen. Områdene som i dag utgjør Israel og Jordan lå under det britiske mandatet Palestina, hvor Balfour-erklæringen ble tatt inn som en del av mandatteksten.

Den imperialistiske inndelingen av Midtøsten har siden vært utfordret politisk, blant annet av panarabismen, som tar til orde for at det en anser som et språklig og kulturelt arabisk fellesskap også må få et politisk uttrykk gjennom en forent, arabisk stat. Foruten den kortlivede Forente arabiske republikk, har det imidlertid blitt gjort få reelle forsøk på å skape en slik stat.

Terrorgruppen Den islamske stat (IS) gikk på ideologisk grunnlag til kamp for å etablere det de hevdet var et nytt kalifat, og uttrykte eksplisitt at dette medførte å fjerne grensene som ble skapt som følge av Sykes-Picot-avtalen. Organisasjonens daværende leder, Abu Bakr al-Baghdadi, uttalte da kalifatet ble erklært i 2014 at det var den siste spiker i kista til denne avtalen.

• Balfour-deklarasjonen
• Hussein-McMahon-korrespondansen
• Midtøsten-konflikten
• Palestina

• Schneer, Jonathan (2010): The Balfour Declaration: The Origins of the Arab-Israeli ConflictBloomsbury.
• Barr, James (2011): A Line in the Sand: Britain, France and the struggle that shaped the Middle East. Simon & Schuster.