Transnistria

I Moldovas grunnlov heter det at områder på Dnestrs østside, altså Transnistria, kan bli innvilget spesielle former for selvstyre. Den bestemmelsen har ingen praktisk betydning så lenge sentralregjeringen i Chișinău ikke har kontroll der. Det ble likevel i 2005 vedtatt en lov som skal legge grunnlaget for et slikt selvstyre.

Ifølge den grunnloven som ble vedtatt i utbryterrepublikken i 1995, ledes Transnistria av en president med en valgperiode på fem år og en lovgivende forsamling (det øverste sovjet) som består av 33 medlemmer, også de valgt for fem år. Presidenter har vært Igor Smirnov (1991–2011), Jevgenij Sjevtsjuk (2011–2016) og Vadim Krasnoselskij (fra 2016). Administrativt er republikken inndelt i fem fylker (raioner) og fire byregioner.

Den historiske bakgrunnen for utbryterrepublikken Transnistria er knyttet til Bessarabia, som i dag utgjør hoveddelen av republikken Moldova og ligger vest for Dnestr. Bessarabia utgjorde til 1804 den østlige halvdelen av det gamle fyrstedømmet Moldova, som på 1500-tallet var blitt vasallstat under Osmanriket. Bessarabia ble erobret av Russland i 1812 etter en russisk-tyrkisk krig og forble på russiske hender til 1918, da landsdelen etter første verdenskrig ble en del av Romania, noe Sovjetunionen nektet å anerkjenne.

Som en reaksjon på dette ble i 1924 områder øst for Dnestr som ikke hadde inngått i det gamle fyrstedømmet Moldova, gjort til Den moldavske autonome sosialistiske sovjetrepublikk, da som del av sovjetrepublikken Ukraina. Denne autonome republikken omfattet også områder i Ukraina som ikke lenger er en del av utbryterrepublikken Transnistria og dermed av republikken Moldova. Hovedstad var først Balta, fra 1929 Tiraspol.

Den autonome republikken fra 1924 var under andre verdenskrig okkupert av Romania fra 1941 til 1944 i likhet med øvrig ukrainsk territorium mellom Dnestr og Buh (det ukrainske Transnistria). I 1944 ble de rumenske og tyske styrkene drevet ut, slik at Romania måtte avstå både Bessarabia og de erobrede områdene i Ukraina til Sovjetunionen. Bessarabia og hoveddelen av den tidligere autonome republikken ble forent i Den moldavske sosialistiske sovjetrepublikken. Viktige deler av industrialiseringen i sovjetrepublikken skjedde i Transnistria, og området fikk derfor stor økonomisk betydning. Det foregikk stor tilflytting av russere og ukrainere til byene, noe dagens befolkningssammensetning avspeiler.

Etter at sovjetrepublikken Moldova i juni 1990 erklærte sin suverenitet, men før landet ble en uavhengig stat i august 1991, utropte de lokale russiske kommunistene i Transnistria 2. september 1990 en autonom «Dnestr-republikk». Den skulle fortsatt være en del av Sovjetunionen, men løsrevet fra Moldova. Målet var å opprettholde sovjettidens samfunnsordning i størst mulig grad, sikre at russisk språk ikke skulle bli skjøvet til side av moldovsk (rumensk), og å forhindre at området skulle bli tatt med i en eventuell gjenforening mellom Moldova og Romania. Området ble erklært som uavhengig stat 25. august 1991, to dager før Moldovas uavhengighetserklæring. Striden om området mellom sentralregjeringen i Chișinău og de russiskvennlige separatistene i Transnistria førte fra slutten av 1991 til væpnede sammenstøt og åpen krig. Rundt 700 mennesker mistet livet før det sommeren 1992 ble forhandlet fram en avtale om våpenstillstand. Moldovas president måtte gå med på Russlands krav om at det skulle være russiske «fredsbevarende styrker» i Transnistria.

Moldova og Russland undertegnet i 1994 en avtale om at alle russiske styrker skulle ut i løpet av tre år. Men den ble bare ratifisert av Moldova, og russiske styrker står fortsatt i Transnistria. At Russland i slutterklæringen fra toppmøtet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i Istanbul i 1999 forpliktet seg til tilbaketrekking innen utgangen av 2002, har heller ikke fått praktisk betydning.

OSSE har i lang tid engasjert seg for å finne en løsning i konflikten om Transnistria. Etter flere år med brudd i forhandlingene ble samtalene og forhandlingene i 2011 gjenopptatt i det som kalles 5+2-formatet, der Moldova og Transnistria er de to partene mens OSSE, Russland, Ukraina, EU og USA er meklere og observatører. Samtalene har som mål å bidra til en varig og fredelig løsning på konflikten, samtidig som det arbeides med tiltak for å øke tillit og finne løsninger på praktiske hverdagsproblemer.

I juni 2018 vedtok FNs generalforsamling, etter initiativ fra regjeringen i Moldova, en resolusjon som krevde øyeblikkelig og betingelsesløs tilbaketrekking av de russiske styrkene i Transnistria. 64 land stemte for, 15 mot og 83 avholdt seg fra å stemme. I sin argumentasjon mot resolusjonen pekte Russlands representant på at 5+2-prosessen i regi av OSSE er eneste farbare vei for en løsning, og at resolusjonen kunne virke mot sin hensikt. Han vektla også at det ikke var intern enighet i Moldova om saken. Moldova hadde da den russiskvennlige Igor Dodon som president, som hadde advart mot resolusjonen, selv om det var hans egen vestvennlige regjeringen som hadde fremmet den. Ukrainas representant uttrykte på sin side klar støtte til resolusjonen.

Det russiske militære nærværet i Transnistria består delvis av det som kalles fredsbevarende styrker, og delvis av spesielle vaktstyrker i landsbyen Cobasna, der det er et stort lager av våpen og ammunisjon fra sovjettiden, også fra sovjetiske styrker som var plassert i DDR og andre land. Det er uklart hva lageret faktisk inneholder i dag, men det er frykt for at en eventuell eksplosjon ville medføre omfattende ødeleggelser i vid omkrets. Moldova har gjentatte ganger bedt om at lageret må bort.

Da den vestlig-orienterte politikeren Maia Sandu ble valgt til president i Moldova i 2020, og etter at Moldova fikk kandidatstatus i EU i 2022, har forholdet mellom Transnistria og sentralregjeringen i Chișinău blitt mer anstrengt.

Russlands angrepskrig mot Ukraina fra 2022 skapte en usikker situasjon i Transnistria. Selv om ønsket om en nærmere tilknytning til Russland står sterkt, har den økonomisk-politiske eliten i regionen også bånd til og interesser i Ukraina. Transnistria har dessuten tatt imot ukrainske flyktninger. Siden Ukraina-krigen startet, har det vært flere uavklarte episoder med bombetrusler og eksplosjoner som kan tolkes i flere retninger.

I slutten av februar 2024 sammenkalte myndighetene en kongress av rundt 600 politikere og offentlig ansatte «på alle nivåer» for å behandle den politiske og økonomiske situasjonen. På forhånd var det rykter, også gjengitt i internasjonal presse, om at kongressen ville be om at utbryterrepublikken skulle bli innlemmet i Russland. Det skjedde ikke. Med utgangspunkt i anklager mot Moldovas regjering om økt økonomisk press i forbindelse med eksport fra Transnistria, nøyde kongressen seg med å be Russland om beskyttelse, ikke om innlemmelse. Det var et svakere ordvalg enn ønsket om forening med Russland, slik det ble uttrykt i en folkeavstemning i 2006.

Verken Russland eller andre etablerte stater har anerkjent Transnistria som egen stat. Anerkjennelse foreligger bare fra Abkhasia (utbryterrepublikk fra Georgia), Sør-Ossetia (utbryterrepublikk fra Georgia) og Nagorno-Karabakh (utbryterrepublikk fra Aserbajdsjan).