yngelpleie (hos insekter)

Den vanligste og enkleste formen for yngelpleie hos insekter innebærer at hunninsektet sikrer et næringsrikt sted for eggene å klekke. Dette blir gjort av mange fluearter, inkludert møkkfluer som ofte legger eggene sine i møkk eller andre råtnende materialer. Deretter forlater moren eggene, og det er opp til yngelene å overleve videre.

En annen måte å sikre mat for yngelet er ved å selv være matkilden. Når avkommet spiser sin egen mor kalles det for matrifagi. Det er en sjelden overlevelsesmetode som er funnet blant en del edderkopparter og én familie av biller, Micromalthidae. Ulempen med denne strategien er at taktikken ikke er noen garanti for avkommets overlevelse, og om både moren og avkommet dør kan ingen av dem legge flere egg. Kullets suksess er derfor avgjørende. Fordelene med matrifagi er at det sikrer mat for avkommet. I tillegg kan det være viktig for å spre essensielle fordøyelsesbakterier som insekter kan være avhengig av.

Hos solitære insekter varer yngelpleie sjeldent lengre enn tiden det tar å legge eggene. Men hos noen arter er yngelpleie en langvarig og komplisert prosess.

Hos saksedyr steller moren eggene sine i rundt 70 dager, hele tiden det tar for eggene å klekke. Gjennom den tiden vasker hun eggene for å beskytte dem fra soppinfestasjoner, og beskytter dem fra eventuelle rovdyr ved å flytte eggene hvis noe skulle forstyrre jorden rundt dem.

Hos arten bjørkeløvtege legger moren eggene sine på bjørkeblader og beskytter dem fra eggene har blitt lagt, helt fram til yngelens andre hamskifte. Bjørketegehunnen forlater sjeldent larvene sine utenom når hun selv må spise, og står over avkommene som et skjold, for å beskytte dem fra snylteveps eller andre farlige dyr.

Noen insekter har former for familiestruktur, selv om de ikke har komplekse kolonibaserte samfunn. Et eksempel er skarabider der både han- og hunninsektet har viktige roller i yngelpleien. Hannen vakter møkk, mens hunnen graver hull til yngelkammeret som både avkom og foreldrene skal bo i gjennom ungens utvikling, ettersom både mor og far passer på yngelet fram til den er fullvokst.

Noen insekter drar nytte av andres insekters yngelpleie ved å gjemme eggene deres blant eggene til de mer sosiale insektene. Dette gjør de for å slippe å bruke energi og ressurser på å ta vare på ungene sine selv. Slike metoder er kjent fra gjøkfugler, som er hvor gjøkhumler har fått navnet sitt fra.

Når gjøkhumlehunnene er klare til å legge eggene sine finner de fram til en humlekoloni av arten de har utviklet seg til å snylte fra. De dreper dronningen og legger eggene sine blant de andre humlenes egg. Deretter vil de sosiale humlene ta vare på og oppdra ynglenen til gjøkhumlen, mens den selv tar næring fra kolonien.

Ikke alle sosialt parasittiske insekter er utseendemessig like som insektene de utnytter. Sommerfuglfamilien blåvinger legger eggene sine nær maurtuer av eitermaur. Etter at eggene klekker, produserer larvene en lukt lik den til maurlarvene, som lurer maurene til å prioritere og passe blåvingelarven over sine egne larver. Blåvingelarven tar opp næring ved å spise maurlarvene som den etterligner.

Den mest komplekse versjonen av yngelpleie hos insekter er funnet blant ekte sosiale insekter (eusosiale insekter), som bier. Hos sosiale insekter er hele kolonien en familie. De forskjellige individene i kolonien har egne roller, som for eksempel å ta vare på og mate egg og larver. Andre kan ha ansvar for å rydde og preparere rom de nye eggene skal legges i. Etter at larvene har utviklet seg til voksne individer får de sine egne roller og begynner selv å bidra til overlevelsen av yngelene og kolonien.

• insekter
• yngel