ball – Store norske leksikon

Ball er en lett kule av gummi, plast og lignende og blir brukt til å leke, spille eller drive sport med.

Faktaboks

Etymologi: Ordet «ball» kommer fra det norrøne bǫllr, avledet av det germanske ballan. Det er beslektet med ord som ballong, balle, bule og bulle.

Ballen er vanligvis rund, triller og spretter og kan brukes til å kaste, gripe, sparke, rulle eller slå.

Ballen har en historisk rolle som et universelt lek- og idrettsobjekt, en rolle i lek som fremmer fantasi og frihet, og en en rolle i idrett, mer preget av struktur, regler og konkurranse. Denne allsidigheten gjør ballen til et unikt kulturelt og pedagogisk fenomen.

Ulike baller og ballidretter

Det kan skilles mellom luftfylte baller som er runde (eksempel baller i fotball, håndball, tennis) eller ovale (eksempel rugby, amerikansk fotball). Det finnes også runde, litt myke stoppede baller som i cricket og baseball og runde, harde baller som i golf og bowling. Det finnes også runde flettede baller som i idretter som Sepak takraw.

Gjennom ballspillenes historiske utvikling er ballens størrelse, vekt, overflate og lufttrykk blitt tilpasset ulike spillformer i fotballer, håndballer, basketballer, volleyballer, tennisballer med fler.

Det er vanskelig å organisere ulike ballspill utfra ballens egenskaper fordi spillobjektet i ulike ballspill er svært ulike. Noen eksempler er kaosspill, nettspill, slagspill og treffspill.

Baller har mange ulike former og fasonger. For eksempel er verken badmintonballen eller rugbyballen, som begge regnes som ballspill, runde i formen og de oppfører seg ulikt andre (runde) baller.

Det er også vanskelig å sette et klart skille mellom baller og kuler. Golfballer og bandyballer kalles baller selv om disse mer ligner på kuler som brukes i boccia og kulespill.

Historie og kultur

Ballen har gjennom historien vært et av de mest utbredte objektene i menneskelig lek, spill og idrett. Dens enkle form gjør at den kan rulle, sprette, kastes og sparkes, og dermed åpner den for et mangfold av aktiviteter. Nettopp derfor er ballspill blant de eldste dokumenterte former for lek og konkurranse.

Religion

Idrettslige ballaktiviteter i flere førmoderne kulturer fungerte ikke bare som underholdning, men inngikk i religiøse forestillinger og skapelsesmyter.

Et eksempel er mayafolket og aztekerne i Mellom-Amerika, som bygget monumentale ballbaner i tilknytning til templene. Ballspillet, der deltakerne med hofter og kroppsdeler skulle manøvrere en stor gummiball gjennom en steinring, hadde en rituell funksjon. Ofte ble en spiller eller en slave ofret etter kampen ved halshogging og uthenting av hjertet, en handling som skulle blidgjøre gudene og sikre fruktbarhet. Helleristninger og keramikk fra perioden viser blant annet spirende planter som vokser ut av halshogde hoder – et bilde på skjebnetroen og offerets livgivende kraft. I antikk mytologi kjenner vi også til at Afrodite kjemper skjebnesvangert med Eros i et ballspill.

Slike religiøse ritualer skyldes blant annet ballens runde eller ovale form som har gitt den en symbolsk funksjon, som bilde på verdensaltet eller kosmos, som astrologisk tegn eller fruktbarhetssymbol.

Ritualer

Idrett, lek og spill har historisk vært bærer av en rituell og symbolsk dimensjon som overskrider den rent fysiske utfoldelsen. Lek, spill og idrett har hatt en sentral sivilisasjonsbyggende funksjon i ulike kulturer.

Tradisjonelt har ballspill, i likhet med andre idretter, fått en symbolsk betydning, med nær tilknytning til det religiøse og kultiske liv.

Rituelle spill beveger seg ofte mellom konkurranse og skjebne eller flaks, noe som er tydelig i de mytologiske beretningene der både prestasjoner og guddommelig vilje avgjør utfallet. Rituelle ballspill kan også forstås som en måte å gjenskape kosmiske hendelser på, og slik opprettholde forbindelsen mellom mennesker og guder.

Det viser at ballspill i mange kulturer har fungert som rituelle handlinger, og gitt uttrykk for skjebnetro og bærere av symboler knyttet til liv, død og kosmos. Historisk sett fremstår derfor ballen ikke bare som et redskap for lek og idrett, men også som et medium for religiøs mening og kulturell identitet.

I fritidskultur

I antikkens Hellas var ballspill en del av fritidskulturen og ble brukt i oppdragende sammenheng, mens romerne utviklet egne ballspill som var populære både blant barn og voksne. I Mellom-Amerika finnes det seremonielle ballspillet ulama, som hadde både religiøs og sosial betydning. I middelalderens Europa ble ulike former for fotball og håndball spilt på torg og jorder, ofte i kaotiske og folkelige former. Først på 1800-tallet ble mange av dagens ballspill, som fotball og rugby, kodifisert og regulert i moderne idrettsorganisasjoner i Storbritannia.

I barns frie lek i dag fremstår ballen fortsatt som et åpent og fleksibelt objekt. Den kan gis symbolsk betydning som sol, skatt eller mål eller bare være et redskap for spontan samhandling. Slike ball-leker er preget av fantasi og frihet. I idrett derimot inngår ballen i et system av regler, tekniske krav og konkurranse. Ballen er selve midtpunktet i mange idretter der spillet og spillerne følger ballens bevegelser i «frem-og-tilbake-mønstre» på banen og der formålet er å få kontroll over ballens bevegelser og score mål på motstanders banehalvdel (som i fotball) eller å vinne poeng ved å få ballen over nettet på motstanders banehalvdel (som i tennis).

Ballen har også en viktig sosial og pedagogisk funksjon. Den skaper samspill, samarbeid og konkurranse, og fungerer som et bindeledd mellom deltakerne. Gjennom ballspill utvikler barn og unge motorikk, koordinasjon, forståelse for regler og sosiale ferdigheter.

Ballens materielle utvikling

Ballen har fulgt mennesket gjennom historien og hatt ulike former og materialer. De eldste ballene ble laget av dyrehud fylt med hår eller gress, mens barn i det gamle Egypt lekte med baller av leire. Romerne brukte oppblåste griseblærer i sine leker og idretter.

Før gummiballen ble vanlig på slutten av 1800-tallet, var baller som regel hjemmelagde. Etter verdensutstillingen i London i 1851 ble gummiballer av vulkanisert kautsjuk introdusert og raskt utbredt. Tidlig på 1900-tallet dukket de første luftfylte gummiballene opp, kjent som «gassballer».

Med moderne teknologi har ballene blitt mer holdbare, funksjonelle og tilpasset ulike idretter. Innovasjoner i ballens design har også vært avgjørende for idrettens utvikling. Fotballer, som tidligere ble laget av lær, består i dag ofte av avanserte flerlagskonstruksjoner av syntetiske materialer for å gi bedre ytelse. Basketballer lages av gummi eller kunstlær og har bestemte mønstre for å gi bedre grep, tennisballer har en gummikjerne dekket av filt for kontroll og spinn og trykksettes for å holde på spretten, mens golfballer har harde kjerner og spesialdesignede skall som gjør at de kan fly presist og langt.

Les mer i Store norske leksikon

ballspill

Litteratur

Baker, W. J. (2007). Sports in the Western World. Urbana: University of Illinois Press.
Caillois, R. (2001). Man, play and games. Urbana: University of Illinois Press. (Opprinnelig utgitt 1958)
Critchley, S. (2018). Det vi tenker på når vi tenker på fotball. Tiden Norsk forlag.
Eichberg, H. (2010). Bodily democracy: Towards a philosophy of sport for all. London: Routledge.
Eliade, M. (1959). The sacred and the profane: The nature of religion. New York: Harcourt.
Elias, N., & Dunning, E. (1986). Quest for excitement: Sport and leisure in the civilising process. Oxford: Basil Blackwell.
Guttmann, A. (2004). From ritual to record: The nature of modern sports. New York: Columbia University Press.
Huizinga, J. (1999). Homo ludens: A study of the play-element in culture. London: Routledge.
Ronglan, L. T. (2022). Lagspill, læring og ledelse. Om lagspillenes didaktikk. Fagbokforlaget.
Yann, D. C. (2013). Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Ballsport

Ove Olsen Sæle

Dosent i idrett; Høgskulen på Vestlandet