den prøyssiske sjuårskrig

Fyrstehuset Holstein-Gottorp hadde måttet avstå de slesvigske deler av hertugdømmet til den dansk-norske kongen etter Den store nordiske krigen. I den nå pågående krigen var tvillingrikene offisielt nøytrale, men på grunn av gottorpernes antatte ønsker om hevn for tapet og av frykt for prøyssisk eller russisk innblanding i konflikten, ble en større dansk-norsk militærstyrke – hovedsakelig bestående av nærmere 20 000 utskrevne norske soldater – i 1758 sendt som nøytralitetsvakt til de danske besittelsene Oldenburg og Delmenhorst vest for Bremen.

Det kom aldri noe angrep. Keiser Peter hadde riktignok sendt en russisk styrke på 40 000 mann til Pommern for å gripe inn mot danskene i tilfelle en planlagt konferanse mellom Russland og Danmark ikke førte til noe resultat. Men før konferansen kunne avholdes ble Peter avsatt av sin hustru og medregent keiserinne Katarina, og det russiske angrepet ble avblåst.

Kampene i Nord-Amerika sto mellom britiske og franske styrker, forsterket med henholdsvis hessiske og hannoveranske hjelpetropper samt lokale urfolk (irokeserforbundet) på britisk side og en urfolkskoalisjon (abenaki, algonkin og flere andre) på fransk side. Britene kjempet for å utvide sitt kolonirike mot nord og vest, mens Frankrike forsøkte å holde på sine besittelser i det nåværende Canada og sine mange små handels- og militærposter langs Mississippi og andre elver i de sentrale delene av det nåværende USA.

I 1753 begynte franske soldater å bygge et antall fort ved Eriesjøen og langs Ohio-elven. Om høsten ble den 21 år gamle majoren George Washington sendt ut fra Virginia for å advare franskmennene mot å fortsette framrykkingen, men uten resultat. I de følgende to årene kom det til flere mindre trefninger. Våren 1755 sendte både Frankrike og Storbritannia forsterkninger til Nord-Amerika, og i juli endte et britisk forsøk på å innta det franske Fort Duquesne ved det nåværende Pittsburgh i Pennsylvania med et blodig nederlag i slaget ved Monongahela-elven. En formell krigserklæring kom likevel først i mai 1756.

I august samme år ledet den franske generalen Louis de Montcalm et vellykket angrep på den britiske garnisonen i Fort Oswego ved Ontariosjøen nordvest for Syracuse i den nåværende delstaten New York; han tok 1700 britiske soldater til fange og erobret fortets 121 kanoner.

Men snart snudde krigslykken for franskmennene. En britisk flåte- og infanteristyrke beleiret og inntok den franske festningen Louisbourg på øya Île Royale (nå Cape Breton i Canada) i juni–juli 1758, og i oktober måtte den franske garnisonen i Fort Duquesne overgi seg. Det hjalp lite at franskmennene overraskende klarte å slå en tallmessig overlegen britisk styrke ved den franske befestningen Fort Carillon ved Lake Champlain i Nouvelle-France (nå Ticonderoga i staten New York) i juli 1758, for britene inntok fortet ett år senere.

I september 1759 vant britene det avgjørende slaget ved Abrahamslettene rett utenfor byen Quebec, men den én time lange trefningen kostet livene til både general Montcalm og den britiske generalen James Wolfe. Et fransk forsøk på å gjenerobre Quebec i april 1760 førte heller ikke fram, og i september samme år hadde britene tatt kontrollen over hele Nouvelle-France.

Både Frankrike, Spania og Storbritannia hadde kolonier på ulike øyer i Karibia. Sukkerproduksjonen på de store plantasjene, som ble drevet med afrikanske slaver som arbeidskraft, var en av de viktigste inntektskildene for eierne i Europa, og øyene var strategiske utskipningshavner. I 1759 erobret britene den franskstyrte øya Guadeloupe, og i 1762 fikk de også kontroll over naboøya Martinique.

I august 1761 oppga den spanske kongen Karl 3. landets tidligere nøytralitet da han inngikk en familiepakt med sin franske fetter Ludvig 15. Storbritannia erklærte krig mot Spania i januar 1762, og i august samme år overga den spanske kolonien Cuba seg etter tre måneders britisk beleiring av hovedbyen Havanna. Men britenes egentlige mål i området var det spanskstyrte Florida på det nordamerikanske fastlandet.

I Sør-Amerika var det først og fremst rivaliseringen mellom Spania og Portugal som etter hvert førte til krigshandlinger, men også Storbritannia hadde interesse av utviklingen i denne delen av verden. Sjøveien fra Europa til Stillehavet var viktig for britisk utforsking av og ekspansjon i Oseania, og strategisk plassert i denne skipsleia ligger øygruppa Malvinas (nå Falklandsøyene), hvor de første bosettingene ble opprettet av franske og britiske kolonister i midten av 1760-årene.

Da Spania og Portugal begge gikk med i krigen i 1762, erobret portugisiske tropper det meste av området langs Rio Negro (en bielv til Amazonas), noe som var i strid med den flere hundre år gamle Tordesillas-avtalen om delingen av «den nye verden» mellom de to landene. Spanske tropper inntok til gjengjeld Banda Oriental, grenseområdet mellom nåværende Uruguay og Brasil.

Britiske og franske interesser hadde i lengre tid konkurrert om å få kontroll over elvedalene og kystområdene i det nåværende Senegal og Gambia i Afrika. Britene erobret Senegal i mai 1758, og de franske handelspostene i Gambia og på øya Gorée overga seg i desember samme år.

Ved siden av Nord-Amerika var India den viktigste utenomeuropeiske krigssonen. Her hadde både britiske og franske handelskompanier opprettet befestede handelsposter langs kysten og knyttet kontakter med lokale herskere. Det var hele tiden britene som hadde overtaket. I 1757 slo Robert Clive den bengalske herskeren Siraj-ud-Daulah og hans franske allierte i slaget ved Plassey nord for Kolkata, som inderne hadde erobret året før, men nå måtte gi fra seg igjen. Franskmennene gjorde et forgjeves forsøk på å innta Madras (nå Chennai) på Coromandelkysten rundt årsskiftet 1758/1759, men da britene erobret den franske hovedbasen Pondicherry (nå Puducherry) lengre sør i 1761 betydde det slutten på det franske herredømmet i India.

Sommeren 1762 la en britisk flåte på 14 skip, med nær 7000 sjøfolk og soldater om bord, ut fra India mot den spanskstyrte øygruppa Filippinene, og i slutten av september inntok de den spanske hovedbyen Manila.

Krigen i Europa ble offisielt avsluttet med de to fredsavtalene som ble inngått på slottet Hubertusburg øst for Leipzig 15. februar 1763, etter forhandlinger som hadde vart i tre måneder.

Den ene avtalen, om krigen mellom Preussen og Østerrike, bekreftet det som allerede tidligere var avtalt etter den første schlesiske krig i 1742: Østerrike avsto fra alle territorielle krav mot Preussen, slik at de tidligere østerrikske besittelsene i Schlesien definitivt ble prøyssiske, og de opphevet okkupasjonen av det prøyssiske grevskapet Glatz (nå Klodzko i Polen). Preussen på sin side avsto fra alle krav om krigserstatninger fra Østerrike, og i en hemmelig tilleggsavtale lovte de å stemme for Maria Teresias sønn Josef ved det kommende valget av tysk (romersk) konge i 1764.

Den andre avtalen gjaldt forholdet mellom Preussen og Sachsen. Den slo fast at det var de gamle grensene mellom de to statene, slik de var avtalt etter den andre schlesiske krig ved freden i Dresden i 1745, som fortsatt skulle gjelde. Prøysserne lovte å trekke sine tropper ut av Sachsen, og at kurfyrsten der skulle ha fritt leide til å forflytte sine tropper gjennom det nå prøyssiske Schlesien til og fra sitt andre rike Polen. Den siste bestemmelsen fikk i praksis ingen betydning, for da kurfyrsten Fredrik August, som også var konge av Polen, døde i oktober samme år, erklærte den polske sejmen landet for republikk, og personalunionen mellom de to statene opphørte.

Selv om de territorielle endringene etter krigen var svært små, innebar fredsavtalene likevel at Preussen i praksis fikk bekreftet sin status som den viktigste riksdelen i Det tysk-romerske riket ved siden av Østerrike.

10. februar 1763 ble det inngått en fredsavtale i Paris mellom Frankrike, Spania og Storbritannia, som også Portugal sluttet seg til. Denne avtalen innebar at britene gikk ut av denne krigen som den seirende part, mens Frankrike måtte gi fra seg betydelige områder i Nord-Amerika (det østlige Canada og de franske besittelsene øst for Mississippi) og flere øyer i Karibia (Dominica, Grenada, Saint Vincent og Grenadinene samt Tobago). Handelspostene i Senegal og India, som britene hadde erobret, ble gitt tilbake til Frankrike, mens franskmennene måtte gi Menorca tilbake til britene. Tapene av de franske besittelsene på fastlandet i Nord-Amerika innebar at Frankrike nå måtte oppgi drømmen om et stort Nouvelle-France; det eneste de satt igjen med var de to små øyene Saint-Pierre og Miquelon ved sørkysten av Newfoundland.

Spania måtte avstå Florida til britene, men fikk til gjengjeld den delen av de franske besittelsene i Nord-Amerika som lå vest for Mississippi. Spania fikk også tilbake kontrollen over Havanna og Manila, men måtte levere tilbake til Portugal festningen Almeida på grensen mellom de to landene i Europa og det meste av Banda Oriental-området i Sør-Amerika.