kjempeedelgran

I sine naturlige leveområder ved vestkysten i Nord-Amerika kan trærne bli opp mot 75 meter høge, og med brysthøgdediameter på hele 1,8 meter. Mer vanlige høgder er 30-60 meter, og med en brysthøgdediameter på rundt 1 meter. I fjellområdet Rocky Mountains kan de nå en høgde på 35 meter. Trevirket er lyse gult til lysebrunt. Kjerneveden har vanligvis en rødaktig brunfarge, med noe blekere yteved. Det er ikke så stor fargeforskjell på yteved og kjerneved. Trærne har 2- 6 cm lange nåler og 10 cm lange frøkongler.

Kronen er kjegleformet, men kan bli uregelmessig søyleformet hos eldre trær. Barken er glatt, gråbrun og med mange harpikskuler hos unge trær, men den blir mer mørkebrun og furet hos eldre trær. Greinene er buet og den ytre delen peker oppover. Treslaget har gulgrønne kvister som er svakt dunhåret. Vinterknoppene er kule- til eggformede, glinsende, fiolettbrune vinterknopper med glassaktig harpiks.

Kjempeedelgran kommer fra det vestlige Nord-Amerika. Treslaget finnes også østover i landet, og det kan vokse høgt over havet, 700-1200 meter over havnivået. Det klarer seg altså godt både i kystklima og innenlandsklima. Kjempeedelgran blei innført til Norge og plantet på Vestlandet i 1890 som skogstre. Det er også plantet enkelte steder som park- og hagetre. Artsdatabanken opplyser at det er få dokumentasjoner over forvillede kjempeedelgraner i Norge. Men arten er funnet i Akershus, Oslo, Telemark og Vest-Agder. Den er også registrert forvillet fra plantinger både i Trøndelag og på Vestlandet.

Kjempeedelgran tåler en del skygge, særlig i ungdommen. Etter hvert som trærne vokser øker lyskravet. De krever god, næringsrik jord og frisk fuktighet, ved optimale vekstforhold har treslaget meget rask vekst.

Kjempeedelgran regnes som det raskest voksende bartreslaget i låglandet i Sør-Norge. I boka Skogskjøtsel 1 av professor Ola Børset ved daværende Norges Landbrukshøgskole på Ås (nå Norges universitet for miljø- og biovitenskap) presenteres produksjonstall. Disse er hentet fra et 21 år gammelt bestand med kjempeedelgran. Bestandet ved Stend på Fana hadde i løpet av 21 år produsert en kubikkmasse på hele 17,9 kubikkmeter per daa.

Til sammenligning laget Alf Brantseg ved daværende Vestlandets forstlige forskningsstasjon ( nå en del av Norsk institutt for bioøkonomi-NIBIO på Ås), tabeller over volumproduksjonen for bestand med plantet, vanlig norsk gran på Vestlandet. Bestandsdata viste at etter 20 år var det produsert en kubikkmasse på 5,8 kubikkmeter, altså cirka kun 1/3 av kjempeedelgranenes produksjon.

Egenvekten er ved 12 % fuktighet 450 kg per kubikkmeter, men vil som for andre edelgrantreslag variere med vekstforholdene. Svært rasktvoksende trær har trevirke som er bløtt og og med liten styrke, disse blir særlig benyttet til celluloseproduksjon. Trær som er mer saktevoksende og dermed har bedre styrkeegenskaper brukes i Nord-Amerika til konstruksjonsvirke. Treslaget benyttes også til produksjon av kryssfiner. Det markedsføres og selges vanligvis sammen med andre edelgrantreslag og arter innen hemlokkslekta, med den generelle betegnelsen HEM-FIR, altså hemlokk-edelgran.

Kjempeedelgran har blitt noe benyttet i Norge til park- og prydtre, særlig på Vestlandet. Baret er svært dekorativt med de grønne, myke nålene og det brukes derfor til dekorasjoner og kranser.

Artsdatabankens vurdering er at kjempeedelgran har potensielt høy risiko med klassifikasjonen PH. Dette er basert på at treslaget har stort invasjonspotensial, men ingen kjent økologisk effekt.

• furufamilien
• edelgranslekta

• Risikovurdering for kjempeedelgran på Artsdatabankens fremmedartliste

• Børset, Ola (1985). Skogskjøtsel 1. Skogøkologi. Landbruksforlaget.
• Elven, Reidar. Bjorå, Charlotte S. Fremstad, Eli. Hegre, Hanne. Solstad, Heidi (2022). Norsk flora 8. utgåve. Det norske samlaget.