langrenn – Store norske leksikon

En ung skiløper går langrenn på Vegglifjell i Numedal i februar 2017. I Norge lærer mange barn tidlig å gå på ski.

Foto av ung skiløper

Av Tor Richardsen/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Langrenn er en nordisk idrett og mosjonsaktivitet hvor man bruker ski for å bevege seg på snø. Det konkurreres på distanser fra sprint på rundt 1 km til 50 km i vanlige konkurranser, mens det i turrenn kan være enda lengre løyper.

Fra å være en måte å ta seg fram på i snødekt terreng, til jakt, militær aktivitet, eller bare transport, blir langrenn i dag drevet hovedsakelig som konkurranse, trening eller rekreasjon i ferdig oppkjørte løyper.

Langrenn er en av Norges mest populære idretter, både når det gjelder antall deltagere og medieinteresse. Rekrutteringen til grenen er imidlertid under press, både på grunn av økt konkurranse fra andre aktiviteter og dårligere tilgang på snø i folkerike områder. Mange steder produseres det kunstsnø for å ha muligheter til å gå på ski ved mangel på natursnø.

Langrenn som konkurranseidrett

Langrennsløperen Thomas Helland Larsen krysser mållinjen under ungdoms-OL i 2016.

Mållinje

Av Idrettsforbundet.

Lisens: CC BY NC 2.0

Foto av folkehav langs langrennsløype — Flere hundre tusen publikummere var til stede under Ski-VM i Holmenkollen i 2011. I løpet av de elleve konkurransedagene ble det solgt 270 000 billetter, mens man regner med at mer enn 300 000 fulgte konkurransene langs løypa utenfor arenaen.

Foto av publikum ski-VM 2011

Av Kyrre Lien/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Det finnes spor av konkurranser i skiløping tilbake til vikingtiden. I nyere tid kom skirenn inn i mer organiserte former i andre halvdel av 1800-tallet. Husebyrennet og etter hvert Holmenkollrennene ble ledende nasjonale begivenheter.

Fra starten av den organiserte idretten var kombinert den viktigste skigrenen i Norge, fordi man ble ansett som mest komplett som skiløper når man behersket både langrenn og hopp. Først utover på 1930-tallet aksepterte Norges Skiforbund gradvis en spesialisering som allerede hadde pågått lenge i Sverige og Finland, de to andre ledende skinasjonene.

Stilarter og teknikk

Langrenn deles i dag inn i to stilarter: klassisk stil og fristil. I klassisk stil brukes diagonalgang og staking, mens det ikke er lov med skøytetak. I fristil kan alle teknikker brukes, det betyr skøyting i konkurranser siden det går raskere.

Skøytetak har blitt benyttet i langrenn siden tidlig på 1900-tallet, særlig i flate løyper. Det var imidlertid først på 1980-tallet skøytingen kom for fullt i konkurranseidretten. Finske Pauli Siitonen (1938–2024) brukte skøyting i turrenn, og amerikaneren Bill Koch tok teknikken videre inn i verdenscupen.

I 1985 sto langrennssporten ved et veiskille. I sesongen 1984–1985 begynte løpere i større grad enn tidligere å stille med ski uten festesmøring i konkurranser. Norges Skiforbund og den norske landslagsledelsen var sterkt imot skøytingen og mente den var både skadelig og stygg. De trodde at denne teknikken raskt ville bli forbudt. Da skøytingen allikevel ble tillatt under VM i Seefeld i 1985, var det kun noen få av de norske løperne som var forberedt. Sommeren 1985 ble langrennsøvelsene delt slik vi kjenner dem dag, i to ulike stilarter.

Begge stilartene har utviklet seg kraftig over tid. Klassisk stil har gått fra klar overvekt av diagonalgang, med innslag av staking på flatmark, til overvekt av staking med diagonalgang kun i de bratteste motbakkene. I turrenn (langløp) har staking tatt fullstendig over for de beste løperne. I konkurranser i verdenscupen blir det ofte lagt inn soner med forbud mot staking for å bevare diagonalgangen. I fristil har teknikken dobbeldans blitt gradvis mer og mer dominerende over tid og i stor grad tatt over for padleteknikken.

Øvelser

Deltagere fotografert under Birkebeinerrennet.

Birkebeinerrennet

Av Scan Foto/NTB ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

De tradisjonelle langrennsøvelsene var 18 kilometer (fra 1950-tallet 15 kilometer) og 50 kilometer. 30 kilometer var populært i Finland og ble ofte benyttet også i Norge. Stafett kom på VM-programmet i 1933, med fire etapper hver på 10 kilometer.

Da kvinnene fra starten av 1950-tallet fikk konkurrere internasjonalt, var distansene 5 og 10 kilometer. På 1990-tallet kom sprintøvelsen, en utslagskonkurranse med heat i korte løyper på mellom 1,0 og 1,5 kilometer. Sprint ble VM-øvelse for første gang i 2001 og OL-øvelse i 2002.

Det har tradisjonelt vært enkeltstart med faste tidsintervall, men fra 1990-tallet ble fellesstart og jaktstart mer og mer vanlig. VM-øvelser med fellesstart ble første gang arrangert i 2003.

I 2003 kom også den nye konkurranseformen skiatlon. Her er det fellesstart med skifte av ski og skiteknikk midtveis. I lagsprint er det tomannslag, der man går flere runder og veksler for hver runde. Lagsprint kom på VM-programmet i 2005.

Internasjonalt har langrenn vært med i OL siden starten i 1924. Det første verdensmesterskapet ble arrangert i 1925 og har siden 1985 blitt arrangert annethvert år. Det har blitt arrangert verdenscup årlig siden sesongen 1981–1982.

Turlangrenn er konkurranser med fellesstart og aldersklasser over relativt lange distanser, opptil 100 kilometer (for eksempel Birkebeinerrennet og Vasaloppet).

Langrenn som fritidsaktivitet

Foto av kvinne med treski og staver. — Dronning Maud på ski ved Frognerseteren i februar 1937. Kongefamilien bidro helt fra 1905 til å gjøre skisport til en populær rekreasjon og idrett i Norge.

Foto av dronning Maud

NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Langrenn er en av de mest utbredte fritidsaktivitetene utendørs i Norge. Uttrykket «nordmenn er født med ski på beina» forteller mye om tradisjonen langrenn har. Det er en aktivitet som er enkel, og hvor hele familien kan delta samlet. Man kan selv velge hvor langt og hvor kupert man vil gå. Stadig forbedret utstyr og forenkling av skismøring ved bruk av skøyteski eller fellski gjør langrenn tilgjengelig for mange.

Undersøkelser på 2010- og 2020-tallet, blant annet gjennomført av Statistisk sentralbyrå, viser at det er en nedgang i antall nordmenn som går på ski. Tallene varierer mye ut fra hvor gode snøvintrene er. Mangel på snø gjør at flere og flere vokser opp «uten ski på beina». Med færre gode langrennsdager blir også kostnadene til utstyr en faktor for enkelte. Særlig blant de som ønsker å konkurrere er det mange som opplever økte krav til godt utstyr.

Utstyr

Magne Myrmo blir verdensmester på 15 kilometer i Falun 1974, som den siste VM-vinner på treski.

Falun 1974

Av Lasse Klæboe/Nå/Arkivverket.

Lisens: CC BY SA 4.0

Skiene til bruk i langrenn er smalere og lettere enn ski til for eksempel hopp og alpint. Det finnes ulike ski til klassisk og til skøyting, der skøyteskiene er mye stivere enn en klassisk ski. Lengden på skiene bestemmes ut fra kroppslengde, normalt 15–20 cm lenger for klassisk ski og 5–10 cm lenger for skøyteski. For turgåing har fellski blitt vanlig, da slike ski krever lite preparering og fungerer godt på mange ulike snøforhold. Det finnes egne skisko som festes til skien med en spesialbinding. Det brukes ulike typer sko til klassisk og skøyting, der skoene til skøyting har en mye stivere såle og mer støtte til ankelen.

Langrennsskiene var opprinnelig laget av ulike treslag. I Norge brukte man før andre verdenskrig hovedsakelig hickoryski, mens ski laget av bjørk var mest vanlig i Finland. Etter hvert fikk treskiene en plastsåle, før det store gjennombruddet for glassfiberski kom under VM i 1974. I det mesterskapet ble Magne Myrmo den siste verdensmesteren som gikk på treski da han vant 15 kilometer. Langrennsski inneholder fortsatt noe tre, men domineres nå av kunststoff.

En langrennsløper bruker skistaver, til klassisk stil er de normal rundt 30 cm kortere enn kroppslengden, mens til skøyting er de om lag 20 cm kortere enn kroppslengden. I større konkurranser er det et regelverk som regulerer hvor lange staver det er lov å bruke i klassisk stil.

Største utøvere

Marit Bjørgen i 2018

Marit Bjørgen

Av Terje Pedersen /Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Norge har gjennom historien vært den mestvinnende nasjonen innen langrennssporten. Langrenn er også den idretten i olympiske leker der Norge har vunnet flest medaljer.

Den mestvinnende norske langrennsløperen gjennom tidene er Marit Bjørgen, som konkurrerte internasjonalt fra 1999 til 2018. Andre store kvinnelige utøvere er blant andre Therese Johaug, Bente Skari og Berit Aunli.

På herresiden regnes Bjørn Dæhlie som tidenes største norske skiløper. Norge har hatt mange store stjerner gjennom historien, blant andre Thorleif Haug, Gjermund Eggen, Oddvar Brå, Vegard Ulvang, Petter Northug og Johannes Høsflot Klæbo.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Gotaas, Thor (2003): Først i løypa: historien om langrenn i Norge.
Alnæs, Karsten (2007): Jeg spenner mine ski: Historien om norsk skikultur.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Langrenn

Jørn Sundby