Miljøfilosofi er den delen av filosofien som omhandler spørsmål om natur og miljø, og særlig forholdet mellom mennesker og ikke-menneskelige omgivelser som for eksempel dyr, planter, og økosystemer.
naturfilosofi
Miljøfilosofien behandler metafysiske, epistemologiske og etiske spørsmål.
Metafysiske spørsmål inkluderer hva natur er, og hva som er forskjellen på naturlige og ikke-naturlige eller kunstige fenomener. Et eksempel er spørsmålet om hvorvidt en oppdrettslaks er en del av naturen eller et menneskeskapt og kunstig produkt? Gir det mening å trekke et slikt skille i det hele tatt? Det blir også i miljøfilosofien stilt spørsmål om hva verdier er, og om, eller på hvilken måte, de kan finnes i naturen.
Epistemologiske spørsmål handler om hva slags kunnskap det går an å ha om naturen. Et sentralt problem er hva man kan vite om dyrs følelser og opplevelser. Eksempel: Er observasjon av smerteadferd hos dyr tilstrekkelig for å anta at dyr føler smerte? Dette har betydning for hvordan man tenker om dyrs moralske status.
Etiske spørsmål om forholdet mellom menneske og natur behandles i miljøetikk. Sentrale spørsmål i miljøetikken er hvilke etiske forpliktelser mennesker har overfor naturen og miljøet, og om naturen har en «egenverdi», altså en verdi uavhengig av den instrumentelle verdien den har for mennesker.
De miljøetiske problemstillingene har en spesielt fremtredende plass i miljøfilosofien.
To hovedposisjoner kan tas i forbindelse med miljøetiske spørsmål: Antroposentriske («menneske-sentrerte») og ikke-antroposentriske.
I forbindelse med de ikke-antroposentriske posisjonene finnes ulike syn på hva det er i naturen som kan ha egenverdi og moralsk status.
Individualistiske teorier hevder at kun ikke-menneskelige individer kan ha egenverdi og moralsk status. For eksempel mener Peter Singer at vi har moralske forpliktelser overfor individuelle dyr. Han forklarer det med at dyr kan føle smerte, og i likhet med mennesker har dyr interesser av å unngå smerte. Singers syn omtales gjerne som sentientisme (etter «sentiens», som er evnen til bevissthet og smertefølelse). Paul Taylor (1923–2015) argumenterte for at også ikke-sentiente levende skapninger, for eksempel planter, har egenverdi i kraft av å ha interesser i overlevelse, utfoldelse og unngåelse av skade.
Holistiske teorier hevder at helheter, som arter og økosystemer, kan ha egenverdi og moralsk status. Filosofene J. Baird Callicott (født 1941) og Holmes Rolston III (født 1932) forsvarer et holistisk syn.
Innenfor ikke-antroposentriske teorier skiller man videre mellom biosentriske og økosentriske teorier.
Biosentriske teorier setter evnen til liv som nødvendig forutsetning for egenverdi og moralsk status (blant andre Paul Taylor har et slikt syn).
Økosentriske teorier vil tilskrive egenverdi og moralsk status også til ikke-levende entiteter – som elver, økosystemer eller jordsystemet som helhet – og vil sette disse i sentrum av miljøetikken. J. Baird Callicott sto i sine tidligste arbeider for et slik syn. Et økosentrisk syn er også blitt forsvart av den norske filosofen Odin Lysaker (født 1976).
Normative etiske teorier angir kriterier for rett og galt, eller for moralsk gode og dårlige handlinger. Det finnes innen miljøetikken pliktetiske (deontologiske), utilitaristiske og dydsetiske teorier.
Det finnes også feministiske perspektiver på miljøetikk. Her kan nevnes filosofer som Val Plumwood (1939–2008) og Karen Warren (1947–2020). Feministiske syn i miljøetikk blir gjerne omtalt som økofeminisme.
Platon rangerte naturen lavere enn ideene, og dermed også lavere enn de vesenene som gjennom intellektet hadde tilgang til ideene: menneskene. For Aristoteles var mennesket imidlertid en biologisk skapning på linje med andre skapninger i naturen.
Miljøfilosofiens røtter kan spores tilbake til de antikke filosofenes tenkning om forholdet mellom menneske og natur. Platon skiller mellom den sansbare verden, herunder det vi i dag tenker på som natur, og det han kaller idéverdenen.
Idéverdenen består hos Platon av evige ideer eller «former» som er tilgjengelige for menneskene gjennom tenkning og annen intellektuell virksomhet (som diskusjon). For eksempel kan vi ikke ha kunnskap om sannhet og rettferdighet gjennom sansning – vi kan verken se, lukte eller røre ved dem. Vi kan kun vite noe om dem gjennom å tenke og diskutere.
Naturen er derimot tilgjengelig gjennom sansene. Vi kan se skyene på himmelen, høre trærne bruse i vinden, og stryke katten over ørene. Den sansbare verden oppstår og går til grunne; den er forgjengelig, ikke evig som ideene. Forgjengeligheten gjorde at Platon rangerte naturen lavere enn ideene, og dermed også lavere enn de vesenene som gjennom intellektet hadde tilgang til ideene: menneskene.
Aristoteles sto for et mindre dualistisk syn på forholdet mellom menneske og natur. For Aristoteles var mennesket en biologisk skapning på linje med andre skapninger i naturen, som skilte seg fra de andre gjennom evnen til å tenke og til å forme moralske og politiske fellesskap. Alt i naturen har et formål («telos»). Menneskets og menneskesamfunnets formål er å utvikle dydene og oppnå lykke i samspill med andre mennesker og naturen.
Et dualistisk syn på forholdet mellom menneske og natur kom til å prege naturforståelsen i den vestlige idehistorien. For eksempel anså René Descartes naturen og dens ikke-menneskelige skapninger som rent mekaniske størrelser, mens mennesket ble forstått som tenkende, fritt og skapende.
Det var imidlertid Platons todelte (dualistiske) syn på forholdet mellom menneske og natur som kom til å prege naturforståelsen sterkest i den videre vestlige idehistorien. Det dualistiske synet ble videreutviklet av nyplatonikere som Plotin, som igjen hadde sterk innflytelse på kristen tenkning og tradisjon. I kristen tenkning har mennesket, i tillegg til en forgjengelig kropp, som blir betraktet som opphav eller lokasjon for synden, en udødelig sjel. Naturen er derimot sjelløs og forgjengelig, den er noe vi må frigjøre oss fra for å oppnå frelse og evig liv.
Dualismen ble en sterk intellektuell kraft gjennom hele den moderne vestlige idéhistorien. Dualistiske syn ble utviklet av innflytelsesrike opplysningstenkere som René Descartes og Immanuel Kant. Descartes anså naturen og dens ikke-menneskelige skapninger som rent mekaniske størrelser, mens mennesket ble forstått som tenkende, fritt og skapende. For Kant var naturen og dyrene moralsk nøytrale størrelser som mennesket sto fritt til å utnytte og bruke som de ville – så lenge det ikke var dårlig for menneskene selv.
Jean-Jacques Rousseau fremstilt idet han betrakter naturens skjønnhet i et sveitsisk landskap. Etter et stikk publisert i 1797.
Samtidig har det gjennom hele denne historien vært tankestrømninger som har utfordret eller brutt med dualismen. Romantikkens ideer om det sublime i naturen var et brudd med ideen om naturen som «uren» og verdiløs. I Frankrike snakket Jean-Jacques Rousseau om en «naturtilstand» preget av «lykkelige villmenn». Den tyske idealismen brøt med Kants metafysiske dualisme og anså naturen for å stå i et mer dynamisk (eller dialektisk) forhold til mennesket og åndslivet (tenkningen).
Dualismekritikken har vært viktig for utviklingen av vår tids miljøfilosofi og miljøetikk. I etterkrigstiden dukket det opp tenkere både i Europa, USA og andre steder som argumenterte for at naturen ikke kunne anses som en moralsk nøytral størrelse som mennesket kunne gjøre som den ville med. Der tidligere tiders filosofer hadde diskutert spørsmål som var relevante for miljøfilosofien, var det først med disse nye tenkerne at miljøfilosofien ble etablert som en egen akademisk disiplin.
Den amerikanske filosofen og skogvokteren Aldo Leopold (1887–1948) utviklet i mellomkrigstiden det han kalte en «landetikk». Den beskrev menneskets forhold til land og natur – det «biotiske samfunnet» som Leopold kalte det – som den viktigste moralske rettesnoren. I et sentralt essay om landetikken skrev Leopold: «Noe er riktig når det har en tendens til å bevare integriteten, stabiliteten og skjønnheten til det biotiske samfunnet. Det er feil når det har en tendens til noe annet.»
Det var i kjølvannet av Leopolds landetikk at miljøfilosofien – med miljøetikken i spissen – vokste frem som en egen akademisk disiplin. Under en filosofikonferanse i Sofia i Bulgaria i 1973 presenterte Richard Sylvan (tidligere Routley, 1935–1996) det etter hvert så berømte «siste menneske»-tankeeksperimentet. Det var ment å vise at naturen har mer enn en rent instrumentell verdi for mennesket. Routleys artikkel blir gjerne sett på som startskuddet til miljøetikken som akademisk disiplin, særlig i engelskspråklige kretser, og den diskuteres fortsatt jevnlig av miljøfilosofer.
Den tyskfødte amerikanske filosofen og religionshistorikeren Hans Jonas (1903–1993) utviklet i løpet av de første tiårene etter andre verdenskrig en ide om naturen som et levende hele som mennesket gjennom teknologiutviklingen og den endringen i maktforholdet mellom menneske og natur som den medfører, har fått en spesiell form for moralsk ansvar for. Dette ble utpenslet av Jonas i det som har blitt kalt hans «ansvarsetikk». Jonas' arbeider hadde begrenset innflytelse på miljøetikken som felt da den kom, men fikk stor innflytelse på miljøbevegelsen i Tyskland, og har i nyere tid blitt anerkjent som ett av de tidlige akademiske bidragene til miljøfilosofien.
I Norge utviklet Arne Næss den såkalte «dypøkologien», som har hatt stor betydning for miljøfilosofien – og kanskje særlig miljøbevegelsen – både i Norge og internasjonalt.
I dag er miljøfilosofi en etablert del av den akademiske filosofien verden over. Det finnes flere velrennomerte internasjonale tidsskrift på feltet, deriblant det USA-baserte Environmental Ethics (etablert 1979), og det noe nyere Europa-baserte Environmental Values (etablert 1992). International Society for Environmental Ethics ble etablert i 1990. Det har blitt avholdt flere store internasjonale konferanser om miljøfilosofi og miljøetikk, også her i Norden. Miljøfilosofi er et akademisk felt i utvikling.
I nyere tid har miljøfilosofien hatt en interessant diskusjon om selve naturbegrepet. Flere filosofer, blant andre Timothy Morton (født 1968), tok på 1990- og 2000-tallet til orde for en miljøfilosofi der naturbegrepet forkastes, blant annet på bakgrunn av den dualistiske ballasten det bar med seg. Andre, for eksempel de norske filosofene Sigurd Hverven og Anders Noer Lie, har argumentert for at å forkaste naturbegrepet ikke er riktig botemiddel mot dualismen, og at vi heller må tenke nytt om begrepet for å innpasse det i en ikke-dualistisk tenkning.
Også verdibegrepet har blitt gjenstand for ny diskusjon. Det er blitt stilt spørsmålstegn ved om skillet mellom egenverdi og instrumentell verdi er fruktbart, eller om nye kategorier, som «relasjonell verdi», er bedre egnet til å fange opp den etiske dimensjonen i relasjonen mellom menneske og natur. Det har også kommet nye undersøkelser av forholdet mellom verdier og grunner, som kobler verdidiskusjonen i miljøetikk opp mot nyere forskning i metaetikk om normativitet og grunner.
Det har videre vært en revitalisering av koblingen mellom teknologi- og miljøfilosofi. Allerede Martin Heidegger koblet sammen tenkning om teknologi og miljø/natur i sine analyser av forholdet mellom mennesket og dets omgivelser. Siden den gang har den teknologiske utviklingen skutt fart og bragt med seg både nye muligheter og nye utfordringer. Filosofer diskuterer hvordan nye teknologier og måter å tenke om teknologi på kan påvirke vårt forhold til natur og miljø.
Enkelte geologer har foreslått at vi i dag lever i ny geologisk epoke, kalt antropocen. Noen filosofer anser dette begrepet som betegnende for menneskets endrede forhold til naturen i moderne tid. Antropocen har imidlertid ikke blitt godkjent som geologisk epoke av det internasjonale organet ansvarlig for å definere enheter for geologisk tid (International Commission on Stratigraphy – ICS).
Klimautfordringene har dessuten gitt opphav til et forskningsfelt kalt klimaetikk, som kan sees på som en underdisiplin av miljøetikken med særlig fokus på klima. Sentralt i diskusjonen står spørsmål om global rettferdighet, for eksempel «tap og skade» og fordelingen av byrder knyttet til klimatiltak, samt vårt moralske ansvar for fremtidige generasjoner. Etiske diskusjoner om teknologiske løsninger versus politiske løsninger på klimaproblemet er også sentrale i klimaetikken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.