stillehavsedelgran

Stillehavsedelgran har 2,5-3,5 centimeter lange nåler på oversiden av kvisten, de er blanke og mørkegrønne på oversiden. Undersiden har to lyse spalteåpningsband. På siden av kvisten står nålene omtrent rett ut og er 3-4 centimeter lange. Det utvikles en duft av mandarin når nålene knuses. Frøkonglene blir 8-10 centimeter lange. Plantet på åpne steder der trærne får mye sollys utvikles en flott kjegleformet krone med barmasse helt ned mot bakken. Baret er attraktivt som pyntegrønt.

Trevirkets kjerneved er hvit til rødaktig brunt, yteveden er blek og den skiller seg ikke så mye fra kjerneveden.

Stillhavsedelgran kan utvikle seg til et svært mektig tre på sine opprinnelige, naturlige vokseplasser og kan der bli opp til 82 meter høgt. Den raske veksten gjør nok at dette treslaget kan være litt problematisk som hage- og parktre hvis det får utvikle seg fritt, særlig på grunn av skyggevirkninger. Men omhyggelig pleie med kutting av toppskudd og sidegreiner kan forhindre dette.

Stillehavsedelgran har sin naturlige utbredelse langs Stillehavskysten fra California i sør til Sør-Alaska. I statene Oregon og Washington vokser treslaget nesten helt opp til 2000 meter over havet. Det er opprinnelig innført til Norge som prydtre. I vårt land blei stillehavsedelgran for første gang dokumentert forvillet i 2012 fra Lippes arboret i Bymarka i Trondheim. Arten er også funnet forvillet i Møre og Romsdal.

Trærne regnes som hardføre. Best utvikling får de der det er frisk fuktighet i marka. De trives også best på moldrikt jordsmonn. Treslaget regnes som skyggetålende. Trær kan benyttes i Norge til herdighetssone H6. Den mest krevende herdighetssonen er H8 som omfatter fjellbygder og Finnmark.

Egenvekten ved 12 % fuktighet er 435 kg per kubikkmeter. Egenvekten til stillehavsgran, og dermed styrken, vil variere med vekstforholdene. På særlig næringsrik mark kan trærne få brede årringer og dermed bli dårlig egnet til konstruksjonsvirke. Utvikles tettere årringer kan treslaget benyttes til konstruksjonsvirke. I USA er materialer av kjempeedelgran vanligvis gruppert sammen med andre arter av edelgran og hemlokk. Disse markedsføres og selges under den generelle betegnelsen HEM-FIR, hemlokk-edelgran.

Artsdatabankens vurdering er at stillehavsedelgran har et begrenset invasjonspotensial. Det er ingen kjente økologiske effekter knyttet til treslaget. På Fremmedartslista er derfor vurderingen låg risiko-LO.

Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).

• Børset, Ola (1985). Skogskjøtsel 1. Skogøkolog . Landbruksforlaget.
• Elven, Reidar, Bjorå, Charlotte S., Fremstad, Eli, Hegre, Hanne og Solstad, Heidi (2022). Norsk flora, 8. utgåve. Det norske samlaget 2022.