Børstetusenbein.
Tusenbein er en klasse av leddyr i underrekken mangefotinger (Myriapoda). Tusenbein er vingeløse, med avlange kropper med mer eller mindre like kroppsledd, og de fleste leddene har to par bein.
Klassen har over 13 000 identifiserte arter. Det er er en av de mest artsrike gruppene av landlevende organismer.
Hos de fleste artene av tusenbein er kroppen langstrakt og sylindrisk. Kroppens ledd er ensartete, ofte runde i tverrsnitt. Huden er ofte hard på grunn av avleiringer av kalsiumsalter, men lett gjennomtrengelig for vanntap.
Børstetusenbein, også kalt penseltusenbein, har en flattrykt kropp med en myk kutikula uten kalk. De fleste er bare noen få millimeter store og har hårdusker, kalt børster, på siden av kroppssegmentene. Bak på dyret har disse børstene tynnere hår og likner pensler. Artene innen ordenen Polydesmida er også forholdsvis flattrykte. De har vanligvis nitten kroppssegmenter med vortelignende utvekster på ryggen og utstående plater på sidene.
Hos nordiske arter varierer størrelsen mellom 3 og 47 mm, men det finnes en art i Afrika, med navn Archispirostreptus gigas, som er 38 cm lang.
Med få unntak har hvert kroppsledd hos tusenbein to par bein, noe som er bakgrunn for klassens vitenskapelige navn, Diplopoda. Det skyldes at to og to segmenter har vokst sammen. Unntak er første kroppssegment, som danner en krage bak hodet, og de tre neste, som bare har ett par bein. Det samme gjelder noen av de bakerste leddene. Hos hannene er åttende og niende beinpar ofte omdannet til paringsorganer, mens hunnenes kjønnsorganer er lite synlige på utsiden av kroppen.
For majoriteten av tusenbein varierer antall beinpar hos voksne individer mellom 11 og 375. Blant norske arter har ormkeisertusenbeinet Ophiulus pilosus flest bein med 117 par. Når tusenbein går, beveger beina seg i ulike faser, slik at det ser ut som en bølge langs kroppen.
Arten Ilacme plenides fra California ble inntil 2021 ansett som den med flest bein, 750, før arten Eumillipes persephone ble funnet i Australia. Sistnevnte ble registrert med hele 1 306 ben. Individet var ca. 10 cm langt og ble funnet 60 meter under bakken. Tilpasset et habitat i jorda mangler det øyne og pigmentering. Artene Ilacme plenides og Eumillipes persephone har svært like morfologiske trekk, til tross for at de tilhører ulike ordener. Det er antatt at disse tilpasningene til miljøet har oppstått gjennom konvergent evolusjon, altså uavhengig av hverandre.
Hodet hos tusenbein har flere punktøyne og et par følere eller antenner, som består av sju eller åtte ledd tett besatt med sanseorganer. Noen arter er blinde og mangler øyne. Tusenbein har bitende munndeler med en overleppe, overkjever og underkjever, i likhet med munndelene hos insekter.
Tusenbein har færre kroppsledd og beinpar som nyklekkete, men etter hvert utvikles flere segmenter og bein med tilvekst bakerst.
Kuletusenbein kan rulle seg sammen i en ball som forsvarsmekanisme.
Hovedforsvarsmekanismen til tusenbein er at de kan rulle seg sammen og beskytte beina sine innenfor det kitinøse ytre skjelettet. Arter med sylindriske kropper kan rulle seg sammen i en spiral, mens kuletusenbein, som tilhører ordenen Glomerida, kan rulle seg sammen til en tett kule.
I tillegg har de fleste arter av tusenbein kjertler som utskiller frastøtende stoffer, og som holder angripere på avstand. Mange av de kjemiske stoffene er giftige for blant annet insekter og virveldyr, og det er dokumentert mange ulike sammensetninger av slike sekret. Flere stoffer er funnet til å være unike for tusenbein.
Børstetusenbein har verken et hardt ytre skjelett eller kjertler for kjemisk angrep. Men hvis de blir angrepet av rovdyr, kan de felle de penselliknende børstene på bakenden. Børstene har kroker og pigger som gjør at de fester seg i hårene på angriperens hode og føtter. Dette forstyrrer rovdyret slik at børstetusenbeinet kan rømme. Børstene vokser ut igjen.
Tusenbein lever på eller i øverste del av jordbunnen. For å unngå vanntap holder de seg ofte skjult på fuktige steder om dagen, men er aktive om natten.
Tusenbein er nedbrytere, og de lever av planter og råtnende planterester. Deres viktigste jobb er å fragmentere dødt plantemateriale, også treverk, noe som stimulerer aktiviteten til mikrober som bakterier og sopp. Mikrobene bryter ned det organiske materialet og tilgjengeliggjør næringsstoffene, og denne prosessen blir påskyndet av nedbrytere som tusenbein. Dette er en viktig del av næringsstoffenes kretsløp, som for eksempel nitrogenkretsløpet. I tropiske områder tilsvarer tusenbeinenes nedbryting den rollen meitemark har i Norge.
Det er begrenset dokumentasjon av rovdyr som lever av tusenbein, men eksempler på aposematisme tyder på at de har predatorer som belager seg på syn. Innenfor klassen er det nemlig bred variasjon av varselfarger og kjertler som produserer giftig sekret, som signaliserer fare ovenfor rovdyr. Rovdyr kan inkludere blant annet reptiler og fugler, som spiser tusenbein i fangenskap, ellers er angrep av edderkopper, snegler og frosk observert.
De eldste fossilene av tusenbein er datert tilbake til sent silur og tidlig devon for 400 millioner år siden. Et fossil av arten Pneumodesmus newmani, funnet i 2004, viser strukturer av åpninger inn til åndedrettsorganet til leddyr, kalt trakéer. Dette er dermed et av de tidligste bevisene på landlevende organismer. Arten er antatt å tilhøre underrekken mangefotinger, og morfologien dens likner et tusenbein.
Klubbkeisertusenbein er en av de vanligste artene av tusenbein i Norge.
Det er funnet 40 arter av tusenbein i Norge, men noen av dem er innført og finnes bare innendørs, for eksempel i veksthus. De norske artene varierer i størrelse fra 3 til 40 mm.
De fleste norske artene tilhører ordenen Julida, som har den typiske sylinderformete kroppsbygningen. En vanlig art er stripekeisertusenbein (Ommatoiulus sabulosus), som blir 30–40 mm lang, har to gule striper på ryggen og 100 par bein. Til denne ordenen hører også klubbkeisertusenbein (Cylindroiulus punctatus), som blir 25 mm lang, og treperletusenbein (Proteroiulus fuscus) på ca. 12 mm, som er de vanligste tusenbeinartene her i landet.
Blant børstetusenbein finnes Polyxenus lagurus, som er den eneste representanten for ordenen Polyxenida her i landet. Den er ca. 3 mm lang, og er dermed den minste tusenbeinarten i Norge. Den er kjent fra store deler av Sør-Norge, men er lite undersøkt. En mer vanlig art å finne er kuletusenbeinet Glomerus marginata, som blir opptil 15 mm langt.
Tusenbein kan av og til komme inn i hus, men ifølge Folkehelseinstituttet gjør de ingen skade. Man bør ikke bruke kjemiske midler, men feie dem opp og kaste dem ut.
| Nivå | Vitenskapelig navn | Norsk navn |
|---|---|---|
| Rike | Animalia | dyreriket |
| Rekke | Arthropoda | leddyr |
| Underrekke | Myriapoda | mangefotinger, mangeføttinger, mangefotingar |
| Klasse | Diplopoda | tusenbein |
Systematikken følger Artsdatabankens inndeling (2024).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.